Hjem Artikler Den lange kampen

Den lange kampen

Av lars

Det gamle argumentet om at fotball var skadelig for kvinner ble åpent uttalt av menn på Fotballtinget i det som var kvinnefrigjøringens tiår, 1970-tallet. Deretter skyldte man på banemangel. Da kunstgressbanene minsket banemangelen, var det plutselig manko på garderober.

Leder i utgave 4/2019


Fotballen vokste fram på 1800-tallet, og var ikke en sport som ble skapt for kvinner. Sporten utviklet seg på de mange private kostskolene for gutter, dit overklassen sendte sine sønner. Idrett, og spesielt fotball, ble sett på som en perfekt måte for morgendagens ledere i det voksende britiske imperiet å lære lojalitet, mot, «mannlighet», selvoppofrelse og lagånd. På overklasseskoler med protestantisk etos var slike «muskelkristelige verdier» viktige – dette var karakterbygging av gutter som skulle hjelpe Britannia til å legge store deler av verden under seg. Ikke minst, på de strengt kristne skolene, var det viktig å holde gutter i sine mest formative år unna kjødelige lyster.

Det engelske fotballforbundet (FA) ble dannet i 1863. Den første landskampen for menn ble spilt i 1872. Men allerede på denne tiden var kvinner aktive utøvere av fotballsporten, og vi kan spore organiserte kamper mellom kvinnelag i Storbritannia tilbake til 1880-tallet. Kvinnene ble hånet av pressen og aktivt motarbeidet av herreklubber og forbund, men fortsatte å spille. I perioden under og rett etter første verdenskrig oppnådde fotball spilt av kvinner enorm popularitet, og kampene kunne trekke flere titalls tusen tilskuere.

Forbundet og herreklubbene så kvinnefotball som en konkurrent og i 1921 vedtok FA et forbud mot å leie ut baner til kvinneklubber – noe som i praksis innebar et totalforbud. Dette var naturligvis til deres eget beste, og argumentene var medisinske og estetiske. Daværende NFF-president Reidar O. Bergh var på bølgelengde med britene og ville slett ikke «vite av Kvinder som Fotballsparkere».

De neste 50 årene ble fotball spilt av kvinner holdt i live av små miljøer, før den for alvor begynte å få fotfeste på 1970-tallet. Men motarbeidelsen sluttet ikke av den grunn. Det gamle argumentet om at spillet var skadelig for kvinner, ble åpent uttalt av menn på Fotballtinget i det som var kvinnefrigjøringens tiår. Deretter skyldte man på banemangel. Da kunstgressbanene minsket banemangelen, var det plutselig manko på garderober.

På 2000-tallet har argumentet mot likeverdig behandling av fotballspillere uavhengig av kjønn, handlet om økonomi. Mens gutta har stukket av med brorparten av ressursene, har holdningen i NFF vært at jentene skal være takknemlig for det de er blitt tilgodesett.

Sommeren 2017 møttes NFFs kommersielle direktør Erik Loe og konserndirektør i Obos, Daniel Kjørberg Siraj, på Ullevaal Stadion. Det norske kvinnelandslaget hadde bare noen uker i forveien reist hjem fra EM uten poeng og uten å ha scoret mål. Siraj hadde registrert debatten om mangel på midler i kvinnefotballen som hadde rast gjennom sommeren etter EM-skuffelsen. Til Loe foreslo han at Obos og NFF kunne sette seg ned og se på hvordan de sammen kunne få til et løft for klubbene i Toppserien. Det er tross alt i klubbene morgendagens norske landslagsspillere har sin hverdag – en svært travel hverdag, der de haster mellom deltidsjobb, høyere utdanning og trening samtidig som de drømmer om å representere Norge på det aller høyeste nivået.

Det er egentlig en umulig oppgave å være 24-timersutøver samtidig som man tar høyere utdanning. Mange kvinner i toppfotballen greier å prestere på to arenaer på samme tid. På alle mulige måter, er de kvinnelige fotballspillerne gode forbilder.

Svaret fra Erik Loe sjokkerte konserndirektøren. Svaret var nei. Kvinnefotball var ikke kommersielt interessant, sa NFFs kommersielle direktør. Et konsern med svært dype lommer ba om å få bidra med et tosifret antall millioner kroner årlig til den slunkne kvinnefotballkassen, men personen i Norges Fotballforbund som hadde det overordnede ansvaret med å få inn sponsormidler, var ikke interessert.

De siste årene har den ene internasjonale storklubben etter den andre begynt å satse på kvinnefotball. Chelsea, Manchester City, Arsenal, Bayern München, Atlético Madrid, Barcelona, Juventus, Paris Saint-Germain og de andre klubbene har ikke begynt med kvinnefotball av veldedige årsaker, de har gjort det fordi de mener det blant annet er kommersielt interessant.

I motsetning til NFFs kommersielle direktør.

Den nedlatende holdningen til kvinnefotball lever dessverre i beste velgående, også blant en del aldrende herrer i NFF-kretser, eksemplifisert gjennom Vidar Davidsen, medlem av NFFs trenerutviklingskomité. I anledning av at Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget – begrunnet med at forbundet ikke tok kvinnene på alvor – laget den tidligere herrelandslagsspilleren en sexistisk tekst til Di Derre-sangen «Jenter». Davidsen sang om «Jenter som sipper».

Hegerberg var en som stilte krav – da fortjente hun automatisk å få stempel som sippete. Sånn har det vært lenge, når fotballkvinnene stiller krav, blir de stemplet som grinete.

At saken ikke førte til særlig rabalder i pressen mot den gamle landslagshelten speiler pressedekningen av kvinner som spiller fotball siden den norske kvinnefotballen begynte å rulle for alvor på 1970-tallet.

Dekningen har vært preget av en ukritisk «heia jentene våre»-journalistikk på den ene siden og direkte latterliggjøring på den andre. «Pressen lo av oss», husker Ellen Wille, en av norsk kvinnefotballs pionerer om medias rolle på 1970- og 1980-tallet.

Vi i Josimar skal også se oss i speilet. Denne våren feirer Josimar ti år og utgaven du holder i hånda er den aller første der kvinnefotball pryder coveret.

Derfor ønsket vi å hylle norsk kvinnefotball og gikk sammen med Morgenbladet om å skrive om norsk kvinnefotball fra dens spede begynnelse til Norges åttende VM-deltakelse. Historien vil bli presentert som en artikkelserie i Morgenbladet, i Josimar blir den presentert i sin helhet.

0 Kommenter
0

Relaterte artikler