Tekst Christian Berg, Daniel Strand og Arve Hjelseth
Seriekomiteens innstilling ramser opp en liste over gevinster norsk fotball skal få ved å gjøre de endringer som foreslås. Påfallende nok verken sannsynliggjør den noen av fordelene, eller argumenterer for dem. Det er også en svakhet ved utredningen at den ikke peker på potensielle ulemper, slik at høringsinstansene og til slutt fotballtinget kan fatte en beslutning på bakgrunn av en samlet avveining av fordeler og ulemper. I stedet for å være en balansert framstilling med en begrunnet konklusjon, er seriekomiteens innstilling i hovedsak en presentasjon av konklusjonen, understøttet av et utvalg vanskelig etterprøvbare påstander.
Som nevnt i del 1 er det vanskelig å si noe sikkert om konsekvensene. En del av argumentasjonen vår mot forslagene har også til en viss grad en spekulativ karakter. Vi må utlede sannsynlige konsekvenser av erfaringsbaserte data, uten å kunne si sikkert at disse gir noen presis forutsigelse av hva som vil bli utfallet av ulike modeller. Vi er imidlertid trygge på at våre konklusjoner er bedre forankret i empiri enn seriekomiteens.
Gevinstene som trekkes fram i innstillingen er disse:
- · Tippeligaen er vårt Premium produkt
- · Spissing av produktet på toppen av pyramiden
- · Flere kamper med høyere sportslig kvalitet – utvikling av spillere
- · Øke muligheten for norske klubber til å nå våre mål i E-cupene
- · Økt kommersiell interesse gir gode muligheter for økte inntekter
- · Økt publikumsinteresse gir høyere kampdagsinntekter
- · Flere spennende og avgjørende kamper mot slutten av sesongen
- · Lengre sesong for å nærme oss internasjonale konkurranseperioder
- · Økt robusthet i ligaen med å redusere direkte nedrykk til ett lag og øke play-off lag til to
Her hopper vi bukk over beskrivelsen av Tippeligaen som “vårt Premium produkt” (sic!) og at det handler om spissing av toppen av pyramiden. Det første kulepunktet er språklig meningsløst, det andre bare en løs og generell beskrivelse av forslaget, skjønt det er vanskelig å vite hva de mener med spissing av “produktet”.
Utvikling av spillere
Reformen skal altså gi flere kamper med høyere sportslig kvalitet, noe som skal bidra til utvikling av spillere. Dette høres merkelig ut, for i henhold til innstillingen skal 1. divisjon være den primære utviklingsligaen. På dette nivået er forslaget å ha mange kamper og å gi klubbene ro til å bruke unge spillere, ved at nedrykksprosenten reduseres fra 25 til 12,5. Men samtidig øker den potensielle nedrykksprosenten i eliteserien, fra knapt 19 til 21,4 (3/14 i stedet for 3/16). Rett nok rykker bare ett lag direkte ned i den foreslåtte modellen, men lagene i bunnen av tabellen vil kjempe med nebb og klør også for å unngå å havne på en av de to kvalifiseringsplassene. Hvilke spillere skal få gunstigere utviklingsmuligheter på dette grunnlaget? Utlendinger? Veteraner?
Ett av argumentene for å utvide Tippeligaen til seksten lag var i sin tid å gi flere unge spillere spilletid, noe man antok ville skje gjennom økt kampantall og redusert nedrykksandel. Vi har sett nærmere på hvor mange spilleminutter unge spillere har fått i perioden 2002 til 2013. Utvalget består av norske spillere som i løpet av sesongen fylte 22 år eller mindre. I diagrammet under ser vi at spilletiden jevnlig reduseres noe for denne gruppen fra 2002 til 2008, mens den stiger kraftig fra og med utvidelsen. Faktisk er forskjellen på spilletid mellom periodene 2002-2007 og 2008-2013 hele 218 230 minutter (vi inkluderer 2008 i den siste perioden, ettersom nedrykksandelen var lavere i forkant av utvidelsen). Det utgjør 2425 ekstra fotballkamper i året for disse spillerne, en økning på 46 %.
Naturlig nok har flere kamper gitt flere minutter å fordele, men den relative spilletiden har også økt. Fra 2002 til 2008 fikk disse spillerne 11 prosent av all tilgjengelig spilletid, mens de fra 2009 til 2013 fikk 19 prosent. Når vi i tillegg vet at utenlandske spilleres relative spilletid har økt med 7 prosentpoeng etter utvidelsen, er det eldre norske spillere som har fått mindre spilletid. Det kan bety at flere av de eldre spillerne sliter benken, spiller i utlandet eller er henvist til klubber lavere i divisjonssystemet. Det er også påfallende at forskjellen i spilletid mellom unge norske spillere og utlendinger er størst i siste halvdel av forrige tiår, som var en publikumsmessig (men ikke sportslig) gullalder for norsk klubbfotball. Var det gode utenlandske spillere folk kom for å se? Selv om det viktigste for norsk fotball er å utvikle egne spillere, bidro utvilsomt for eksempel Marek Sapara og Paul Scharner til å trekke ekstra tilskuere til sine respektive hjemmearenaer. Men gitt at det å gi unge norske spillere flere sjanser er et mål i seg selv, virker reduksjon av antall lag nokså åpenbart mot sin hensikt.
Klubbøkonomiens betydning for spilletid
At unge spillere fikk mer tillit, kan også være en konsekvens av dårlig økonomi i flere klubber. Det er imidlertid verdt å merke seg at med to unntak har samtlige klubber som har spilt i 14- og 16-lagsserien økt relativ spilletid for unge spillere etter utvidelsen, også klubber med relativt solid økonomi. Vi skal se nærmere på noen av klubbene hvor differansen i spilletid for unge spillere i de to periodene var størst.
Strømsgodset var tilbake i eliten i 2007. De første to sesongene fikk de yngre svært lite spilletid, henholdsvis fem og to prosent. Etter utvidelsen økte andelen de neste tre sesongene til 19, 33 og 42 prosent. De klarte å beholde de fleste ungdommene, og spilletiden sank deretter til 29 og 21 prosent ettersom de, som nå var en del av ryggraden i laget, ble eldre. Selv med mye spilletid for unggutter tok Strømsgodset seriesølv i 2012 og seriegull i 2013. Nå regnes Strømsgodset som ett av de virkelige topplagene i norsk fotball, men hadde denne utviklingen vært mulig uten utvidelsen av serien? I 2008 fikk de 29 poeng, fire poeng foran Aafk på kvalifiseringsplass. Hvordan hadde denne sesongen artet seg uten omleggingen? Da hadde Strømsgodset fått ett poeng mer enn LSK på kvalifiseringsplass. I 2009 var de to poeng foran Fredrikstad som endte opp med kvalifisering. Uten omleggingen ville nedrykksfaren vært langt større gjennom det meste av disse to sesongene, og det er usikkert om prosjektet til Deila hadde overlevd lenge nok til å gjøre Strømsgodset til et topplag.
En annen interessant klubb er Vålerenga. I Martin Andresens periode satset Vålerenga tungt økonomisk (noe de fikk svi for senere), og i etterkant av utvidelsen fikk U22-spillerne 22, 32 og 28 prosent av den tilgjengelige spilletiden. Dette var en markant oppgang fra de 8 prosentene de fikk i de tre foregående sesongene. 2010-sesongen var høydepunktet for Andresens trenergjerning i Vålerenga og laget tok serieseølv. Dette året fikk unge spillere mer spilletid enn før, og likevel presterte de godt sportslig.
Aalesund var klubben som økte tredje mest i perioden. Klubbdirektør Henrik Hoff uttaler at de i etterkant av utvidelsen satset mer på utvikling og videresalg av unge spillere, og at talentutvikling i egen klubb og eget distrikt ble viktigere. Økonomi var ikke en avgjørende faktor, ettersom de nådde sin toppomsetning i 2011, og hadde hatt jevn økning fram til da. Om de hadde kunnet velge denne strategien uten utvidelsen er usikkert. I 2015, hvor laget var veldig ungt, måtte de hente inn rutinerte spillere som Magne Hoseth og Bjørn Helge Riise. Særlig Magne Hoseth må ses på som en kortsiktig løsning, noe klubben kanskje hadde måttet gripe til oftere uten den ekstra tryggheten utvidelsen medførte.
Lettere å få suksess i europacupene?
Endringen av ligaformatet skal øke muligheten for norske klubber til å nå “våre” (NFFs?) mål i europacupene. Innstillingen sier ingenting om hvilke mekanismer som skal virke her, men fra vårt perspektiv vil vi peke på at det foreslåtte sluttspillet, hvor kampene er ekstra betydningsfulle (i hvert fall ser det ut som NFF mener det), vil gå parallelt med europacupen. Erfaringsmessig er det europacupen som blir nedprioritert. Molde hadde i 2012 den antatt bredeste spillerstallen i eliteserien, men valgte å sende et særdeles reservepreget lag til europaligakamp i Bucuresti i midtuken, mellom ligaavgjørende kamper mot Strømsgodset og Rosenborg, fordi man anså det viktigere å kvalifisere seg til neste år enn å vinne akkurat den kampen. Med sluttspill og europacupdeltagelse i samme periode vil slike dilemmaer opplagt oppstå oftere, og dermed trolig redusere norske klubbers muligheter for suksess i Europa.
Økte inntekter?
Hvis en tar utgangspunkt i seriekomiteens innstillings oversikt over klubbenes inntekter i 2014 og tenker seg at de to lagene som forsvinner er blant de fire med lavest inntekt, vil de øvrige fjorten lagene måtte øke sine samlede inntekter med mellom 80 og 90 millioner bare for å kompensere for bortfallet. Ellers vil eliteserien som helhet tape på omleggingen. Det er altså rundt 6 millioner per resterende klubb som skal tilfalle eliteserien som ekstrainntekt, bare på bakgrunn av en serieomlegging. Det fremstår ikke som åpenbart hvor disse millionene skal komme fra, all den tid de fleste sponsorer i eliteserien er lokale, publikum i stor grad kommer for å se hjemmelaget og TV-avtalene nå er solgt og bundet for seks år framover.
Etter vårt syn er det som nevnt dristig å kalkulere med økt publikumsinteresse, siden motstanden mot formatet virker å være formidabel blant supporterne. I verste fall støter man fra seg de mest trofaste delene av publikum. Det er selvsagt et visst potensial for å kunne erstatte disse med folk som tiltrekkes av de store anledningene. På lang sikt er det imidlertid neppe lønnsomt. Vi tror noe av nøkkelen til publikumssuksessen i norsk fotball i årene etter 2000 var et konstruktivt samarbeid med supportermiljøene, ikke minst som følge av grepene som ble gjort i etterkant av Brustad-rapporten i 2003. Det er svært risikabelt å lage en modell som opplagt vil skape stor motstand, i håp om å realisere gevinster som er høyst usikre.
Det reklameres med flere spennende og avgjørende kamper mot slutten av sesongen, som i seg selv kan generere ekstra inntekter. Nå fremstår ikke dette nødvendigvis som mangelvare per i dag, men i den grad dette faktisk skjer, vil det også ledsages av diskusjoner om sportslig rettferdighet, endringsønsker og negativ publisitet den dagen et tittelrace f.eks. mellom Molde og Rosenborg avgjøres av hvem av de to som må spille to bortekamper mot den andre.
Forlenging av sesongen?
Ett av hovedargumentene for å innføre sluttspill er at vi vil stille sterkere i internasjonale turneringer ved å ha like lang sesong som flere av våre konkurrenter. Ved første øyekast er det trolig landslaget det siktes til, ettersom norske klubber alt er i sesong under kvalifisering til UEFAs klubbturneringer, mens landslaget ofte sliter i kamper som går i november og mars på grunn av kort sesong. Hvis vi ser på terminlisten for 2016, skal Tippeligaen starte 11. mars og avslutte 6. november. Dermed spilles det fotball i samtlige måneder utenom januar, februar, juni og desember. Juni utgår i 2016 på grunn av EM i Frankrike, en situasjon som oppstår annethvert år, enten Norge deltar eller ikke. Man står da igjen med to alternativer når det gjelder å utvide antall serierunder fra dagens 30: flere midtukekamper eller kamper i de til nå helt eller delvis ubrukte månedene. Det første alternativet er trolig lite aktuelt. Flere midtukekamper er ikke ønsket av publikum og bidrar heller ikke til å forlenge sesongen. Da står vi igjen med å spille flere kamper i mars, november og kanskje desember. I 2013 startet serien 15. mars og samlet totalt 52 111 tilskuere, en nedgang på nesten ti tusen tilskuere fra foregående års serieåpning 23. mars. I Holmenkollen var det til sammenligning over 96 000 mennesker som ville se på skisport. Her lekket nok fotballen både stadion- og TV-publikum. I innstillingen hevder seriekomiteen at lekkasjen er minimal om det ikke er snakk om VM eller vinter-OL, men de få tilskuerne i første serierunde kan i hvert fall neppe bortforklares med at publikumssterke lag spilte bortekamper: Det kom nesten to tusen færre for å se den etterfølgende runden. Kan fotballen ta oppmerksomheten fra skisporten i de nå tilnærmet fotballfrie månedene? NFF prøver i hvert fall. Åpningsrunden i 2016 sammenfaller med avslutningshelgen i VM i skiskyting i Holmenkollen. Men å tro at publikumstallene vil øke dersom det skal spilles fotball tidlig i mars og sent i november er svært lite realistisk. Én sak er konkurransen fra vinteridrettene og Premier League, en annen sak er ganske enkelt temperatur og vær.
Vi tror derfor ønsket om å forlenge sesongen har svært begrenset publikumsmessig og dermed kommersielt potensial. Norge er heller ikke i noen særstilling her: Allsvenskan er normalt unnagjort på tre uker kortere tid enn den norske eliteserien, og de er foran oss på UEFA-rankingen.
På den annen side er det ganske sikkert ønskelig at norske klubber får konkurrere på høyest mulig nivå også mellom november og midten av mars. Hvordan skal dette gjøres? Som leseren vil ha forstått forlengst, er definitivt ikke sluttspill vår foretrukne modell. Vi tror heller ikke norsk fotball er modent for å utvide til 18 lag, og som nevnt tror vi uansett ikke fotball på norsk jord fenger særlig mye i vintermånedene. Royal League var en gang i tiden ment som en slik mulighet, men dens manglende kommersielle suksess var i og for seg en god indikasjon på det vi pekte på over: Interessen for norsk fotball er sesongavhengig, og det er vanskelig å stille noen garanti for at arenaene er spillbare i desember og februar. Til tross for begrenset kommersielt potensial, er det likevel ønskelig å etablere konkurranser på andre tider av året. En turnering i ett eller annet format med en pokal under vintersamlinger i utlandet er kanskje det mest nærliggende, gjerne også med andre skandinaviske eller nordiske klubber.
Interessant nok passer de 32 lagene i de to øverste divisjonene akkurat til en cupturnering bestående av fem runder. Alternativt kunne man spille en slags VM-modell for å sikre at alle lag er sikret et minimum av kamper. Kommersielt er dette neppe særlig lukrativt, enten turneringen går i Norge eller i utlandet, men det er en risikofri og fleksibel måte å øke kampbelastningen på, i motsetning til å innføre et sluttspill få vil ha.
Flere spennende og avgjørende kamper mot slutten av sesongen med sluttspill?
Et annet av seriekomiteens argumenter er at Tippeligaen vil bli mer spennende mot slutten av sesongen dersom man oftere møter tabellnaboer. Intuitivt er det mye riktig i dette, fordi det gir flere såkalte sekspoengskamper. Samtidig vil avstanden mellom topp og bunn oftest være stor når sluttspillet starter, og tar vi utgangspunkt i at de fire øverste lagene får sjansen til å kvalifisere seg til europacupene, vil det i et sluttspill mellom de åtte beste som regel finnes lag som har lite eller ingenting å spille for allerede når sluttspillet starter. Hvis vi tenker oss at fjortenlagsserien fra 1995 til 2008 ble etterfulgt av et sluttspill etter den foreslåtte modellen (sju kamper i enkel serie), ville lag nummer åtte i ti av forten sesonger vært åtte eller flere poeng unna fjerdeplassen allerede ved starten av sluttspillet. Det er altså langt fra opplagt at et sluttspill er så mye mer spennende. Betydningsløse kamper vil forekomme i rikt monn mot slutten også her. I tillegg har kamper mellom en nedrykks- og en medaljekandidat naturligvis sin egen fascinasjon, som her vil forsvinne.
I tillegg må dette som nevnt veies opp mot alt man taper: Sluttspillet er upopulært og publikumseffekten dermed usikker. Spørsmål om sportslig urettferdighet vil fort melde seg i lys av ulikt antall borte- og hjemmekamper. Vi tror forslaget lover atskillig mer enn det kan holde, selv om vi ser bort fra det som fra vårt perspektiv kanskje er det viktigste: Måten man kårer seriemesteren på har ligget fast i over femti år, og det er en tradisjon som i seg selv har verdi.
Avsluttende kommentarer
Man kan ikke vite før man har prøvd, heter det i høringsutkastet fra seriekomiteen. Nettopp derfor bør man også være ytterst forsiktig med å prøve basert på synsing. Resultatet kan bli mye verre enn man ser for seg.
Hvordan eliteserien er strukturert har også betydning for landslaget. I 90-årene hadde som kjent landslagsfotballen stor framgang. Perioden bar også preg av at vi hadde mange utenlandsproffer som spilte jevnlig i store klubber i de største ligaene. Det ble problematisert at profiler forsvant fra eliteserien, men samtidig dukket det opp nye i tilnærmet samme tempo. Eliteserien fungerte med andre ord utmerket som utviklingsarena, samtidig som norsk fotball leverte gode resultater internasjonalt både på klubb- og landslagsnivå. Dette ser vi også i Sveits og på Island i dag. For landslaget spesielt kan det altså være nyttig at man ser eliteserien som en utviklingsarena for kommende norske utenlandsproffer.
Ett av målene med den foreslåtte omleggingen ser imidlertid ut til å være å umuliggjøre dette i Norge. Man vil som nevnt øke nedrykkspotensialet i eliteserien, samtidig som man argumenterer sterkt for å redusere den for førstedivisjon, ut fra mekanismer som selvsagt også er gyldige på toppnivået. Det er selvmotsigende, eller i beste fall en helgardering, når innstillingen hevder at økt konkurranse, herunder nedrykkstress, i eliteserien skal bidra til spillerutvikling, mens den samtidig hevder at mindre nedrykksstress i førstedivisjon skal bidra til det samme.
Ett av seriekomiteens mål er å øke ligaens “robusthet”. Det er ikke opplagt hva denne floskelen innebærer, men man kan anta at hensikten er å sikre en fast kjerne av attraktive topplag plass i eliteserien. Det kan da være verdt å nevne Start, som mange mener hører hjemme i toppen av norsk fotball. Med bare sju av 14 sesonger i eliteseriens fjortenlagsutgave og fire nedrykk fra toppen i denne perioden, er Start et eksempel på et lag som ikke greide å holde seg i et toppsjikt på fjorten klubber. Derimot har de rykket ned bare én gang fra sekstenlagsserien og vil neste år ha fått være med i sju av åtte sesonger. Flere lag gir større muligheter for stabilitet, også for klubber som uansett burde ha potensial til å kjempe i toppen av norsk fotball.
Vi vil forøvrig på det sterkeste advare mot å et ensidig syn på eliteserien som et “produkt” som skal “selges”. Denne evinnelige diskusjonen om produktets utseende hjelper heller ikke på salgsprosessen. Vi vil anbefale interessentene å roe ned og la dagens utgave av produktet få tid til å etablere seg ordentlig og i fred før man begynner å analysere konsekvenser og hvilke endringer som eventuelt må gjøres.
