I 20 år var Frode Lafton selvskreven i lagoppstillingen til Hønefoss BK. I 20 år handlet alt om å være klar til neste trening, neste kamp. 37 år gammel, med et kne som egentlig ikke har tålt fotball siden 1995, visste han at det måtte ta slutt en dag. Han var forberedt på det. Men likevel ikke forberedt i det hele tatt.
Tekst Lars Johnsen
Inngangen til kampen mot Rosenborg 13. mai har vært vanskelig. Frode Lafton skal feires i pausen. At klubblegenden legger opp, er nå offisielt. Rett før han skal entre banen for å motta hjemmepublikummets hyllest, knekker han sammen ved tørketrommelen. Trener Leif Gunnar Smerud kommer styrtende til. Han er utdannet psykolog, og har hjulpet Frode med å overvinne angst og andre problemer.
– Da fikk jeg også dårlig samvittighet for at jeg stjal tida han skulle bruke på å forberede laget, husker Lafton.
I spillertunnelen, mens han ventet på å gå ut på banen, kommer Erik Hoftun og Per-Joar Hansen bort til ham.
– De sto litt unna, og måtte ta en omvei for å komme bort til meg. De tok meg i hånda. Bare en sånn liten gest, det kan bety så mye.
Så rusler han ut med sønnene Oliver og Oscar, alle tre med 2-tallet på ryggen, mens «You´ll never walk alone» blir spilt over anlegget. Så begynner den ene sønnen å gråte.
– Det tok på en måte over oppmerksomheten min, så da skjøv jeg mine egne tanker til side, sier Lafton.
Et halvt år etterpå ser han tilbake. Han har kjent seg tom og ensom. Livet etter fotballkarrieren har vært beinhardt å takle for den kompromissløse midtstopperen.
Konkurranse og læring
Jeg banner. Igjen er jeg fanget på halvdistanse, og Frode Lafton får en enkel jobb med å vinne nok et poeng. Det er seint i oktober og jeg har utfordret Frode til tennismatch. Det hadde startet jevnt, men det skulle ikke vare. Mens unge fotballspillere gjerne slo i hjel tida med tv- og dataspill på den årlige treningsleiren på La Manga, brukte Frode Lafton tida på å spille tennis med støtteapparatet i Hønefoss Ballklubb eller til å fordype seg i engelsk fotballstatistikk. Han hadde alltid med seg et par gamle utgaver av Rothmans Football Yearbook på de turene. Han har komplett samling fra 1977 til nå. Tennis og fotballnerding. Av to ting der du ikke bør utfordre Frode Lafton, har jeg valgt en av dem. Det kunne ikke gå bra. Vi tar pause på stillingen 3-0 i games og setter oss på benken. Mens den skarpe formiddagssola treffer ham i ansiktet, vipper han hodet bakover, og liksom peker retning med bakhodet.
– Det var faktisk her borte jeg spilte mine siste kamper for Ådal, sier han.
Rett over veien fra anlegget til Vestre Bærum Tennisklubb ligger Gommerud kunstgressbane. Det var en av Oslo-områdets første kunstgressbaner, av typen «betong-med-grønn-filt-oppå».
Frode Lafton har alltid hatt en trang til å konkurrere og en hunger etter å lære – også utenfor det konvensjonelle treningsfeltet. Konkurranseinstinktet og læringssulten er drivkreftene i livet hans.
Når vi spiller tennis, får Frode i tillegg en time der han ikke stirrer i veggen med beinet strukket ut på bordet hjemme.
Han vokste opp i den lille bygda Hallingby i Ådal, et distrikt nord for Hønefoss som strekker seg i retning Valdres. Det var ikke så mye å finne på der. Det gikk i fotball. I en tid da fotball på TV begrenset seg til tippekampen og ett innslag fra en kamp i eliteserien på Sportsrevyen hver søndag, var det spillerne på A-laget til Ådal IL i 4. divisjon som ble heltene til Frode Lafton. To timer før hver hjemmekamp stilte han seg opp langs gjerdet på Hallingby stadion for å se på oppvarminga, og ut fra den forsøkte han å lese dagens startoppstilling. Unge Lafton fikk flere idoler: Johnny Braata, en stiv og støl midtstopper de bare kalte «Borkestiv». Sterk på hodet og kompromissløs i duellene. I mål sto Dag Viggo Trulsen som var noen centimeter for kort til å bli ordentlig god. Ha ble bare kalt «Kokko». På midtbanen var Leif Morten Trulsen sjef. Han varmet aldri opp med resten av laget, men løp bare fram og tilbake langs den nedlagte toglinja ved siden av stadion. Det var all den inspirasjonen gutten trengte. Den eneste drømmen han hadde som ung, var å få spille på a-laget til Ådal.
Etter en krangel med guttelagstreneren, ble han sendt opp på a-laget som 16-åring. Det skulle egentlig være en straff. Han trengte å tøyle temperamentet og kjeften. I a-lagsgarderoben ville han neppe være like mye sjef som han latet som at han var på guttelaget. Det funket. Han lærte en del om ydmykhet, hardt arbeid og laginnsats. Og fikk fast plass på laget.
Brev fra Berg
Høsten 1993 sendte treneren til Hønefoss-klubben Liv/Fossekallen, Pål Berg, brev på ham – som det het den gangen. Lafton hadde skolegang i tankene, og var i tvil om han ville flytte på seg, men ble samtidig smigret av tilbudet. Høstcupen på Gommerud kunstgress i 1993 – der han blant annet spilte mot Per-Mathias Høgmo, som var spillende trener for Fossum – ble siste tur med Ådals-gjengen. Han gikk til L/F, som seinere skulle skifte navn til Hønefoss Ballklubb.
Det skulle bli en reise fra nivå fire til Tippeligaen. Det skulle bli 523 seriekamper, de siste 184 kampene på rad. Siden serieåpningen i 1. divisjon i 2007 mot Bodø/Glimt hadde han spilt hvert minutt. Så røyk kneet. Først ble det masse medieoppslag. Så ble det stille.
Selv med bare ett funksjonsfriskt bein, vinner Frode Lafton vår ettsettsmatch enkelt 6-0 i games.
– Dette var fint, sier Frode Lafton..
Jeg får en følelse av at han ikke snakker om seieren eller seiersmarginen, men om noe mer.
– Dette var veldig fin avkobling, en time der jeg ikke tenkte på fotballivet mitt. Litt som når jeg er trener for ungdommene i HBK. Da tenker jeg ikke på mitt liv som fotballspiller, men på deres. Det holder meg oppe.
Med et høyre kne som i mange år såvidt har hengt i hop, har han bitt tennene sammen og spilt gjennom smertene, vel vitende om at i neste kamp, i neste takling, kan alt være over. Det ville vært greit, han var tross alt midt i tredveårene og har fått være med på å skape klubbhistorie og spille på øverste nivå, vunnet på Lerkendal på 16. mai, spilt semifinale i cupen, unngått nedrykk på målforskjell, levd fotball dag ut og dag inn i 20 år. Når du er omtrent dobbelt så gammel som noen av lagkameratene, ja, da vet du at du nærmer deg fotballkarrierens solnedgang. Å ri inn i den, skulle ikke være så vanskelig.
Jeg traff Frode første gang da vi ved årsskiftet jobbet med boka hans, «Til kneet ryker». Å skrive den var en del av forberedelsesprosessen. Det måtte ta slutt en gang.
«Når du leser dette har jeg spilt 522 eller kanskje 523 kamper for HBK», skriver han i boka. Den 523. kampen, mot Strømsgodset på hjemmebane, skulle bli den siste.
Du tror du er forberedt, men du er ikke det. I stedet er det som om Tom Gulbrandsen har fyrt av et av sine legendariske kanonskudd og du har kastet deg fram for å blokkere. Skuddet treffer deg i magen, og slår lufta ut av deg. Du får ikke puste, det er vondt, du er tåkete, du vil opp og komme i gang igjen. Men du greier det ikke.
«I morra er alt bra igjen»
Fotball er ikke en jobb. Det er en livsstil. Det er en innstilling. Det er ikke sånn at du elsker hver eneste en av lagkameratene dine, noen tåler du ikke trynet på, men dere er sammen om det. Garderobekulturen. Frode Lafton elsket garderoben. Han var alltid først på plass, og sist ut av dusjen etter kamp og trening. Akkumulert gjennom 20 år har kona Siv brukt ganske mange dager på å sitte og vente i bilen til han var ferdig. Uansett hvilken sammensetning av personligheter laget består av, så er det alltid noen du blir skikkelig kompis med. Og dem du ikke liker, ja dere jobber uansett sammen mot akkurat det samme. Trening hele uka, og når søndagen er der, så er det jobben du og dere gjør sammen som måles av publikum.
Det former et helt tankesett – et helt liv. Trening, hvile, mat og drikke. Når kan du gjøre hva? Opp klokka seks i ferier for å legge inn en økt før barna våkner. En halvtime på ergometersykkelen mellom barne- og borgertoget på 17. mai. For på søndag kveld er det ingen som ønsker å se ut som ei kløne og få passet påskrevet av TV2s panel. Det blir som dop. Du er skadet, men sier «bare én trening til ´a»! Bare én kamp til! Én takling til da, i det minste! Men det er slutt. Du skal ikke spille mer. Du kan ikke. Får ikke.
– Det er helt jævlig. Helt for jævlig. Jeg savner det helt sykt.
Tirsdag 2. april 2013. Klokka var 19.05. Matchuret viste at det var spilt 35 minutter av 2. serierunde i Tippeligaen. Frode Lafton tråkket over. Han ble liggende på kunstgresset. De av oss som kjenner Frodes historie og som så kampen på TV, tenkte «er det nå det faktisk skal skje»? Han spilte ut omgangen, men så var det slutt.
Det var ikke helt slutt, trodde han selv i hvert fall. Han var raskt på beina igjen.
– I morra er alt bra igjen, det var den følelsen jeg satt med, sier Lafton.
Kneet røyk egentlig 7. november 1995, det var 32-årsdagen til John Barnes, husker Liverpool-nerden Frode Lafton. På en innetrening i kunstgresshallen i Hønefoss, kastet han seg fram for å blokkere et skudd. Det smalt så det ga gjenklang i hallen.
«Det går over til i morra», trodde trener Pål Berg. Alt går liksom over «til i morra». Unntatt de gangene det ikke gjør det. På kvelden hadde det gjort så vondt at han hadde sett seg nødt til å reise på Ringerike sykehus. Den lille 2. divisjonsklubben L/F Hønefoss, som var navnet den gangen, hadde ikke noe medisinsk apparat. Dagen etter ble han innlagt. Med dundrende smerter i kneet, konstaterte legene først «unhappy triade» – korsbånd, menisk og leddbånd hadde røket – før de gikk inn i kneet og så at korsbåndet faktisk var intakt.
Å fortsette å spille fotball var ikke aktuelt, mente legen på Ringerike sykehus.
Å ikke fortsette å spille fotball var ikke aktuelt, mente Frode Lafton, og gledet seg over at korsbåndet ikke var røket. Etter en vinter og en vår med fysisk trening, og uten en eneste ballberøring, var han klar igjen. Skarbøvik hadde kommet til den gamle Idrettsparken i Hønefoss. Det var 27. mai 1996. Det hadde så smått begynt å regne utover i 1. omgang, og i pausen hadde han byttet til skruknotter. Men regnet tiltok ikke. Skruknottene satte seg fast i den relativt tørre gressmatta, han vred beinet.
Korsbåndet røyk. Den fremre delen. Den viktigste delen.
– Greia er at jeg mangler tolv grader når jeg retter ut beinet. Det vil si at jeg aldri retter det helt ut, uansett om jeg sitter eller er i en løpsduell. Snodig nok har det reddet karrieren. Det betyr nemlig at delene i kneet ikke slites mot hverandre, som gjerne skjer om du retter beinet helt ut. Det var vondt når jeg spilte fotball, men mye verre om jeg gjorde helt vanlige ting som å se på tv eller sitte i bil. Så det var bare å bite tenna sammen.
Det holdt i ti år. I 2. omgang av 1. divisjonskampen mot Bryne 13. august 2006, ble kneet helt skranglete. Det bar på Ringerike sykehus igjen. Der tok de en kikkhullsundersøkelse og fant korsbåndet som hadde røket ti år tidligere. Det bare lå der og skapte problemer i kneet.
Den proffe pasienten
Det ble besluttet å rekonstruere korsbåndet. Frode Lafton fikk time på Volvat i Oslo hos Erik Rosenlund, en ekspert på idrettsskader. Rosenlund kikket på kneet, tilkalte kollegaene sine, vurderte og diskuterte. Å rekonstruere korsbåndet vil ødelegge kneet sånn, sa han og knipset med fingrene. Han måtte bare bite i seg smertene om han ville fortsette. Det ble en vinter uten ballberøring igjen. Uten at noen visste noe, ikke en gang mora og faren hans, sto han i startoppstillingen ved første seriekamp i 2007 mot Bodø/Glimt. Han har hatt mye vondt, men gikk ikke glipp av et eneste minutt seriespill for Hønefoss etterpå.
Fram til det 35. minutt i 2. serierunde i Tippeligaen i år.
Også det skulle gå over «til i morra». Men det skjedde ikke.
– Jeg spilte én omgang for 2.-laget mot Ullern i 3. divisjon. Jeg satt på benken i 6. serierunde mot Sarpsborg. Så hadde jeg en helt forferderlig opplevelse da jeg spilte på rekruttlaget mot Raufoss borte. Men jeg hadde fortsatt trua – «i morra er det bedre». Kampen i Raufosshallen var en mandag. Etter tirsdagstreninga, måtte jeg gi meg. Dagen etterpå skulle vi spille cupkamp mot Birkebeineren, og jeg skulle starte.
Han gikk bort til fysioterapeut Christian Torbjørnsen.
– Dette går ikke, sa jeg. Han bare så på meg. Så satte vi oss ned sammen med trener Leif Gunnar Smerud inne på AKA Arena. Det gikk opp for dem hva jeg egentlig sa. Så kom tårene. Det føltes som om verden raste sammen, forteller Lafton.
Det ble ingen lunsj med laget denne dagen, selv om han egentlig elsker akkurat denne delen av fotballen – samholdet og det sosiale livet.
Han dro hjem. Satte seg i sofaen og ropte på kona Siv. De har vært sammen siden Frode var 16 år. Han rakk ikke lenger enn til «hør her …», så brast de i gråt begge to.
Han strammet seg opp da sønnene kom hjem. Han er trener for laget til yngstesønnen Oscar, som spiller for gutter seks år i HBK, og skulle følge ham til trening. På kvelden fortalte han guttene at pappa ikke skulle spille fotball mer. Da begynte de også å gråte. De er vokst opp i HBK-garderoben.
Midtstopper og materialforvalter
Frode Lafton ble profesjonell spiller i 2004. Det hadde vært et sjansespill, siden klubben lå an til nedrykk til 2. divisjon, men ble reddet på målforskjell da Tromsdalen utlignet mot Raufoss i 2004-sesongens aller siste øyeblikk. Med fortsatt kontrakt i 1. divisjon var Frode mest glad for at han mandag morgen slapp å ringe til Norske Skog, der han hadde jobbet som elektriker, og be om å få tilbake jobben sin. «Proff»-tilværelsen betydde at han også måtte være lagets materialforvalter. Han fikk 15 000 kroner i måneden for den jobben, i tillegg til 20 000 for å være fotballspiller. Eldstesønnen Oliver ble født året etter, og Lafton gikk glipp av fødselen ettersom han var på La Manga. Jobben som materialforvalter betydde reising opp og ned til klubbhuset hver kveld. Veldig ofte med en liten gutt i bærebag på magen, eller sovende i en vogn, og etter hvert kom han tuslende forsiktig etter pappa som måtte ned og ordne nok en vask.
Det ble ikke så lett å få dem i seng den kvelden. At livet slik de kjenner det tok en rask slutt, at pappa ikke skulle spille fotball i HBK mer, var ikke et problem han kunne løse med en halvtime ekstra Lynet McQueen i DVD-spilleren.
Han sov ikke den natta. Han satt og hørte på The Lumineers, mens stemmen til Wesley Schultz sang «I don´t know where I belong … I don´t know what I did wrong …» tenkte han «hva skal jeg gjøre nå da, jeg kan jo ingenting». I morgen ville ikke alt bli bra igjen. Alt ville være annerledes.
Ingen vei tilbake
Familien Lafton var på vei til Sverige da pressemeldingen «Frode Lafton legger opp som fotballspiller» gikk ut. De hadde bedt om å få være i fred. Dagen før, da HBK hadde besøkt Vålerenga på Ullevaal, hadde han vært innom garderoben. Det ble skulderklapp fra lagkameratene. Ingen trengte å si noe. Det holdt med skulderklapp. Noen ganger er det godt å være i et mannlig miljø. Du slipper liksom å prate om det. Et håndtrykk, et blikk eller en klapp på skulderen kan være nok til å sende en beskjed. Apparatet rundt a-laget visste at pressemeldingen skulle sendes ut, ingen andre. C More huket tak i ham, og ville ha ham opp i studio.
– «Når er du tilbake igjen?», spurte Bengt Eriksen.
– «Det går sikkert bra igjen i morra», løy jeg.
Da familien Lafton kom hjem fra Sverige, kom henvendelsene fra media. Alle sportsredaksjonene ville lage sak på kapteinen som hadde vært med på klatringen fra 4. nivå til Tippeligaen, han som hadde spilt over 500 kamper, de fleste av dem med store smerter. Så det ble litt ståk. Frode Lafton er ikke så glad i oppmerksomheten. Eller: Ros for mennesket er det samme som et lys i et ellers mørkt rom er for et insekt. Vi søker det, vi vil ha det. Men noen av oss takler det dårlig. Frode Lafton liker det, men liker det ikke på samme tid. «I dag var du knallgod, Frode, men …», er hans favoritt. Han leter etter det men-et, noe som kan gi en konkret tilbakemelding på noe han kan gjøre noe med. Rein ros blir bare kleint. Når du skal hylles for 20 sesonger, er det få men. Bare ros.
Det er skrevet og sagt mye om tomheten som følger når du trer ut av rampelyset. Nå har ikke Frode Lafton vært i rampelyset på den måten, men på en måte har han det. Oppmerksomheten på butikken, folk som kommer bort og vil prate om forrige kamp, intervjuene i lokalavisa. Det er en form for anerkjennelse over at han gir noe og at de setter pris på ham. Anerkjennelsen du får ved å gi er ofte sterkere enn gleden ved å få. Alle tilbakemeldingene smelter liksom sammen til et slags «vi liker deg, Frode», uten at det sies i reine ord.
Som Lars Tjærnås skriver i forordet til «Til kneet ryker»:
«Jeg har trent mange profesjonelle fotballspillere. Mange med store navn. Mange med større lønningsposer. Jeg har aldri trent noen som Frode. Medisinsk har han knær som tilsier at det skulle ha vært umulig å spille fotball. Men når kroppsdelen vel en meter lenger opp har en hjerne som putter smerter og andre begrensninger i en skuff, da er knærne det minste problemet. Ingen trente hardere, ingen sa hardere i fra når han følte at andre, medspillere eller vi i trenerhabitten, ikke levde opp til standarden han mente vi trengte for å ta et steg videre. For det var dit han var på jakt, hver eneste dag. Aldri tilfreds med å være like god som i går, alltid på jakt etter å gjøre seg litt bedre.»
Slå av alt det på en gang. Drivkraften, drømmen, samholdet og anerkjennelsen. Når lyset slukkes, blir det mørkt. Når rommet tømmes for gratulanter, blir det veldig tomt.
Legg også til at han slitt med dødsangst og redsel for å fly, men har utfordret seg selv gradvis for å få bukt med problemene. Legg til at han innerst inne er fortsatt er den usikre lille gutten som bare var trygg og helt seg selv når han spilte fotball – uansett om det var med hjemmelagde drakter med 5-tall på ryggen på løkka i Ådal, eller med 2-tall på ryggen foran 20 000 på Lerkendal.
Du ville ha brutt sammen du også, om det tok slutt.
Dårlig supporter
Klokka begynner å nærme seg kampstart i nest siste serierunde i Tippeligaen, men det er allerede bekmørkt. Det regner. Mørket og regnet gjør det vanskelig å se de velfriserte hekkene og velstelte hagene i villastrøket som fører ned til AKA Arena fra hovedveien. Dette er Liv-land. Det tok nesten 90 år før Hønefoss fikk én fotballklubb, da Liv og Fossekallen slo seg sammen i 1987. Liv hører hjemme her. Det var middelklasseklubben, mens Fossekallen var klubben for arbeiderne som bodde på Nordsida. «Liv hadde penga, men Fossekallen det beste laget», pleide man å si på Hønefoss. Forskjellene eksisterer fremdeles i folks hoder, men naturlig nok i mye mindre grad enn før. Før klubben flyttet inn på den nye arenaen, spilte de i Idrettsparken som ligger ved siden av. Liv-guttene holdt til på den overbygde hovedtribunen, mens Fossekallen-folka sto på motsatt side.
Denne kvelden brukes den gamle hovedtribunen som røykeskur for sugne HBK-fans.
Frode Lafton står utenfor hovedinngangen. Han snakker med barna som skal være med på innmarsjen til dagens kamp mot Sogndal. Han kjenner dem ved navn. De kjenner ham. Noen er sønnene til spillerne på laget, noen av dem kjenner han fra treningene i de yngste aldersgruppene i klubben.
