Hjem Artikler Det gule eventyret

Det gule eventyret

Av frode

Borussia Dortmund-spillerne feirer ligagullet med supportene. Stemningen på Westfalenstadion er alltid i verdensklasse.


I 1997 vant Borussia Dortmund Champions League, i 2005 var de på randen til å bli oppløst, og våren 2012 vant de sin andre strake Bundesliga-tittel. Historien om hvordan de gule og svarte gikk fra topp til bunn og så til topps igjen, er det mange som kan lære mye av. Men hvem er egentlig dette laget som i to sesonger på rad har utradert all motstand i en av Europas tøffeste ligaer?

Tekst Lars Sivertsen

Tidlig på 1900-tallet havnet en gruppe unge menn fra en kristen ungdomsklubb i Tyskland i klammeri med det lokale presteskapet fordi de insisterte på å møtes på den lokale puben. Presteskapet likte ikke dette i det hele tatt. Forståelig nok ville ikke ungdommene ha noe av slikt kirkelig overformynderi, så de startet sin egen klubb. Dette var ikke helt problemfritt, legenden sier at den strenge og usympatiske pater Dewald forsøkte å stenge veien inn til puben ved å stille seg i døren. Religiøsitetens tapre vokter lyktes likevel ikke i sine forsøk på å få bukt med umoralen, den nye klubben ble stiftet, og et år senere spilte de organisert fotball under navnet Borussia Dortmund.

Stedet Dortmund var lenge kjent for tre ting: Tungindustri, øl og fotball. Det var også en klar forbindelse mellom de tre: Klubben ble stiftet mye på grunn av øl, laget og deres fans var i de tidlige dager dominert av polske arbeidsinnvandrere som var kommet for å jobbe i kull- og stålindustrien, og selve navnet Borussia var faktisk tatt fra et lokalt bryggeri (selv om det også er det latinske navnet for Preussen). Klubbens første gullalder kom i etterkrigstiden, da de vant to strake tyske mesterskap (i 1956 og 1957), og i 1966 ble Borussia Dortmund den første tyske klubben som vant noe i Europa da de slo Liverpool 2-1 i Cupvinnercupen på Hampden Park i Glasgow. Men dette historiske høydepunktet ble etterfulgt av dårlige tider, både for klubben og for byen. Både kull- og stålindustrien, som byens økonomi var bygget rundt, slet tungt. Dortmund var på denne tiden verdens nest største ølprodusent (bare i Milwaukee i USA ble det brygget mer), men på grunn av de økonomiske nedgangstidene ble bryggeriene én etter én solgt til store, ansiktsløse korporasjoner. Byen Dortmund var ikke alene om å slite, hele Ruhr-området var rammet. Motgangen ble også gjenspeilet på fotballbanen: Mellom 1955 og 1958 vant Ruhr-klubbene Dortmund, Schalke og Essen sammen fire strake nasjonale mesterskap. I 1972 hadde både Essen og Dortmund rykket ned, mens Schalke også presterte svakt. Dortmund fikk etter hvert stablet på beina en levedyktig finansindustri, men selv om lokaløkonomien bedret seg, var fotballklubben nesten det eneste som fortsatt knyttet byen til sin historiske identitet. I 1977, da Dortmund returnerte til Bundesliga etter fire sesonger i divisjonen under, hadde de som nyopprykket klubb divisjonens høyeste tilskuersnitt (42.282). Dortmund ble et av de stedene der fotballklubben er en integrert del av byens kultur og sjelsliv, der nesten ingen vokser opp uten å ha et emosjonelt forhold til de gule og svarte.

Egosjongløren fra Sveits
Mot slutten av 80-tallet begynte Borussia Dortmund å få ting på stell igjen. Siden byen nå var blitt et finanssentrum, var det kanskje passende at de to som da ledet klubben, Gerd Niebaum og Michael Meier, henholdsvis var advokat og forretningsmann. I 1991 snappet de opp treneren til Grasshopper Club Zurich, en ukjent 42-åring ved navn Ottmar Hitzfeld. Etter en sensasjonell andreplass i sin første sesong og et lukrativt eventyr i Europa i sin andre, ble Hitzfeld genierklært. Klubben begynte å bruke store summer på spillere, spesielt fra Italia: Mattias Sammer ble hentet fra Inter, Jürgen Kohler, Stefan Reuter, Paulo Sousa og Andreas Möller fra Juventus, samt Karl-Heinz Riedle fra Lazio. Hitzfeld viste seg å ha et spesielt talent for å sjonglere egoer, og i Sammer hadde han den kanskje siste store tyske liberoen som sin general på banen. Laget vant to strake Bundesliga-titler, i 1994/95 og 1995/96. I 1997 ble gullalderen kronet med seier i Champions League, etter at laget slo Zinedine Zidanes Juventus 3-1 i finalen. Hitzfeld har kanskje senere utmerket seg som en nokså defensiv trener, men i Dortmund spilte han 3-5-2 med Sammer som libero, samt Reuter og Jörg Heinrich som galopperende vingbacker, og det var få som klaget på underholdningsverdien. Hitzfelds spisskompetanse på egopleie gjorde ham til en naturlig kandidat til Bayern München-jobben, og i 1998 ble han lokket til Bavaria. Med sin nye sjef vant Bayern ligaen hele 21 poeng foran Dortmund, som havnet på tredje.

Èn stor bikkje, mange valper
I motsetning til de andre store europeiske ligaene, har Bundesliga aldri hatt noen nevneverdig kamp om hvem som egentlig er den store bikkja. Det har alltid vært Bayern. Andre lag ypper seg i korte perioder, men så faller de bort, gjerne fordi Bayern har hentet treneren som sto bak suksessen (som med Hitzfeld i 1998 og som med Otto Rehhagel i 1995). Dortmunds ledere, Maier og Niebaum, ville endre på det. Og deres oppskrift gikk egentlig bare ut på å bruke penger. I 1998 kom det tyske fotballforbundet med en regelendring som gjorde det lovlig for klubber å la seg børsnotere. Det vil si, tyske klubber er organisert som idrettslag og er involvert i flere idretter (Bayern München har for eksempel både bordtennis-, håndball- og sjakk-lag), og den nye regelen ga klubber lov til å registrere fotballavdelingen sin som et eget selskap og børsnotere dette. Den eneste betingelsen var at moderklubben skulle bli sittende med over 50 % av aksjene. De fleste klubbene valgte da å skille ut fotballavdelingen, men kun Dortmund gikk inn for å la seg børsnotere. Da klubben gikk på børs i oktober 2000 tikket det plutselig inn 140 millioner euro. Maier og Niebaum ville bruke penger, og nå hadde de penger å bruke. Hjemmebanen Westfalenstadion ble renovert, og fikk en kapasitet på hele 80. 000 (under arbeidet ble det oppdaget en 450 kg tung udetonert bombe fra 2. verdenskrig bare én meter under bakken rundt midtstreken av banen – i nesten et halvt århundre hadde altså Dortmund spilt fotball på potensielt eksplosivt underlag). Spillere som Márcio Amoroso (25 millioner euro) Tomáš Rosický (12 millioner euro), Torsten Frings (10 millioner euro) og Jan Koller (10 millioner euro) ble hentet inn. Laget vant Bundesliga igjen i 2002, nå med Mattias Sammer som trener, og alt virket å gå etter planen.

Men det klubbledelsen hadde holdt for seg selv, var at da klubben gikk på børs hadde den allerede 70 millioner euro i gjeld. Gullalderen på 90-tallet hadde ikke vært billig. Utbedringen av Westfalenstadion var ikke blitt betalt med aksjepengene, den ble betalt ved å selge stadion til et investeringsselskap for så å lease den tilbake igjen. Bak overskriftene om saftige signeringer lå det klubbdrift på Peter Ridsdale-nivå, og da resultatene begynte å svikte, kom krisen veldig fort. I 2004 havnet Dortmund på 6. plass, Sammer fikk sparken og noen måneder senere avslørte Maier og Niebaum at klubben nå hadde en gjeld på 120 millioner euro. En gruppe finanseksperter, ledet av en lokal entreprenør ved navn Hans-Joachim Watzke, ble satt inn for å redde klubben. De kom frem til en plan som kunne fungere, men det ville uansett være helt umulig for klubben å betale for leasing av stadion de neste par sesongene. Dersom investeringsselskapet som nå eide Westfalenstadion ikke gikk med på å utsette betalingene i noen år, ville Dortmund gå konkurs. Bare åtte år etter Champions League-triumfen i 1997 var altså Dortmund en eneste avgjørelse unna oppløsning. Heldigvis godkjente Molsiris Ltd redningsplanen.

Gjeldsslave
Selv om klubben nå på sett og vis var reddet, hadde de en lang vei å gå for å komme seg på trygg grunn: I 2005 hadde Dortmund en omsetning på 74 millioner euro, en gjeld på 150 millioner euro og et samlet underskudd på vanvittige 55 millioner euro. Det stod ikke godt til, men en trengte ikke være noe finansgeni for å se hvor problemet lå: Mellom 1999 og 2004 brukte Dortmund 128 millioner euro på nye spillere, og fikk i samme periode kun inn 33 millioner euro på spillersalg. Maier og Niebaum hadde, som utallige overambisiøse klubbledere før dem, prøvd å kjøpe suksess med penger klubben ikke hadde. Under Hans-Joachim Watzkes langt stødigere hånd roet Dortmund ned den vanvittige pengebruken. Klubben tok opp et nytt voldsomt lån for å få kjøpt Westfalenstadion tilbake, et lån som raskt ble nedbetalt igjen etter at klubben signerte en 12 årsavtale med markedsføringsselskapet Sportfive. Stadionnavnet ble solgt til forsikringsselskapet Signal Iduna, så frem til 2016 spiller Dortmund offisielt sine hjemmekamper på Signal Iduna Park. Uten de avsindige utgiftene i overgangsmarkedet og uten utgiftene som gikk til å lease sin egen stadion, begynte ting straks å se litt lysere ut finansielt, men på banen var stagnasjonen total. I 2007/08-sesongen endte Dortmund så langt nede som på 13. plass. Til tross for at klubbens sportslige prestasjoner bar preg av den sylskarpe sparekniven, hadde Dortmund i den mislykkede 2007/08-sesongen et publikumsnitt på smått sinnssyke 72.510. Siden utbyggingen av Westfalenstadion ble ferdig i 1999, har Dortmund hatt Tysklands høyeste tilskuersnitt hver eneste sesong, og de har vært blant topp tre i Europa hvert år siden 2002. For ligakamper har Dortmunds hjemmebane en total kapasitet på 80.720, hvorav rundt 25.000 stues sammen på den ene kortsiden, Die Südtribüne, Europas største ståtribune. The Times kåret i 2009 Signal Iduna Park til verdens flotteste hjemmebane: «Borussia Dortmunds hjemmebane er en klassiker. To enorme kortsidetribuner tvinger lyd ned på gressmatta med øredøvende intensitet. Dette stedet ble bygget for fotball og for at fans skal kunne uttrykke seg. Hver eneste cupfinale burde bli spilt her. Den beste atmosfæren på kontinentet fra kamp til kamp».

Europas flotteste scene, et trofast og hengivent publikum, det eneste Dortmund manglet var et fotballag som kunne leve opp til den upåklagelige rammen. Men de kunne altså ikke bruke penger.

Jürgen Klopp er en av Europas beste og mest engasjerte trenere. Det han har utført med Borussia Dortmund er intet mindre enn et mesterverk.

Opp med Klopp
«Første gangen det slo meg at Dortmund kanskje ikke var så veldig rike, var da jeg så hva de hadde tilbudt meg,» fortalte Jürgen Klopp til The Blizzard i fjor sommer. «Det var mindre enn hva Mainz hadde tilbudt meg for å trene dem i andredivisjon». Etter å ha spilt over 300 kamper for Mainz mellom 1990 og 2001, tok Klopp over som trener på midlertidig basis i februar 2001. Mainz kjempet da for å unngå nedrykk fra 2. Bundesliga, men Klopp styrte dem til trygg grunn og fikk jobben permanent. I 2004 rykket de opp til landets øverste divisjon for første gang i klubbens da 99 år lange historie. De rykket ned igjen i 2007, men Klopp ble værende i klubben. Kontrakten hans med Mainz gikk ut sommeren etter, og til tross for nedrykket og det at han ikke maktet å få Mainz opp igjen til Bundesliga, var han en ettertraktet mann. Det var tydelig at han hadde overprestert med pengeløse Mainz, og laget hadde imponert mange. Mainz-laget til Klopp var kanskje mest iøynefallende for sin aggressivitet og entusiasme, men fulgte en nøye med, ville en legge merke til hvor godt synkroniserte bevegelsene til det relativt begrensede mannskapet var. Det samme gjelder Klopp, han er et utadvendt følelsesmenneske, han er en mann som jubler så utagerende på sidelinjen at det finnes Youtube-kompilasjoner av målfeiringene hans. Men ser man forbi all entusiasmen og alle faktene, så er han også en usedvanlig intelligent trener. Bayern München så ikke nærme nok. Uli Hoeness, en av høvdingene i den bavariske mastodonten, forklarte i fjor at han var interessert i Klopp, men at klubbens styre var skeptiske til at landets største klubb kunne ledes av en såpass ung og emosjonell mann. De ansatte heller Jürgen Klinsmann. «Som vi alle nå vet, det var en stor feil», sukket Hoeness.

Fotball og følelser
«Dette er den mest emosjonelle fotballregionen i Tyskland». Klopp refererer til Ruhr-området, der Dortmund og Schalke holder til. «Og selv om det er noen folk 30 kilometer herfra, i Schalke, som vil være uenige med dette, så vil jeg si at Borussia er den mest emosjonelle klubben.» Klopp forstår at å være Dortmund-trener handler om mye mer enn bare å lede 11 spillere i kamp hver helg. «Det er noen regioner der du er nødt til å spille og leve fotball på en bestemt måte,» forklarer Klopp. «Der du er nødt til å angripe, der du ikke bare kan sitte tilbake og trille ball. Det er noen steder der, dersom du gjør dette, da vil folk si at “dersom dette er din fotball vil jeg heller ikke ha noen fotball i det hele tatt”. Og Dortmund er et av disse stedene. Her må du gi folket en bestemt type fotball, den typen som ligger mitt hjerte nær: Intens til siste minutt, full av følelser. Fotball du vil huske».

Men Klopp fikk alt annet enn enkle arbeidsforhold, for selv om konkursspøkelset var jaget ut vinduet, lusket det fortsatt rundt i hagen. Dortmund hadde ikke lenger råd til å bruke store summer på etablerte spillere, men måtte i stedet hente unge eller ukjente spillere som var billigere i drift og som hadde potensiale til å øke i verdi. Etter at Klopp i sin første sesong ledet laget til en brukbar sjetteplass, ble lagets toppscorer Aleksander Frei solgt til Rennes, og inn kom 20-åringene Mats Hummels, Sven Bender og Kevin Großkreutz, sammen med den ukjente argentineren Lucas Barrios. Nå, fire år senere, har alle fire spilt A-landskamper. Klopps andre sesong endte med femteplass. Igjen ble etablerte spillere som Nelson Valdez og Tinga sendt ut av sommervinduet, og erstattet av ubeskrevne unge blad. Denne gangen japaneren Shinji Kagawa (nå Manchester United) og polske Robert Lewandowski (begge 21). Samtidig ble den da 18 år gamle Mario Götze hentet opp fra egen ungdomsavdeling. Igjen, ingen underdrivelse å si at dette var vellykkede tilskudd til stallen. De tre kostet klubben rundt 6 millioner euro i overgangssummer, hever alle relativt beskjeden lønn, og har i dag en samlet markedsverdi på rundt 50 millioner euro.

Mellom 2007-08 og 2010/11 reduserte Dortmund snittalderen i startoppstillingen sin fra rundt 28 til rundt 22 år, samtidig som den potensielle videresalgsverdien gikk i været og lønnsutgiftene forble stort sett de samme. Uttrykket «moneyball» er blitt brukt og misbrukt mye i senere tid, men det er i hvert fall ingen tvil om at Dortmund og deres speideravdeling har gjort en upåklagelig jobb i å finne spillere som var undervurdert av markedet.

En supporter og en japaner
Shinji Kagawa og Kevin Großkreutz er to veldig forskjellige, men to veldig gode eksempler på hvor godt Dortmund har lykkes i overgangsmarkedet. Kagawa startet sin karriere for en juniorlag som har et av fotballverdenens absolutt kuleste navn: FC Miyagi Barcelona. Han fortsatte karrieren med Cerezo Osaka i J League division 1, altså nivå 2 i japansk seriefotball. Han var fortsatt i Cerezo da han i 2008 debuterte på det japanske landslaget som 19-åring. Kagawa ble representert av et agentfirma ledet av den tidligere Dortmund-spilleren Thomas Kroth, og etter at han som 20-åring hadde scoret hele 27 mål og bidratt sterkt til at Cerezo rykket opp, ble han sommeren 2010 solgt til Dortmund. Kagawa hadde en klausul i kontrakten sin som sa at dersom han fikk tilbud fra en europeisk klubb kunne han gå for så lite som 350.000 euro. I Tyskland har Kagawa sjarmert alt og alle fra første stund med sin teknikk, bevegelighet og kreativitet. Großkreutz er en veldig annerledes historie. Mens Dortmund fulgte Kagawa 9.000 kilometer unna, stod Großkreutz på Die Südtribüne og fulgte Dortmund. Da Kevin Großkreutz var fire år gammel, tok hans far han med på sin første Dortmund-kamp. Lille Kevin ble helfrelst. Han fulgte Dortmund i tykt og tynt, men slet med å etablere seg i klubbens ungdomsavdeling, så da han var 14 dro han til Rot Weiss Ahlen. Der gikk han gradene i klubben, og etablerte seg etter hvert som en noe begrenset, men hardtarbeidende kantspiller. Siden kamper i 2. Bundesliga ofte blir spilt på fredager, kunne Großkreutz fortsette å dyrke sin kjærlighet for Dortmund gjennom å se kampene deres på lørdager og søndager. «Det var glimrende, vi hadde gjerne restitusjonstrening lørdag morgen og så kjørte jeg rett til kamp», forklarte han til nylig til Dortmunds offisielle nettsider. Ikke bare hadde Großkreutz sesongkort, han pleide stå sammen med Dortmund sine ultras. I 2009 ble han tilbudt en kontrakt av klubben i hans hjerte. Om arbeidsmoralen hans i Rot Weiss Ahlen var beundringsverdig, har han jaget opp og ned flanken sin for Dortmund som en psykotisk greyhound. Sammen personifiserer de to spillerne mye av hva som kjennetegner Dortmund under Jürgen Klopp. Kagawa er en kvikk og teknisk skaperkraft, full av idéer og nesten umulig å få kontroll på for motstandere, mens Großkreutz er en nesten uuttømmelig energikilde som tilbakelegger minimum 13 kilometer i hver eneste kamp. Dette er Jürgen Klopps fotball. Offensiv og, i hans egne ord, «intens til siste minutt, full av følelser».

Eventyret begynner
Da Dortmund gikk løs på 2010/11-sesongen, etter en sjetteplass og en femteplass i Klopps to første sesonger, ventet de fleste en ny kamp om europacupspill. Det de fikk var intet mindre enn et fotballeventyr. Etter å ha tapt åpningskampen mot Bayer Leverkusen, vant Dortmund 14 av de neste 15 oppgjørene. De inntok tabelledelsen den 31. oktober, etter en seier over Klopps gamle klubb Mainz, og den ledelsen beholdt de resten av sesongen. Dortmund var rett og slett ustoppelige. Uli Hesse forklarer: «Dortmund gjør alt raskere, smartere, bedre og mer lidenskapelig. Det er nesten som om de spiller mot lag fra de lavere divisjonene i en tidlig cuprunde. Å se de spille tar nesten pusten fra deg». Taktisk er det ikke nødvendigvis noe spesielt revolusjonerende med Klopps Dortmund. De spiller i en typisk 4-2-3-1-formasjon, presser aggressivt, er veldig kontringsorienterte og opptatte av å utnytte rom. Vingene trekker gjerne litt inn i banen og er ofte mer opptatt av å true bakrom enn å holde bredde, noe som åpner rom på kantene for offensive, temposterke backer som Łukasz Piszczek og Marcel Schmelzer. Men mest iøynefallende av alt er hvor helhjertet og i hvor høyt tempo det hele skjer. «Dortmund-spillerne jager noe konstant i tusen kilometer i timen, enten det er ballen, motstanderen, rom eller målet», observerer Raphael Honigstein. Midtstopperne Mats Hummels og Neven Subotić er et spesielt sterkt par, som begge er solide i duellspillet og komfortable med ballen i beina. En av dem avanserer ofte oppover i banen med ballen umiddelbart etter gjenvinning, og en av de to defensive på midten vil da slippe seg ned i forsvar.

Etter en Bundesliga-triumf som var like imponerende som den var uventet, var Klopp mest bekymret for at ting gikk for bra. «Våre spillere er veldig interessante for andre klubber, fordi dette er det mest spennende prosjektet i internasjonal fotball akkurat nå. Det vi ser er unge spillere som ikke er del av et etablert lag, som ikke blir båret av mer erfarne spillere rundt dem. I stedet ser vi en gruppe med veldig talentfulle spillere som dytter hverandre fremover. Men selvsagt blir det vanskelig å holde dem sammen. Vi er nødt til å være forberedt på dagen når noen drar», forklarte han forrige sommer. Forberedt var de forsåvidt også, kort tid etter at den unge tysk-tyrkiske midtbanespilleren Nuri Sahin ble soldt til Real Madrid ble han erstattet av den enda yngre tysk-tyrkiske midtbanespilleren Ilkay Gundogan fra Nürnberg.

Svak start
Da de skulle følge opp suksessen denne sesongen, møtte Dortmund en litt annen type utfordring: En ting er å være kontringslag når du er en pengeløs «dark horse», det er noe helt annet når du er regjerende seriemestre. Lag ville nå sitte dypt og forsøke å nekte Dortmund rom, og laget var nødt til å utvikle seg. Da passet det også dårlig at de hadde mistet sin ballfordeler og midtbanegeneral i Nuri Sahin, og i starten lugget det også for Dortmund. På de seks første kampene i serien gikk de på hele tre tap, like mange tap som de hadde på de første 26 kampene sesongen før. Men igjen kom vendepunktet mot Klopps gamle lag. Etter en 2-1 seier borte mot Mainz, gikk Dortmund sine neste 25 kamper uten tap. I en gjennomgang for statistikknettstedet whoscored.com viser taktikk-guru Michael Cox at Dortmund denne sesongen har marginalt høyere ballbesittelse i år enn i fjor (fra 52% til 54%), og litt høyere prosent fullførte pasninger (fra 75,5% til 77,9%), så Dortmund har tilpasset seg en litt mer dominerende og litt mindre direkte spillestil. Det litt spesielle med disse tallene er at Dortmund har de 5. høyeste tallene for ballbesittelse i divisjonen, men bare det 8. høyeste tallet for andelen fullførte pasninger. Altså de mister ballen nokså ofte, men har likevel ballen mer enn de fleste. Hvordan? Fordi de er utrolig dyktige på gjenvinning. Lagets enorme energi og løpsvilje er nevnt, men samtidig har Dortmund denne sesongen satt inn 27 taklinger per kamp, opp fra 25 i fjor. Det er flest i Bundesliga, og de er det eneste topplaget i Europa som leder sin kategori i denne kategorien. Det er forøvrig verdt å nevne at disse tre karakteristikkene, høy ballbesittelse, litt svakere andel fullførte pasninger og høyt antall taklinger, deler Dortmund med et annet europeisk lag som er kjent for sin intense spillestil, nemlig Marcelo Bielsas Athletic Bilbao (Athletic har et snitt på 55% ballbesittelse, 78,5% fullførte pasninger, 25 taklinger per kamp, altså nesten nøyaktig det samme som Dortmund).

Exit i Europa
Det eneste spørsmålstegnet rundt Dortmund de to siste sesongene går på deres svake prestasjoner i Europa. Etter at de nylig slo Bayern og dermed mer eller mindre sikret sitt andre strake seriemesterskap, gikk Bayern-president Uli Hoeness ut til pressen og sa: «De har kanskje mer sultne spillere, men de har ingen spillere i verdensklasse. Dortmund har spilt en super sesong, men de får ingen ære fra meg før de spiller en super sesong både i Bundesliga og i Europa. For to år siden ble de ydmyket og røk ut av Europaligaen, og i år kom de ikke en gang på tredjeplass i en veldig enkel gruppe, de kom på fjerdeplass. Kun når de klarer å harmonisere disse tingene, og når de viser at de kan konkurrere i Europa, vil jeg ta av meg hatten for dem». Hoeness har et poeng, å kommer på fjerdeplass i en Champions League gruppe med Arsenal, Marseille og Olympiakos er svakt, men det tar tid å venne seg til å kjempe på flere fronter. En spektakulært bitter Hoeness stilte seg også kritisk til om Dortmunds lønnsbudsjett virkelig er så lavt som de oppgir. «Eventyrene herr Hans-Joachim Watzke forteller om, altså et lønnsbudsjett på 45 millioner euro, de kan han bare fortelle til noen som ikke har peiling på vår bransje. Vi får se når regnskapet deres publiseres». Watzke, mannen som i 2005 fikk i oppgave å redde klubben og nå sitter som daglig leder, klarte ikke dy seg og skjøt tilbake. «Jeg forteller ingen eventyr, vi er helt åpne med tallene våre, og Bayerns lønnsbudsjett er nå rundt tre ganger større enn vårt. Jeg er veldig overrasket over hvor følsomt herr Hoeness reagerer. Burde vi tape med vilje mot Bayern neste gang så han ikke trenger å klage?». Dortmunds samlede lønnsbudsjett i 2011 lå på rundt 57 millioner euro, Bayerns på 156 millioner. For å sette det litt i kontekst kan det nevnes at samme år brukte Blackburn det samme som Dortmund, 57 millioner euro, mens Everton brukte 66 millioner, Sunderland 68 millioner, Aston Villa 97 millioner, mens West Ham som rykket ned fra Premier League brukte 66 millioner euro. For langt mindre penger enn hva middelmådige engelske lag bruker, har Dortmunds sportsdirektør Michael Zorc og hans speideravdeling satt sammen et lag fullt av unge, fremadstormende spillere som passer perfekt inn i Klopps filosofi. I sommer blir Dortmund også forsterket av 22 år gamle Marco Reus, som har hatt en fantastisk sesong for Borussia Mönchengladbach. Reus var også ønsket av Bayern, men valgte Dortmund. Dette kan kanskje forklares med at Reus er fra Dortmund og gikk gradene i klubbens ungdomsavdeling, men samtidig er det heller ikke vanskelig å forstå at en ung, fremadstormende tysk spiller føler at det er Dortmund som er stedet å være akkurat nå, ikke Bayern.

Historisk sett har alle som prøver å ta opp kampen med Bayern München falt bort etter et par sesonger. Enten har de mistet sin trener, sine beste spillere, eller så har de gått tom for penger. Men det virker som om både Dortmunds trener og spillere er så knyttet til dette unike prosjektet at de bavariske pengesekker neppe vil være tilstrekkelig forlokkende. For Bayern, en seiersvant klubb der krisealarmen går så fort de ikke leder tabellen, kan de neste par årene bli en dypt traumatiserende opplevelse. Jürgen Klopp tar imidlertid ikke av: «Alt kan gå galt», konstaterer han. De som har fulgt Dortmunds historie vet at suksess ofte er et kortvarig fenomen. Likevel, når en ser på den edruelige måten klubbens nåværende ledelse har bygget klubben opp igjen fra randen av konkurs, er det vanskelig å se for seg at de samme menneskene vil drive klubben i grøfta igjen. Og om alt skulle gå galt for det gule monsteret fra Dortmund, så har folket der uansett fått to sesonger med det de mest av alt vil ha: Fotball de vil huske, og et lag som er en av Europas mest lidenskapelige fotballbyer verdig.

1 Kommenter
0

Relaterte artikler