Den glemte legenden

Per-Bredesen-01

Tekst Øyvind Johannessen
Foto privat

En gang på syttitallet fant jeg en bok i sportshyllene på Deichmanske bibliotek på Veitvet som hensatte meg i sjokk. Boka var gitt ut året etter at jeg ble født, og handlet om en norsk fotballspiller som hadde gjort stor karrière i Italia.

Inntil det øyeblikket hadde jeg aldri hørt om Per Bredesen. Jeg kjente godt til veldig mange norske spillere fra gamle dager, som Kvammen, Jeja, Brustad, Tippen og Kjell Kaspersen. Men Per Bredesen? Aldri.

Selvfølgelig ble boka med meg hjem, og noen timer senere var jeg overbevist om at jeg først nå visste hvem som var Norges største spiller gjennom alle tider. Samtidig fødtes drømmen om å få møte mannen fra Horten som hadde lagt Fotball-Italia for sine føtter. Ni dager før jul, og en uke før hans 81-årsdag, gikk denne drømmen i oppfyllelse. Jeg fikk besøke den legendariske Per Bredesen hjemme, og møtet varte i nesten fire timer. Det er på høy tid at støvet børstes av historien om denne fotballspilleren én gang for alle, en liten fotballnasjon som vår kan ikke være bekjent av ikke å sette pris på dette eventyret av en fotballkarrière.

Oppvekst i krig
Per Bredesen ble født i Horten 22. desember 1930. Han mener selv at han for alvor ble bitt av fotballbasillen i 9-10-årsalderen, hvilket altså var rundt tiden da krigen kom til Norge. Omtrent samtidig døde Bredesens far, og som andre barn ble han evakuert da tyskerne kom. Riktignok ikke lenger enn til Nøtterøy utenfor Tønsberg, men han levde likevel de første krigsårene borte fra eget hjem og hjemby. I boken Fotballen Er Rund (Aschehoug, 1962) beskriver han tiden på Nøtterøy som fin, og barna fikk flytte hjem til Horten igjen i god tid før krigens slutt. Fotballen tok det meste av guttenes tid.

– Vi stiftet vår egen fotballforening som fikk navnet TIFF, Tidens Ivrigste Fotball-Forening. Drømmen var egne drakter, og vi samlet flasker for å skaffe penger til det. Det endte med at vi kjøpte like, hvite skjorter, og at våre mødre farget dem lilla. Vi syntes vi var veldig flotte, erindrer Bredesen og smiler.
Skjortene var ikke det eneste de farget.

– Tyskerne likte også å spille fotball, noe de ofte gjorde oppe på Lystlunden. Den gang var det skog inntil banen bak begge målene, og vi gjemte oss i skogen bak det ene. Når det havnet en ball inne mellom trærne, tok vi den og løp så fort beina kunne bære oss vekk derfra. Vi hadde selvfølgelig våre egne hemmelige veier, og var aldri i nærheten av å bli tatt. Ballene malte vi, sånn at tyskerne ikke kunne kjenne dem igjen etterpå.

Etter krigen ble guttene i TIFF spredd, noen begynte i Ørn, andre i naboklubben Falk. ”Det er synd vi ikke startet i samme klubb alle sammen. Da kunne vi blitt riktig gode”, skrev Bredesen i sin selvbiografi. Ørn ble imidlertid ikke så verst, og Bredesen vant fire kretsmesterskap på to år. Både gutte- og juniorlaget vant to år på rad, og Bredesen spilte en sentral rolle på begge. 16 år gammel debuterte han også på klubbens A-lag, og det tok ikke lang tid før han gjorde seg bemerket langt utenfor Horten. Etter å ha fått prøve seg på B-landslaget (jada, vi hadde et sånt!) ble han tatt ut i landslagstroppen foran en kamp mot Jugoslavia i juni 1949.

Landslagsdebut
– Jeg var reserve, og det var Reidar Kvammens siste landskamp. Det var en spesiell følelse for en som hadde hatt Kvammen som sitt store idol gjennom hele oppveksten! Reidar Kvammen var Norges største stjerne, og Viking-legenden var den første nordmann som nådde 50 kamper med flagget på brystet. I likhet med barn i dag, ga også gutta på løkka i Horten hverandre stjernenes navn når de lekte med ballen. Bredesen gikk alltid under navnet ”Kvammen”.

– Jugoslavia hadde et meget godt lag den gangen, og hadde tatt sølvmedaljer i OL i London året før. Det sto 0-0 til pause, og Kvammen kom inn i garderoben og ga beskjed om at han ikke kunne fortsette. Jeg skalv som bare det da jeg fikk beskjed av Asbjørn Halvorsen om å gjøre meg klar. Bredesen kom inn og scoret Norges eneste mål. Norge tapte til slutt 1-3, men hadde likevel gjort en ok figur. Siden har kampen gått inn i vår fotballhistorie av to viktige grunner. Det var Reidar Kvammens siste kamp. Og Per Bredesens første.

Fast på landslaget
De to neste årene gikk det opp og ned med lands-
laget, men Bredesen var sentral da laget spilte uavgjort 3-3 mot Sverige på Råsunda i oktober 1949 (scoret to av våre mål), og da vi slo Danmark 4-1 i Århus i 1950. Sistnevnte kamp var en veldedighetskamp til inntekt for idrettsarbeidet i Syd-Slesvig, og regnes ikke som offisiell landskamp av NFF. Men DBU har den med i sitt arkiv over landskamper mot Norge.

Per Bredesen var indreløper, et begrep mange i dag ikke vil ha den fjerneste anelse om hva betyr. På den tiden spilte alle 2-3-5, hvor den midterste av de 3 på midten het senterhalf, og var det vi i dag kaller midtstopper. De to ved hans side var defensive midtbanespillerne, mens de to indreløperne tilhørte løper-rekka og hadde få defensive plikter. Det var en perfekt plass å plassere teknikerne, de som ikke trivdes med å få juling verken av senterhalf eller knokkelbacker. Bredesen var en teknisk begavelse, en utmerket dribler, en smart pasningslegger og en god avslutter med begge bein, og han spilte like gjerne indre høyre som indre venstre. Når vi blar i gamle avisreferater og i Bredesens bok fra 1962, ser vi flere henvisninger til italienske klubber, speidere og oppkjøpere. De var åpenbart ofte til stede, både på norske klubb- og landskamper. Sett med dagens øyne virker det en smule merkelig, norsk klubbfotball var svak, derom hersker ingen tvil, og vårt landslag skremte heller ingen de første årene etter krigen.

Om vi tar på oss italienske briller, blir det hele plutselig langt mer forståelig. Norge tok bronse i OL i 1936, og da Italia vant VM i Frankrike i 1938 hadde de kun problemer i en eneste kamp, i 1. rundekampen mot Arne Brustad & co.

I 1948 vant Sverige OL-gull i fotball, mens Danmark tok bronse. Norden var med andre ord et interessant sted å lete etter fotballspillere. Det var dessuten begrenset med konkurranse fra andre land, spanjoler flyttet aldri ut av landet, og tidlig på femtitallet hadde man ennå ikke begynt å se til England og Øst-Europa var i hovedsak lukket. Derfor holdt man et øye med Norge, når man først hentet spillere i fleng fra våre to nærmeste naboer.

Proffdrøm
I boka skriver Bredesen at han allerede før 1950 bar på en drøm om å bli proffspiller i utlandet. Da han til slutt ble oppdaget, var det av speidere som hadde til hensikt å studere hans motstandere.

– Det var i Rotterdam, og mange italienere hadde tatt turen for å se på Nederland. Vi vant kampen 3-2, og Fredrikstad-spissen Henry Johannessen fikk et supertilbud allerede på hotellet etter kampen. Han sa nei takk, men også vår venstreving Kai Skifjeld fikk et konkret tilbud. Han hadde skadet seg i kampen, og visste at han ikke kunne spille fotball på lang tid, så han takket nei. Selv regnet jeg ikke med å høre noe, ettersom jeg ikke hadde spilt noen god kamp. Han hørte heller ingenting der og da, men noen hadde tydeligvis notert seg hans navn.

– Jeg avtjente min verneplikt, og gikk oppe på Gardermoen og plukket papir i svømmebassenget da det plutselig kom en bil kjørende opp ved siden av meg. Ut kom Dagbladets journalist Olaf Hansen og fortalte at nå var jeg snart klar for Italia.

– Rett etter fikk jeg overlevert et telegram, hvor det sto at to italienere ventet på meg i Oslo. Jeg fikk tillatelse til å forlate leiren, og ble kjørt til byen av Dagbladets journalist. På Grand møtte jeg de to, og priste meg lykkelig da den ene av dem snakket engelsk. Møtet foregikk på hotellrommet. De gikk rett på sak og spurte hvor mye jeg skulle ha for å spille to sesonger i Italia.

– I det sivile var jeg lærling på flyfabrikken i Horten og tjente 9 000 kroner i året. Jeg ante jo ikke hva jeg kunne forlange, men hadde hørt at Henry Johannessen hadde sagt nei takk til et tilbud på 180 000 for to år.

– 150 000 for to år, hørte jeg meg selv si.

– Greit, sa de.

– Men, vi kan ikke skrive kontrakt så lenge du er i militæret, det må vente til du er ferdig, fortsatte de. I mellomtiden må du ikke si et ord, i alle fall ikke til Dagbladet. Møt oss her igjen om tre timer, så tar vi en bedre middag sammen!

– Jeg gikk, og på Olaf Hansens direkte spørsmål utenfor døren svarte jeg at det ikke ble noe av i denne omgang. Deretter vandret jeg rundt i Oslo i et par timer, før jeg returnerte til Grand for å spise middag med italienerne. Da jeg kom inn på Grand satt de i en krok sammen med Olaf Hansen, som gliste mot meg og sa at nå visste han alt som var å vite!

Overgangen som ikke ble noe av
Italienerne hadde presentert en kontrakt med Fiorentina, og Bredesen ventet lenge på at kontrakten skulle bli underskrevet da han var tilbake i Horten etter avtjent verneplikt. Men ingenting skjedde. Omsider fikk han vite at overgangen hadde gått i vasken, ettersom det italienske fotballforbundet hadde vedtatt nye begrensninger i antall utlendinger per klubb. Fiorentina hadde allerede full kvote, og kunne ikke hente nordmannen likevel.

Det neste som skjedde var at en mann fra Oslo tok kontakt med Bredesen. Det vil si, han holdt til i Oslo, men snakket svært gebrokkent. Han presenterte seg som oppkjøper, og hevdet å representere Lazio. De hadde allerede en nordmann, Ragnar Larsen, på laget, og ville gjerne ha Bredesen også. Igjen tok ting tid, men til slutt ordnet det seg. Sommeren 1952 tok ekteparet Per og Ruth Bredesen med seg alt de eide og hadde, og satte kurs for Italia i Ragnar Larsens Studebaker. Allerede før de ankom Roma, fikk Bredesen føle på hvordan det var å være fotballspiller i Italia. På veien til Roma overnattet de lenger nord i landet, og oppstandelsen var stor da folk fikk vite at de hadde å gjøre med en Lazio-spiller. Bilder måtte tas og autografer skrives, og det før Bredesen hadde sitt første spark på ballen i Italia.

– Mottakelsen i Lazio var enorm, og det var jo også overgangen fra norsk til italiensk fotball.
Per Bredesen hadde knapt rukket å ankomme Roma før det bar avsted på treningsleir. To treninger om dagen tok på for en ballkunstner som var vant til å trene to ganger i uka.

– Det var hardt, men skal du komme noen vei må du jobbe. Jeg trodde jeg var ganske god med ballen, og jeg klarte meg fint så lenge ballen var på bakken. Så ville vår tekniske trener se hva jeg var god for på hodet. Min heading falt tydeligvis ikke i smak, han ristet oppgitt på hodet og foreskrev daglig trening av hodespillet. Tempoet var også en utfordring, samt italienske spilleres fysiske spillestil.

– Jeg var vant til å ha god tid med ballen, så det første jeg måtte lære meg var å få gitt den videre før det smalt! Jeg lærte å spille mye mer med innsiden av hodet, jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre før jeg fikk ballen.

Fair play sto sjelden på italienske forsvareres meny, og knyttneveslag i ansiktet var ingen sjeldenhet, ei heller spark over skinnleggen helt uavhengig av hvor i universet ballen måtte befinne seg. Han fant seg fort til rette utenfor banen, blant annet med hjelp av Ragnar Larsen, som hadde en sesong bak seg i Lazio før Bredesen kom. Klærne var det første som måtte endres etter ankomst.

– Jeg hadde vært i Hortens fineste butikk og kjøpt det jeg syntes var en rålekker dress. Da jeg møtte mine nye medspillere på treningsleir, skjønte jeg at jeg var kommet til en helt annen verden. Jeg måtte snarest få meg en ny garderobe!

Lyseblått dollarglis
Den blonde fotballspilleren vakte oppmerksomhet hvor enn han gikk i fotballgale Roma, og bilen hans bidro i alle fall ikke til mindre oppmerksomhet.

– Jeg bestilte en Studebaker fra USA, lys blå med hvite dekk. Vi hentet den på kaia i Napoli, og kjørte tilbake til Roma. Da vi kom inn i sentrum og skulle kjøre opp Corsoen, stanset politiet trafikken fra sidegatene, slik at vi kunne kjøre oppover Romas hovedgate i fred og ro. Det vil si, vi måtte stanse og veksle noen ord med politimennene, da.

Bilen ble åpenbart gjenkjent i bybildet, også når han ikke satt i den.

– Hvis man parkerte galt, og som mange vil vite er det ikke bare, bare å parkere i Roma, fikk man bot på en grønn lapp på frontruta. Jeg fikk noen grønne lapper, men det sto aldri noe annet enn Forza Lazio på dem! Ekstra stor ble oppmerksomheten om man hadde spilt bra, og for eksempel ble utnevnt til banens beste spiller.

– Da skulle man møte opp i en fasjonabel butikk i Via Nazionale, og få en ny dress eller lignende. Da vi kom kjørende så vi at det var fullstendig kaos på den svære gaten, og jeg satte stor pris på at to politimotorsykler kom. Jeg lurte jo fælt på hva slags ulykke som hadde skjedd her, så jeg ble temmelig overrasket da politimennene sa at nå var det jammen godt jeg kom, for nå hadde folk ventet lenge! Jeg fikk eskorte gjennom den enorme folkemengden, og var oppriktig bekymret for at bilen skulle bli skadet i kaoset!

Italiensk livsstil og krav til profesjonelle fotballspillere er ikke alltid like lett å kombinere. På den tiden italienerne gjerne går ut for å spise dagens siste måltid, var fotballspillerne pålagt å være hjemme igjen. Brøt man reglene, ble man straffet med bøter fra klubben.

– Den danske målscoreren John Hansen (delt toppscorer med svenske Gunnar Nordahl i OL i 1948 med sju scoringer på fire kamper) kom til Lazio fra Juventus, og foreslo en kveld at vi skulle ta en tur ut sammen med våre koner. Jeg var skeptisk, men vi ble med. Det var en meget hyggelig kveld på nattklubben Open Gate Club som lå nede ved Colosseum. I første etasje fikk vi en aperitiff, i annen etasje fikk vi den lekreste mat og i tredje etasje var det dans. Eieren var svært hyggelig mot oss. Hyggen endte brått da vi kom på trening dagen etter, da hadde den samme nattklubbeieren ringt klubben og fortalt at vi hadde vært der!

Midt på tabellen. I løpet av tre sesonger i Lazio (to ellevteplasser og en trettendeplass) scoret Per Bredesen 19 mål på 91 seriekamper. Lazio var ingen toppklubb, og det ble regnet som helt ok når man maktet å havne rundt midten av tabellen. Én uke husker han kanskje bedre enn noen annen fra tiden i Lazio.

– Vi slo Juventus 2-0 på Olimpico, og jeg scoret begge målene. Da var det aldeles tullete, kan du skjønne. Uka etter scoret jeg i Firenze mot Fiorentina, og vi vant 1-0. Det var en spesiell scoring, for det var etter en corner. Jeg har aldri likt cornere, for da er det så tett med folk, og du må prøve å heade. Men her mistet keeperen ballen, og jeg fikk pirket den til meg og sendt den i nettet. Det utløste voldsomme protester, og stemningen på tribunen var meget hatsk. Vi måtte eskorteres bort fra stadion, ja, det skjedde jo forøvrig flere ganger.

Sommeren 1955 ville Lazio ha svenske Bernt Arne Selmosson fra Udinese. Han hadde levert en fremragende debutsesong i Serie A, og bidratt til at klubben var blitt nummer to i Serie A. I tillegg til penger ville Udinese ha Per Bredesen. Han hadde ett år igjen av kontrakten med Lazio, men flyttet han til Udinese ville han få lønnsøkning, og i tillegg ville han igjen få spille under sin første trener i Italia, Giuseppe Bigogno. Overgangen gikk fort, og Bredesen rakk ikke engang å si farvel til de som eide huset han bodde i Roma.

– Jeg ba om en uke, men Lazio-ledelsen ville ha meg avsted så de rakk å få Selmosson med på treningsleir. Jeg innvendte at jeg måtte få tid til å ordne opp med leiligheten, men da lovet de å ta seg av det, og dessuten trengte de den til en ny spiller. Åtte måneder senere tok huseieren kontakt og lurte på hvor jeg var blitt av. Lazio hadde verken gitt beskjed, levert tilbake nøkkelen, innlosjert noen spiller eller betalt leie. Jeg hadde ikke annet valg enn å betale, det var jo mitt ansvar ettersom jeg ikke hadde noe papir på noe annet. Overgangen til Udinese skulle inneholde mer dramatikk.

– Vi var på treningsleir og leste plutselig i avisen at Udinese risikerte å bli flyttet ned i Serie B på grunn av at de hadde vært involvert i kampfiksing noen år tidligere. Usikkerheten var stor, og vi ventet på at presidenten skulle komme og forklare. Det gjorde han, og kort tid etter var det klart at vi var flyttet ned.

B for Bredesen
Per Bredesen hadde ikke sett for seg spill på nest-øverste nivå. Serie B var kjent for å være enda mer brutal enn Serie A, og dessuten var det nesten ikke penger i omløp hos Serie B-klubbene.

– De smurte tjukt på da de ba meg om å bli. Kan du ikke bli, da, Per? Du skal få samme lønn og samme bonuser som du ville fått i Serie A. Jeg har aldri hatt en bedre trener enn Bigogno, og på grunn av ham sa jeg til slutt ja til å bli. Regelverket sa imidlertid at Serie B-klubber ikke hadde lov å kjøpe spillere verken fra utlandet eller fra en Serie A-klubb, så hvorvidt Bredesen kunne spille for Udinese sesongen 1955/56 var høyst uklart inntil to uker før seriestart. Da fikk han tillatelse, ettersom Udinese var å regne som en Serie A-klubb da overgangen gikk i orden.

For å gjøre en lang sesong kort: Udinese rykket opp som vinner av Serie B. Ikke nok med det, de vant samtlige 17 hjemmekamper og sørget for mang en festlig stund i Udine. Festligst var nok likevel opprykksfesten, da supporterne av Zebrette møtte opp til stor fest på byens torg med esler malt som sebraer. Bredesen har siden nevnt året i Udinese som sitt beste i Italia. Etter å ha vært kjent som Il Varechina (“den blendahvite”) i Lazio, fikk han nytt klengenavn i Udinese. Svenske Selmosson hadde året før fått navnet Raggio di Luna (“månestråle”), så det var ikke unaturlig at nordmannen ble lagets solstråle, Raggio di Sole, med sitt blonde hår og blide åsyn.

Sommeren 1956 reiste familien Bredesen som vanlig hjem til Horten på ferie. De hadde bare så vidt kommet innenfor døra da telefonen ringte. Spørsmålet var om han snarest mulig kunne komme til Italia og underskrive for Milan?

To klyp i armen og en kort natt senere var han på vei med fly fra Fornebu. Han ankom Milano rundt midnatt, ble tatt varmt imot av klubbens representanter og innkvartert på byens beste hotell. Milan betalte 800.000 kroner til Udinese, pluss en spiller som ble verdsatt til ytterligere 400.000. Totalt 1,2 millioner 1956-kroner som tilsvarer rundt 15 millioner i dag (ifølge konsumprisindeksen).

– Det var et eventyr, og knapt til å tro at jeg skulle få spille på et av verdens aller beste klubb-
lag, sammen med spillere som Liedholm, Buffon, Maldini og Schiaffino. Men her var jeg altså.

Det gikk bra på alle mulige måter. Det var jevnt i toppen, men det hele snudde da man slo Juventus 1-0, og overtok serieledelsen nettopp fra Den Gamle Dame.

– Jeg var heldig og scoret målet i den kampen. Jeg fikk en flott pasning og skulle skyte hardt. Men jeg bommet på ballen, og den trillet i stedet av sted. Det var nok litt flaks at den gikk inn, men det målet og den seieren skulle vise seg å sende oss på strak kurs mot seriegull. Gullet ble sikret med åtte poengs margin, og dermed hadde Norge fått sin første, og hittil eneste, italienske seriemester.

Fikk hjemlengsel
Med seriegull i lomma og fast plass på et av verdens beste klubblag, var Bredesen sitt neste trekk uventet. Han ville flytte hjem til Norge et år før kontrakten med Milan var fullført, noe han fortalte klubbledelsen allerede før sesongen var over.

”Jeg var fast bestemt på å gi meg som proff. Jeg var blitt både rastløs og nervøs, og ville hjem”, skriver han i Fotballen Er Rund. Motvillig lot Milan ham reise hjem, men de lot ham definitivt ikke trekke seg tilbake sånn helt uten videre. Med svært jevne mellomrom sendte de brev, i boka står det at de kom daglig, med bønn om han kunne være så snill å komme nedover igjen.

– Det er lett å være etterpåklok, og det er lett å se i dag at jeg aldri i verden skulle gjort det jeg gjorde da, men hjemlengselen var sterkere enn fornuften. Jeg burde jo blitt i Milan til de kastet meg ut!

Hjemme i Norge brukte han tiden til å bygge ferdig sitt nye hus i det som da var utkanten av Horten. Utpå vinteren lot han seg overtale til å reise ned til Milano igjen, men han fikk ingen ligakamper sesongen 1957/58. Han spilte noen kamper i Coppa Italia, men først og fremst spilte han de to største kampene i klubbens historie på det tidspunktet.

Milan møtte Manchester United i semifinalen av Serievinnercupen, og Bredesen spilte dem begge fra start. Han scoret nesten på Old Trafford, og han la pasningen som gjorde at Schiaffino ga Milan ledelsen 1-0. Kampen i Manchester var Uniteds første i Europa etter tragedien i München, og laget var selvfølgelig kraftig redusert i forhold til det laget som hadde spilt de røde djevlene frem til denne semifinalen. United kjempet som løver, og vant hjemmekampen 2-1. På San Siro vant Milan 4-0, etter to scoringer av Schiaffino og en av Liedholm.

Per Bredesen fikk seg en smell allerede i den første kampen, og selv om han spilte returen takket være en sprøyte med smertestillende, gikk han glipp av finalen mot Real Madrid, en finale Milan tapte 3-2 etter ekstraomganger.

Idet jeg skriver dette, får jeg rett og slett gåsehud bare ved tanken på hvilken status denne blonde indreløperen fra Horten hadde i mesterlaget Milan. De overtalte altså en spiller som ikke har spilt en ordentlig fotballkamp på flere måneder til å være med i semifinalene i Europacupen!

Nytt klubbskifte
Etter to sesonger i Milan ble Per Bredersen klar for nok en Serie A-klubb. Bari var nyopprykket fra Serie B, og forventningene var på et behagelig nivå. ”Hvis de unngikk nedrykk ville alle være glade”, skrev Bredesen i sin bok.

– Min første bortekamp med Bari var borte mot Milan, og det var en stor opplevelse å løpe inn på San Siro som gjest mens hjemmefansen sang mitt navn. Sommeren 1959 reiste han igjen hjem, og søkte om å få tilbake sin amatørstatus slik at han kunne spille fotball i Norge. Saksbehandlingen tok sin tid, han fikk ikke svar før det ble vinter. I mellomtiden hadde han igjen latt seg overtale til å flytte tilbake til Italia.

– Bruno Arcari var assistenttrener i Milan mens jeg var der, og var nå blitt trener i Messina. Han ringte og lurte på om jeg ikke kunne spille en og en halv sesong for dem, og jeg valgte å si ja.

Messinas målsetning var opprykk til Serie A, men det lyktes ikke. I løpet av sesongen 1960/61 ville klubbledelsen at nordmannen skulle overta som trener, noe han selv aldri følte seg tiltrukket av. Sommeren 1961 flyttet Bredesen nok en gang hjem til Horten, denne gang for godt.

– Jeg er i Italia på ferie hvert år, og hvert år får jeg en fotografvenn til å kopiere opp et par hundre bilder som ligger klar når jeg kommer. Jeg blir spurt om autografer nær sagt hver eneste dag, og når jeg så tilbyr dem som spør et signert bilde er det jo ikke måte på takknemlighet! Jeg pleier å si det sånn, min karrière i norsk fotball varte fram til 1952. Min italienske karrière pågår fortsatt!

Oversett av NFF
Per Bredesen var bare 30 år gammel da han kom hjem til Norge og igjen begynte å spille for Ørn. I kamp etter kamp viste han at han var den beste som spilte fotball her hjemme, og gang på gang ble det skrevet at han kanskje burde hentes inn på landslaget igjen. At Bredesen gjerne ville spille for Norge skal ingen være i tvil om, og når han snakker om det, er det umulig ikke å legge merke til at han er litt bitter over at det ikke ble noe landslagscomeback.

Han var selvfølgelig mer enn god nok, og det visste han godt. Ettersom landslagskarrièren kun talte 18 kamper i løpet av to år, finnes ikke Bredesens navn på listen over tidenes gullklokkemenn, det vil si de med over 25 landskamper. Dermed har Bredesens navn heller ikke dukket opp når Fotballforbundet har feiret seg selv og sin historie. Per Bredesen ble ikke invitert til NFFs 75-årsjubileum, ikke når de feiret 80, 90 eller 100 heller. Noe som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en skam. Om ikke NFF hadde operert med en regel om at de ikke ville benytte profesjonelle spillere på landslaget, ville han jo hatt langt flere kamper. Først i 1969 vedtok NFF at profesjonelle fotballspillere også kunne brukes på landslaget, men ikke før Hallvar Thoresen spilte seg inn på laget nesten ti år senere ble det vanlig å hente hjem proffene.

Man kan jo bare spekulere i hvor mange landskamper våre fotballbyråkrater har ansvaret for at vi tapte i årene 1952 til 1977. I løpet av ni sesonger i Italia ble det knyttet mange vennskap som er varme og nære den dag i dag. Cesare Maldini har han jevnlig kontakt med, og Paolo Maldini kaller Per Bredesen bare “onkel”. Også Irlands landslagstrener, Giovanni Trapattoni, tilhører den innerste krets av venner.

– Trapattoni kom akkurat inn på A-laget det året jeg var der, han var jo bare 17 år. Jeg som var ti år eldre, tok meg litt av ham. Det har han tydeligvis satt pris på, for så fort klubbtreneren Trapattoni fikk høre om en norsk fotballspiller, ringte telefonen hjemme hos Bredesen. Trapattoni ville hente Azar Karadas til Italia med Bredesens hjelp, men det skar seg da Rosenborg ikke ønsket å forhandle. Trapattoni fikk imidlertid kjøpt Karadas senere. Italieneren var trener i Benfica da nordfjordingen flyttet dit.

Per Bredesen har i det hele tatt de siste tiårene fungert som norsk kontaktpunkt for nær sagt samtlige italienske klubber. Idet de fatter interesse for en norsk spiller, ringer og/eller sender de telefaks til Horten. Den gamle mester har aldri fungert som agent, men han har involvert seg i så godt som alt som er av potensielle overganger fra Norge til Italia – rett og slett fordi de italienske klubbene har henvendt seg til ham. Det vil trolig overraske mange å se i hvilken grad storklubbene har stolt på Bredesen. Hjemme på kontoret har han fakskopier av både det de italienske klubbene har sendt til norske klubber, og det norske klubber har sendt tilbake.

Solskjær er best
Bredesen har et utall historier om den ene spilleren etter den andre som fikk henvendelser fra Italia, og en del av reaksjonene fra norske klubber og spillere er egnet til å sjokkere.

– Mitt eneste ønske har alltid vært at flere skal få oppleve det jeg fikk være med på i Italia. Det finnes neppe noe bedre land å være profesjonell fotballspiller i, hvis du ser på totalen av kvaliteten på fotballen, landet, klimaet og menneskene.

Ole Gunnar Solskjær var en av spillerne hans gamle venn Trapattoni ville kjøpe. I 1996 var han trener for Cagliari på Sardinia.

– Trapattoni ringte meg, og jeg ringte Ole Gunnar. Han svarte høflig at han trengte noen dager på å tenke seg om. Da han ringte meg tilbake, fortalte han at han hadde takket ja til Manchester United, og det gratulerte jeg ham med. Han fikk en fantastisk sjanse, og tok den. Solskjær er etter min mening Norges største fotballspiller noensinne, og jeg er imponert over det han har gjort som trener for Molde. Han har også en fremtoning og oppførsel av ypperste klasse. Å slå fast hvem som er Norges største fotballspiller gjennom alle tider er ingen enkel oppgave. Forskjellige epoker, forskjellige forutsetninger og forskjellig eksponering gjør det vel egentlig helt umulig. Men at Per Bredesens navn oftere burde kommet opp når man skal snakke om de aller største norske spillere, er hevet over enhver tvil.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.