Julekalender #1 Den store fotballsamtalen: Kåre Ingebrigtsen


Kåre Ingebrigtsen henter inspirasjon fra fortiden for å bygge et storlag for fremtiden. Med Eggen-postulatene tilbake på Lerkendal, ønsker Rosenborg å fortsette å vinne og underholde.

Tekst Frode Lia

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Høsten 2002 takket Nils Arne Eggen av som trener i Rosenborg. Arven han etterlot var tretten seriemesterskap og fem cupgull på femten år. Ni ganger kvalifiserte laget seg til Champions League. Grunnlaget for suksessen var en særegen spillestil og en overordnet klubbfilosofi. Vi skal gjøre hverandre gode, het det. Forankret fra topp til bunn. Fra trening til kamp.

Denne arven har vært tung å bære for klubben. Sakte, men sikkert ble spillestilen faset ut. Den fungerer ikke i den moderne fotballen, sa mange. Dermed forsvant den kontinuerlige suksessen ut døren, pengene tok også følge. Fra 2010 til 2014 var det samlede underskuddet i Rosenborg 100 millioner og den norsk fotballstorheten måtte ned i knestående.

«Study the past if you would define the future», sa den kinesiske filosofen Konfucius.

Det er her Kåre «Bruttern» Ingebrigtsen kommer inn i bildet.

Han kom til Rosenborg i 1988, startåret for trøndernes gullalder, han var med på landslagets opptur på 1990-tallet og ble englandsproff i Manchester City. Summen av læren han fikk som spiller på Rosenborg, Norge og Manchester City, danner grunnlaget for videreutviklingen av Rosenborg. For det er en videreutvikling. Ingebrigtsen ansatte Bjørn Hansen som mentor. Han ringer ukentlig til Nils Arne Eggen. Ikke for å diskutere laguttak, men for å lære. Og det er kanskje noe av det som er mest imponerende og overraskende med ham: selvtilliten. Der andre virket truet og usikre over deres tilstedeværelse, er Ingebrigtsen så trygg på seg selv at han trykker dem enda nærmere til seg og Rosenborg.
Klubben skal igjen gjøre hverandre gode. Dette er vår samtale med Kåre «Bruttern» Ingebrigtsen.

Husker du ditt første minne om fotball?
– Det var tidlig. Jeg tror jeg var seks år. Jeg har en søster som er ett år eldre enn meg, og i klassen hennes var det en del gutter som spilte fotball. Trond Henriksen blant andre, og dem fikk jeg henge med. Dette var før jeg begynte på skolen, så jeg satt utenfor og ventet mens de var inne i timen, så spilte vi fotball i friminuttene. Jeg tok også følge med dem hjem etter skolen, hvor vi fortsatte å spille. På den tiden var Trond den teknikeren (latter). Vi spilte som regel alle mot ham, fordi han var så inn i granskauen god. Senere flyttet vi til et sted som het Utleira, som nettopp hadde bygd ny skole og startet et nytt idrettslag. Der var der jeg begynte å spille organisert fotball. Vi reiste rundt og tapte 10-0 i alle fall i to år. Så ble tapene mindre og mindre, til vi slutt begynte å vinne. På tredje og fjerde året ble vi faktisk kretsmestere. Da var vi en god gjeng.

Var du et naturtalent eller et treningsprodukt?
– Jeg var ikke noe naturtalent. Når vi først ble guttespillere så hadde for eksempel Utleira fem spillere på kretslaget, og jeg var ikke en av dem. Selv om jeg kom med litt senere.

Men hva var det som skjedde i tenårene som gjorde at du kunne ta spranget fra å ikke komme med på kretslaget til å spille for Rosenborg? Hva var gamechangeren?
– Jeg spilte ishockey til jeg var 16 år, noe som gjorde at jeg tålte mer enn de andre. Jeg var og er ganske liten, så jeg fikk mye juling på hockeybanen, men lærte hvordan å tåle og komme unna det. Det er én jeg ville ha byttet karriere med, og det er Mats Zuccarello. Jeg følger tett med på ham. Han er den største av de største vi har, i en idrett vi ikke har peiling på her hjemme hvor stor egentlig er.

Og i god Vålerenga-tradisjon klarte de å kvitte seg med ham.
– Haha. Det er noe jeg synes er veldig ålright da (latter).

Den tøffheten og kynismen, i tillegg til fysikken, er kanskje det største spranget fra å være junior til og bli seniorspiller?
– Ja, definitivt. Da jeg kom til Rosenborg som sisteårs juniorspiller hadde jeg bestemt meg for å bli best på én ting. Jeg skulle være best trent.

Var det noen du traff på den tiden som hjalp deg til å ta det siste steget opp?
– Nei, det var vel ikke det akkurat da. Men Roger Albertsen kom til Rosenborg i 1985, og i sommerferien det året tok han meg med til FC Den Haag i Nederland. Der ble jeg introdusert til en profesjonalitet på et helt annet nivå, og ble fortalt hva han hadde gjort for å bli god. Så fikk jeg være med å trene med dem i fem eller seks dager. Da skjønte jeg virkelig hva som krevdes.

Du fikk en benchmark?
–  Ja, da måtte jeg hjem å rydde enda mer plass til trening.

Så de fem dagene kan ha vært et vendepunkt for deg?
– Det tror jeg. De var forskjellen på å bli en brukbar Rosenborg-spiller til å bli landslagspiller. Roger tror jeg så mye av seg selv i meg, og passet litt ekstra godt på. Han var en skikkelig konkurransemann og så på alle som en trussel. Taklet enhver så det sang. Men meg tok han virkelig vare på og lærte meg veldig mye.

Når var det du møtte Nils Arne Eggen første gang?
– Første gang jeg ble kjent med Nils Arne var når han hentet meg tilbake til Rosenborg i 1988. Jeg hadde et fantastisk år i Frigg med «Snappern» og Andre Krogsæter. Erik Foss var hovedtrener. Det var så langt unna benchmarken på profesjonalitet man kan komme (latter). Men jeg dro dit for å spille mye, og det fikk jeg. Jeg manglet noen kamper for å få medalje for Rosenborg i 1986. Men så dro jeg tilbake til Trondheim. Etter tre eller fire treninger med Nils Arne så skjønte jeg ikke hvorfor han ville ha meg tilbake. Jeg fikk jo så mye kjeft at det var helt meningsløst.

Var det gjennomgående for alle nye spillere?
– Han bryter deg helt ned. Tar av deg alt han ikke vil at du skal gjøre, så bygger han på det han vil du skal gjøre etterpå. Det første han gjør er å fjerne alle unoter.

Hvor langt nede var du etter den første uken?
– Jeg var jo veldig opptatt av å spille. Men tenkte at her kommer jeg aldri i verden å få spille. Han kjeftet på meg hele tiden. Han her har ikke mye peiling, jeg kunne like gjerne hatt Erik Foss, tenkte jeg (latter). Men etterhvert som vi begynte å øve på systemet falt brikkene mer på plass. Så var jeg litt heldig fordi han manglet en indreløper og mye av det jeg hadde passet veldig godt til hvordan han ønsket å spille. Jeg trodde jeg hadde fått mye kjeft helt til jeg hadde med meg André Bergdølmo fra Lillestrøm i 1996. Da sa jeg til André, nå må du bare holde ut den første uken. Dette blir et helvete. For ham varte det i over fjorten dager.

Var han tunglært?
– Neida, men han var jo vant med noe helt annet fra Lillestrøm. 4-4-2 og stort sett bare langpasninger. Det ble jo helvete på jord når Nils Arne så det.

Det er som å gi bort ballen, har vel Nils Arne sagt?
– Han plukka André sønder og sammen.

Og det tok fjorten dager?
– Ja, men det tok enda lengre å bygge ham opp igjen. Men det ble veldig bra til slutt. Husker vi spilte mot Lillestrøm en gang med André på laget. Nils Arne fortalte oss på spillermøte at han var venstreback men hadde en ubrukelig venstrefot. Han kom til å gå inn i banen siden han bare spilte med høyrebeinet. Det første Andé gjorde var å fyre av en perfekt 40-meterspasning med venstrebeinet. Alle Rosenborg-spillerne så bort på Nils Arne på benken (latter). Han brydde seg sjelden om motstanderne. Da skulle han liksom ha sett Lillestrøm (latter).

Den første perioden til Rosenborg med Nils Arne var kanskje den mest imponerende, siden det var et lag som overpresterte og før alle Champions League-pengene begynte å gjøre sitt inntog?
– Det som var spesielt med den perioden var at frykten for å tape forsvant. Man skulle forsøke å vinne for enhver pris. For å vinne så må man også tørre å vinne, tenkte vi. Det bomma vi jo på når vi reiste til Europa i starten. Husker vi spilte mot Sampdoria med Roberto Mancini, Gianluca Vialli og gutta. Toninho Cerezo så ut som han spilte med tøfler der ute. Et fantastisk lag. Vi skulle ut å sjokkere dem, men de ble ikke veldig sjokkert. Etter tyve minutter lå vi under 3-0 (latter).

Når vi snakker om utvikling, var det stor forskjell på treningshverdagen fra du begynte til du sluttet som spiller i Rosenborg, eller var og er det nesten det samme?
– Nesten det samme. Jeg snakker med Nils Arne ukentlig enda. Øvelsene er akkurat det samme for å påvirke det vi ønsker å påvirke.

Ikke noe utvikling i intensitet og tempo for eksempel?
– Det er i konstant utvikling. Husk vi trener på å spille sammen hele tiden, og etterhvert som man blir bedre øker også tempoet. Vi har nesten ingen øvelser som ikke er spillrelatert.

Samhandlingen øker?
– Ja, samhandlingen og ferdighetene økte hele tiden ved at vi spilte veldig mye fotball.

Kåre Ingebrigtsen (i bakgrunnen) ble hentet hjem til Rosenborg fra Frigg før 1988-sesongen, da gullalderen begynte. Her rydder Ola By Rise og Trond Sollied opp i en kamp mot Strømsgodset.
Kåre Ingebrigtsen (i bakgrunnen) ble hentet hjem til Rosenborg fra Frigg før 1988-sesongen, da gullalderen begynte. Her rydder Ola By Rise og Trond Sollied opp i en kamp mot Strømsgodset.

Det slår meg at metodikken og viktigheten av samhandlingsbegrepet er veldig lik slik de jobber og tenker i Barcelona og enkelte klubber i Nederland. Selv om det selvsagt dreier seg om helt forskjellige lag og stil. De har noe som for eksempel heter «ettsekundsregelen» – som handler om hvorfor det som oftest lønner seg å ta opp en spiller fra akademiet enn å kjøpe en spiller utenfra. For en spiller utenfra vil bruke ett sekund lengre tid med ballen, fordi han må tenke, det er ingen automatikk, samhandlingen sitter ikke. I motsetning til en akademispiller som har blitt repetitivt drillet i system og stil siden veldig tidlig alder. Med tanke på det vi snakket om tidligere om spranget fra junior- til seniorspiller, tror jeg det er vel så viktig som de fysiske egenskapene hos en spiller. De blir rett og slett veldig trygge på valg.
– Ajax gjorde vel den blemma for en tid tilbake når de gikk bort fra det.

Ja, var etter Champions League-triumfen i 1995 med Louis van Gaal. De mistet de fleste spillerne sine, men erstattet dem dessverre ikke med spillere fra akademi og spillere fra andre klubber i nærheten. De tok rett og slett på seg kjøpebuksene i håp om videre Champions League-suksess, istedenfor å ta seg en pust i bakken. I tillegg ødela de akademiet sitt fullstendig. Ble mer en militærleir enn et sted du ønsket å bli god i fotball. Men på den andre siden, så gjorde vel Rosenborg akkurat det samme. Alle postulatene til Nils Arne ble kastet på sjøen. Spillestilen vraket og stemplet utdatert. Veldig mange trenere har fortalt meg opp igjennom at den ikke vil fungere i den moderne fotballen. Så lenge du vet hvor for eksempel indreløperen forflytter seg når vingen har ballen, kan du jo bare sette en spiller der som et mottrekk. Mye av det samme med Drillo da han ble sparket. Stemplet som utdatert. Det må folk få mene. Men hvis man ser på alle “overachievers” i dagens fotball, Leicester, Atletico Madrid tidligere, Angers i Frankrike og så videre, så spiller de alle etter identiske prinsipper, som satt på spissen, Arrigo Sacchi og Egil Olsen var nærmest alene om for tyve år siden. Det samme med Nils Arne Eggen, som representerer de samme prinsippene bare i en mer offensiv form, ble adoptert og videreutviklet i Tyskland. Jeg har en ukvalifisert tese om at Jürgen Klopp må ha sittet ringside da Rosenborg slo Borussia Dortmund 3-0 på Westfalentadion i 1999.
– Når vi drar ut i Europa så spiller vi også 4-5-1 og kjører på kontringer. Det er også en klar sammenheng mellom dem. Drillo er selvsagt mer kynisk enn han Nils Arne som var veldig i mot langpasningen.

Men Drillo brukte vel langpasningen mer som et taktisk grep enn som en del av en spillestil, og nesten kun når Jostein Flo spilte? Hørte forøvrig et podcastintervju med ham hos Heia Fotball, hvor han fortalte at det var betraktlig mindre langpasninger på landslaget enn de fleste andre lagene han spilte på.
– Vi øvde jo aldri på langpasninger, men øvde mye på gjenvinning rundt der ballen landet. Så jeg tror at vi kunne ha spilt med en dverg der oppe og likevel ha slått langt, det var gjenvinningen som var viktig.

Men så dro du til Manchester City. Ikke like sukssessfullt?
– Nei, men det er kanskje den tiden som har formet meg mest som trener. Jeg ble hentet over, og slik jeg ser det, hadde de ingen plan på hvordan de ville bruke meg. De hadde ingen spillestil eller plan. Jeg spilte blant annet spiss sammen med Nigel Quinn i 4-4-2 mot Liverpool, helt bak mål. Så spilte jeg på kant. I det hele tatt veldig planløst. Å gå på en fotballbane og ikke vite hva trenere og medspillere forventer av deg, syntes jeg var helt forferdelig.

For tyve år siden var den store fotballdebatten om man skulle spille sone- eller mannsmarkeringsforsvar. Så har det vært en eviggående debatt om ballbesittelse og gjennombruddshissighet. Men kanskje den største debatten akkurat nå tror jeg går mellom de som vil organisere og strukturere angrep og de som vil at angrep utelukkende skal komme fra spillernes egen kreativitet. En stor skole som representerer sistnevnte er vel Alex Ferguson og de fleste av hans elever. Henning Berg og Mark Hughes er vel de unntakene jeg kan komme på. Så har du som tidligere nevnt, Barcelona og Rosenborg som eksempler på den andre siden som har strengere føringer.
– Problemet med mange av dem er at de tar over lag som ikke har de beste spillerne som Manchester United har hatt. Som med Ole Gunnar Solskjær i Cardiff, da kan du ikke basere spillestilen din på individuelle ferdigheter, for de fleste har like gode eller bedre spillere enn deg. Jeg mener det er en skummel lære. Derfor syntes jeg den kombinasjon av å ha lært av Nils Arne og Drillo har gitt meg mye. Både den defensive og offensive strukturen.

Var det like stor kulturforskjell med tanke på trening og ikke minst drikkepress som mange vil ha det til?
– Ja, det vil jeg si. Du vant på lørdag så hadde du fri til tirsdag eller onsdag, og da drakk de jo. Jeg og en som het Alfons Groenendijk vi møttes og trente selv istedenfor.

Likevel er det til England de fleste drar for å lære og få faglig påfyll. Selv om det er noe helt annet i dag, ligger de fortsatt langt bak på de fleste fotballfaglige områder etter min mening. Selv med alle pengene.
– Som du sier, med så mye penger, så er du så langt bak i Champions League. Jeg og Erik var og besøkte Feyenoord for litt siden som var helt fantastisk. Måten de utvikler spillere er veldig relevant for oss. Erik er jo også Aston Villa-supporter, og de har vel blant de større budsjettene i Europa, og får ikke til en verdens ting.

Tro det eller ei, men det er mange av våre lesere som ikke opplevde Rosenborg på nittitallet. Så i et forsøk på å oppsummere Rosenborg-stilen. Soneforsvar, 4-3-3, ball i lengderetning, medløp og samhandling. Hva er det jeg mangler?
– Der har du det meste. Vil kanskje også nevne gjenvinning nå. Det er vel det som har utviklet seg mest og noe av det som jeg har tatt med meg inn i Rosenborg. Det var ikke noe vi jobbet noe spesielt med tidligere. Det har jo noe med at vi prøver å lære og hente ting fra andre, som Borussia Dortmund under Jürgen Klopp.

Det gikk kun 20 minutter før Sampdoria med Attilio Lombardo og Gianluca Vialli ledet 3-0 mot Rosenborg i 1991. Det ble en viktig lærdom for Rosenborg i det som skulle bli et eventyr.
Det gikk kun 20 minutter før Sampdoria med Attilio Lombardo og Gianluca Vialli ledet 3-0 mot Rosenborg i 1991. Det ble en viktig lærdom for Rosenborg i det som skulle bli et eventyr.

Har du noen andre eksempler på internasjonale inspirasjonskilder?
– Jeg har blitt mer og mer opptatt av innoverkanter etter at jeg kom til Rosenborg. Som Franck Ribéry og Arjen Robben i Bayern München. I Bodø/Glimt tenkte jeg ikke noe særlig på det, men i Rosenborg så styrer vi ofte kampene og motstanderne legger seg veldig dypt. Da må vi få med backene og da blir det enklere at kantene går innover i banen.

For å skape et overtall sentralt?
– Ja. Så Dortmund under Klopp og Bayern under Guardiola har jeg hentet mye fra.

Det er vel kanskje den delen av spillet Rosenborg fortsatt har mest forbedringspotensiale?
– Ja, men samtidig noe av det vanskeligste. Det var mange som flirte av oss i fjor fordi vi spilte mot Ranheim, Levanger, Östersund og så videre. Lag vi var hundre prosent sikre på ville legge seg så lavt som mulig. Vi har selvsagt flere spillere som klarer å ta seg forbi motspillere, men vi må utvikle oss kollektivt mot slike lag.

Få opp pasningstempoet?
– Ja, vi må ha relasjonene i det, så vi øver mye på det. I trening minker vi størrelsen på banen hele tiden, så det skal bli vanskligere og tettere for lagene å spille seg igjennom. Hastigheten og tempoet øker hele tiden. Vi ser det gjør noe med kvaliteten på treningsarbeidet.

Noe dere med andre ord har vektlagt veldig igjennom oppkjøringen? Nå er det like før alle lokalavisene er sprengfulle av artikler om hvor god form alle er i fordi testresultatene viser tidenes resultater. De samme lagene som stort sett underpresterer også.
– Alle våre treninger er med ball, og er spillrelatert. De første fire ukene har vi noen økter hvor vi løper igjennom en såkalt balløype. Men ellers er alt spillrelatert og med ball. De fysiske treningene våre er stort sett med variasjoner av spill på kort og stor bane.

Så regulerer du intensitet med banestørrelse, antall spillere, tid og så videre?
– Ja, det er jo det som får opp pulsen. Jo større banen blir jo lettere blir det å snike seg unna også.

Tilbake til en av dem du har hentet litt inspirasjon fra, Pep Guardiola. Han har fått mye kritikk for å gjøre for mange endringer, og da særlig på formasjoner. Jeg tenker at det er helt feil, siden det er en variasjon over samme tema hele tiden. Fra han startet med 3-4-3 i Barcelona, som ble en diamant på midtbanen. Til 4-3-3 litt senere, hvor han ga Messi en fri rolle og spilte nærmest uten spiss, men som ble til en diamant på midtbanen. I Bayern Mûnchen så går ofte backen inn som et midtbaneanker eller indreløper, og en midtbanespiller går høyere opp på banen, som igjen blir til en diamant på midtbanen. Alt dette kun for å få en kvantitativt overtall på midtbanen. Fire mot tre mot motstandere som spiller 4-3-3, og fire mot to mot motstandere som spiller 4-4-2. Selv om Rosenborg-stilen på mange måter er manifestert i 4-3-3, har du vært inne på tanken å gjøre noe av det samme? Endre formasjon over samme tema.
– Ja, da vi spilte mot Odd for eksempel i vinter. Så flyttet vi en midtbanespiller opp på topp, og backene opp i midtbanen. Midtstopperne stod igjen med Olivier Occean. Ole Selnæs var jo for oss mer et anker. Den typen har vi ikke nå, så vi kommer til å spille med en mye mer flytende midtbane enn tidligere. Det er Bayern som har gjort meg så sikker på at Anders Konradsen kommer til å bli bra her. Motstanderne tok alltid og satte en mann på Ole, men nå blir det mye vanskligere. For alle kan gå, eller holde igjen når de andre går. Vi blir vanskeligere å plukke opp. Og som Guardiola vil også jeg ha et overtall på midtbanen, men få ballen så fort som mulig ut på kantene våre.

Manchester City-manager Peter Reid ønsker Kåre Ingrbrigtsen velkommen. 8. januar 1994 scoret Ingebrigtsen hat-trick i FA-cupkampen mot Leicester. Tiden i England ble lærerik, men med motsatt fortegn av det han lærte av Nils Arne Eggen.
Manchester City-manager Peter Reid ønsker Kåre Ingrbrigtsen velkommen. 8. januar 1994 scoret Ingebrigtsen hat-trick i FA-cupkampen mot Leicester. Tiden i England ble lærerik, men med motsatt fortegn av det han lærte av Nils Arne Eggen.

Så det du sier at 2016-utgaven av Rosenborg har en mye mer fleksibel stil enn den for tyve år siden?
– Det som er det rare er at dette ligner mye mer på når Sverre Brandhaug spilte her. Når Bent Skammelsrud spilte her så lignet det mer på hvordan vi fremstod med Ole Selnæs. Sverre scoret ofte opp mot 10 mål per sesong han. Så vi kommer ikke til å være så opptatt av hvem av midtbanespillerne som er hvor, mer at de posisjonene er til enhver tid besatt.

Internasjonalt så er det mange som er opptatt av høyt og lavt press. Tenker da særlig på Bielsa-skolen. Er det noe du er spesielt opptatt av?
– Jeg er jo veldig opptatt av gjenvinning de første sekundene, og da står vi så høyt som mulig. Hvis de da må slå en tversover- eller en bakoverpasning må de spille mot oss i etablert forsvar. Da legger vi oss ganske dypt, fordi vi vet vi er så gode på kontringer. For oss passer det når Fagermo sier de skal spille som Barcelona. Han sa vel i fjor at de hadde ballen i seksti prosent eller noe, men det var stort sett på egen banehalvdel. Så for all del ha ballen. Vi trenger bare tre eller fire sekunder på å score mål vi. Det er jo litt Drillo igjen. Husker vi spilte borte mot Italia, da fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne ta med meg joggesko for i dag skulle vi ikke spille, men bare ødelegge (latter). Da spilte vi 1-1 etter en kjempetabbe av Pål Lydersen på slutten.

Hva tenker du er den største utfordringen for å få Rosenborg-stilen til å fungere?
– Utfordringen er å få alle lojale til spillestilen. Derfor har vi bare spillere fra Skandinavia.

Sånn apropos «ettsekundsregelen» til Barcelona. Hver gang Alex Song fikk ballen i Barcelona skulle man tro ballen hadde klister. Den gikk bare ikke videre.
– Det er så store kulturforskjeller i fotballen. Vi prøvde å få Sané i Glimt hit, men han har jo spilt 4-3-3 i flere år der allerede.

Så det er nå en bevist rekrutteringsstrategi å hente spillere mest lokalt? Og da regner jeg med dansker fra Haugesund.
– Ja, så vi kikker primært på spillere som kan spille i 4-3-3 og i de rollene.

Det har jo flydd ut noen millioner på spillere etter at Nils Arne ga seg sist. Men det ser ut til å være en jevnere strøm av talenter som kommer opp på a-laget nå. Har du vært med på å gjøre noen endringer med tanke på akkurat det?
– Det første vi gjorde når jeg kom til Rosenborg i 2014 var å ta med meg alle som jobbet i sportsavdelingen til Ajax. Der satte vi ned en kravspesifikasjon på alle rollene i 4-3-3. Vi vet at vi ikke har råd til å kjøpe en slik type spiller, så vi må utvikle dem. Når Ole nå er solgt, så vet vi at vi ikke kan erstatte ham ved kjøpe en ny spiller. Så vårt akademi må forholde seg til vår kravspesifikasjon og påvirke spillerutviklingen slik at de møter våre spesifikasjoner. Så den neste Ole Selnæs kommer opp og frem. Ferdigheter én mot én både offensivt og defensivt er et eksempel på noe vi er veldig opptatt av. Da må vi ut i klubbene lokalt for å formidle og lære bort akkurat det.

Så dere er aktive i breddeklubbene rundt Trondheim?
– Ja, sytti prosent av det som skjer på vårt akademi er klubbstyrt. Altså rettet inn mot andre klubber i nærmiljøet. Vi lærer bort øvelser som handler om det vi ønsker å påvirke, og stiller med utstyr.

Det virker som at a-stallen deres er betydelig slankere enn tidligere. Det gjør det kanskje enklere for talenter å komme opp?
– Ja definitivt. Nå har vi bare 16 utespillere på a-lagskontrakt pluss tre keepere. Resten er juniorer. Tre som har fått kontrakt, og tre som hospiterer i ny og ne. Men det er sånn vi må gjøre det. Hvis vi skulle ha erstattet Ole Selnæs, så ville det ha kostet mer enn hva vi hadde solgt ham for.

Dårlig butikk.
– Ja, men det er vel sånn vi har holdt på i noen år (latter).

Hvorfor tror du Rosenborg brukte så lang tid på å finne tilbake til røttene?
– Jeg tror kanskje det startet med noen tidligere spillere som tok over uten så mye erfaring. Rosenborg er liksom ikke en arena for øve seg på. Det er ganske brutalt. Så blir du jo alltid målt opp mot Nils Arne, så de hadde kanskje et behov for å distansere seg litt.

Du har gjort det helt motsatt, ved å ta ham inn i varmen, hvis man kan bruke et slikt uttrykk?
– Da jeg ble trener for Ranheim brukte jeg Bjørn Hansen som samtalepartner. Og da jeg senere gikk til Bodø/Glimt, fikk jeg ansatt ham i en prosentstilling. Så han stod sammen med meg på treningsfeltet og ga meg tilbakemeldinger.

Så Bjørn Hansen trente deg?
– Ja. Så når jeg fikk muligheten til å komme tilbake til Rosenborg var det helt naturlig å også bruke Nils Arne som en slik samtalepartner. Det skrives så klart ikke like mye om han Bjørn, men han har vært med hele tiden. Han er jo mer som Drillo. Helt rå på defensiv organisering og struktur.

Jeg synes det er litt rart at ikke flere unge trenere har en mentor de kan få tilbakemeldinger fra. Nå har vi snakket mye om Pep Guardiola, men han hadde Juanma Lillo som mentor det første året som Barcelona-trener.
– Jeg vet jo fortsatt at jeg ikke er verdens beste trener.

Den erkjennelsen er det vel altfor få trenere som har gjort seg, og er kanskje årsaken til at de heller aldri blir det.
– Noe av det første jeg gjorde når jeg kom til Rosenborg, var å flytte mitt kontor hvor jeg satt alene, inn til de andre som jobbet med sport. Det er sammen vi blir bedre enn de andre.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.