De usynlige rytterne

Manchester City knuste alle Premier League-rekorder i fjor. Bak suksessen står eierne i Abu Dhabi som har barneslaveri og dødsfall på samvittigheten.

Tekst: Nicholas McGeehan
Oversatt av Runar Skrøvset

Traileren til den kommende Amazon Prime-dokumentaren «All or nothing: Manchester City» er ute, og det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at de var skummelt nære å kalle den «Death or glory: Manchester City’s band of brothers». Til tonene av trommetung filmmusikk tegner general Pep Guardiola slagplanen og oppildner sine slitne og skadde styrker i garderoben – «vi er nære, vi er så nære» – før han stolt bevitner troppens triumferende seier borte mot Stoke City.

Dessverre har Netflix ennå til gode å tilby seg å finansiere mitt eget kontraprosjekt, «Mennene bak Manchester City». Dermed blir jeg nødt til å røpe innholdet fra andre episode, som bærer arbeidstittelen «The kids are not alright». Mens Amazons dokumentar følger den moderne krigsfilmens sjangerkonvensjoner, kan seerne av filmen min forvente å se paralleller til amerikanske såpeoperaer fra 1980-tallet selv om det paradoksalt nok er min dokumentar som er full av død og bestialsk vold. Første episode tok utgangspunkt i sjokkavsløringen om at Manchester City ikke drives av sjeik Mansour Al-Nahyan, men av hans mektigere og farligere storebror, sjeik Mohammed bin Zayed Al-Nahyan, kjent som MBZ. Den viste at klubbens vei til toppsjiktet i europeisk fotball har skjedd takket være en gjeng pengegriske, blodtørstige statsmenns ønske om å utvide sitt nettverk av makt og innflytelse, godt hjulpet av fenomenale pr-rådgivere. Al-Nahyan-familien er det regjerende dynastiet i Abu Dhabi, det rikeste og mektigste av de sju emiratene som utgjør De forente arabiske emirater. Siden frigjøringen fra Storbritannia i 1971 har Abu Dhabis overhode styrt Emiratene. Mannen som nå innehar denne posisjonen er MBZ, en hensynsløs, nasjonalistisk hauk med en hang til ødeleggelse, nulltoleranse for uenighet, et brutalt statssikkerhetsapparat samt det beste og mest invaderende digitale overvåkingssystemet en despot kan få tak i.

I episode 2 entrer også de andre nøkkelkarakterene manesjen: Dubai som Abu Dhabis juniorpartner i Emiratene, Saudi-Arabia som Abu Dhabis regionale allierte, samt deres forhatte Golf-nabo Qatar. Det er en historie om sjalusi, krangel, ondskap og kamelveddeløp med store innsatser. Hvis første episode gjorde deg skeptisk til herrene som prøver å ta styringen over internasjonal fotball, hold deg godt fast nå.

VM-kuppet
Det er nødvendig med litt bakgrunn for å forstå hvorfor Saudi-Arabia og Emiratene hater Qatar så sterkt. Antipatien bunner i stor grad i hvordan de ikke-valgte lederne av disse ufattelig rike oljenasjonene betrakter trusselen fra politisk islam. Qatar er generelt tolerante overfor grupper som Det muslimske brorskap, og deres mediehus Al Jazeera var hovedsakelig positive til disse gruppene under opprørene i forbindelse med den arabiske våren fra 2010 og motreaksjonene som har ført til kaotiske tilstander i Midtøsten. Abu Dhabi anser Det muslimske brorskap som femtekolonnister, og alle som sympatiserer med dem kan regne med å bli arrestert, torturert og fengslet. Dubai danser etter Abu Dhabis fløyte, og i Saudi-Arabia er det hele for komplekst til å greie ut om her. Det som er viktig for fotballfolk å kjenne til er sjalusien, småligheten og hevngjerrigheten som karakteriserer feiden.

Vi ser allerede effekten av dette på fotballens aller øverste nivå. I november 2017 la en gruppe hackere kalt Global Leaks – som antas å jobbe for Qatar – frem bevis overfor nettavisen The Intercept på at Emiratene planlegger å føre «økonomisk krig» mot Qatar og presse dem til å dele vertskapsrollen for VM 2022.  Planen var å svekke Qatars valuta og dermed strupe dem for midlene de trenger for å fullføre byggeplanene i forbindelse med VM (anslagsvis 200 milliarder dollar). Planene ble forklart i en PowerPoint-presentasjon som ble funnet i e-poster fra Emiratenes ambassadør til USA, Yousef Al-Otaiba. «SETT IGANG PR-MASKINEN FOR Å MINNE FOLK OM AT DET ER ET PROBLEM MED QATAR», begynner en side med store bokstaver. Det The Intercept imidlertid ikke nevnte var at presentasjonen også røpet planer om å «søke FIFA om å få lagt turneringen til hele [Golf-]regionen». Noen få måneder senere, i april 2018, foreslo FIFA-president Gianni Infantino beleilig nok å utvide 2022-sluttspillet til 48 lag, noe som nødvendigvis ville gi behov for spillesteder andre steder i regionen. «Infantino har tilfeldigvis vært svært aktiv i området den siste tiden,» rapporterte BBCs Richard Conway, og refererte spesielt til «møter med lederne i De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.»

Alle midler i bruk
Lederne av henholdsvis Abu Dhabi og Saudi-Arabia, Mohamed bin Zayed (MBZ) og Mohamed bin Salman (MBS), er regionens grusomme duo og arkitektene bak en rekke overilte planer for å få satt Qatar på plass. Ett eksempel er det auksjonshuset Christie’s kalte «en historisk kveld i New York» i november 2017 da representanter for den saudiarabiske kronprinsen betalte rekordsummen 450 millioner dollar for Leonardo da Vinci-maleriet «Salvatore Mundi». Christie’s proklamerte at «den fantastiske prisen gjenspeiler hvor sjeldne Leonardo da Vinci-malerier er,» men en morsommere teori dukket opp senere. Ifølge «en kilde som står Emiratenes leder [MBZ] nær» ga MBS så mye for maleriet  – verdsatt til 80 millioner dollar – bare fordi han trodde han bød mot Qatar. Det viser seg at han bød mot MBZ, som også trodde han bød mot Qatar. Da sjeikene innså tabben byttet de maleriet mot en av yachtene MBZ eide. Det er grunnen til at et overpriset maleri av Jesus er en av hovedattraksjonene for besøkende til Louvre Abu Dhabi. Saudi-Arabia står utvilsomt bak det Tariq Panja nylig beskrev i New York Times som «skamløs gråsonedistribusjon av en sports-TV-kanal i multimilliardklassen» hvor kilder i Saudi-Arabia har benyttet seg av «kunnskap og kompetanse i stor skala» støttet av «millionfinansiering» for å utnytte Qatars TV-selskap beIN Sports og gjøre innholdet deres fritt tilgjengelig for alle som er villige til å betale 100 dollar for beOutQ-dekoderen som nå er lett å få tak i i Saudi-Arabia. I juni 2018 offentliggjorde Saudi-Arabia at de har til hensikt å bokstavelig talt isolere Qatar ved å grave en 60 km lang kanal langs grensen. Kanalen vil i praksis fjerne rivalen fra Den arabiske halvøy. Som om det ikke var nok å forvandle naboen til en øy, rapporterte Emiratenes Gulf News at «en saudiarabisk militærbase skal etableres på den kilometeren som skiller Salwakanalen fra Qatar. Resten av området skal bli et deponi for avfall fra den saudiarabiske atomreaktoren som Riyadh vil bygge i henhold til mønsterpraksis og internasjonale miljøkrav».

Dessverre utgjør disse ville planene bare konteksten for den andre episodens dystrere handling. «The kids are not alright» dreier seg hovedsakelig om barneslaveri.

De usynlige jockeyene
11. mai 2005 sendte USAs daværende ambassadør til Qatar, Chase Untermeyer, et gradert telegram til Utenriksdepartementet i Washington D.C. der han legger ut om erfaringene fra et kamelveddeløp i Doha. Untermeyer merket seg den utilslørte tilstedeværelsen til fremtredende medlemmer av den qatarske kongefamilien, deriblant den sittende emiren, sjeik Tamim Al-Thani. «Under det femte løpet krysset to kameler målstreken uten jockey. Konfrontert med de rytterløse kamelene ble det sagt at jockeyene måtte ha falt av kamelen underveis i løpet,» lyder opptaket, som videre beskriver hvordan tre jockeyer fraktes bort med ambulanse den dagen. Han tilføyer at seks jockeyer omkommer årlig og at «mange flere blir alvorlig skadet». Untermeyer rapporterte også om at amerikanske ambassadeansattes forsøk på å intervjue rytterne av fullblodskamelene ble motarbeidet. Det er ikke særlig overraskende, for de fleste av de 800 jockeyene som konkurrerte den dagen var mellom fire og seks år gamle, og ikke qatarere.

Alle som har vært i Doha, Dubai eller Abu Dhabi kan bekrefte at dette området ikke lenger er noe man forbinder med et tradisjonelt, pastoralt levesett. Oljefunnene på 1950- og 60-tallet gjorde slutt på denne livsstilen, og kamelen, som hadde vært så viktig for halvøyas beduiner, trengte et karriereskifte. Inn kommer hejin, veddeløpskamelen, et imponerende 400 kilo tungt beist som kan holde en gjennomsnittsfart på 35 kilometer i timen over lange distanser. Kamelveddeløp var tidligere seremonielle begivenheter i beduinbryllup, men ble en arena for sjeikene for å få utløp for sin konkurransetrang. Samtidig ga det dem muligheten til å fremstå som høye beskyttere av lokal kultur og tradisjon i en tid der oljepengene ugjenkallelig endret økonomien og samfunnet.

Bruken av barn i kamelveddeløp kan spores tilbake til mennene bak Manchester City, Al-Nahyan-familien fra Abu Dhabi, og slottet de fikk bygget i Rahimyar Khan-distriktet i Pakistan på 1970-tallet. Kamelveddeløp var en populær utendørsaktivitet blant besøkende til slottet, og man kunne ikke unngå å legge merke til at de unge, lokale rytterne hadde betydelige konkurransefortrinn vis-à-vis voksne jockeyer. I motsetning til hester kan ikke kameler utstyres med vektfordelende stigbøyler, hvilket gjør jockeyens kroppsvekt enda mer avgjørende i konkurransesammenheng.

Barnehandel
Ifølge Redd Barna var det omtrent på denne tiden at foreldre i Rahimyar Khan i Pakistan begynte å la barna sine bli tatt med til Den arabiske halvøy, ofte i privatfly. Etter hvert som sporten økte i popularitet, godt hjulpet av oljepenger, ble behovet for ryttere større. Også barn fra Bangladesh, India, Sudan og Mauretania havnet i Golf-statene som offer for menneskehandel, men alt tyder på at Pakistan har vært det viktigste rekrutteringsområdet for barnejockeyer og De forente arabiske emirater endestasjonen for de fleste av dem. Redd Barna anslår at 15 000 barn fra Rahimyar Khan alene ble sendt til Emiratene fra midten av 1970-tallet til 2005. Etterforskning i Pakistan i 2004 viste at det fantes flere gjennomorganiserte menneskehandelnettverk bestående av kriminelle gjenger, rekrutterere, reiseagenter og myndighetspersoner i Pakistan, samt rike og mektige enkeltpersoner i Emiratene. Menneskehandlerne lovet fattige og desperate familier at barna deres skulle få godt betalte jobber. Det var også rapporter om ulike former for tvang, i praksis kidnapping, i tilfeller der de bedragerske historiene ikke gjorde nytten.

Sporten ble så til de grader profesjonalisert at Al-Nahyan-familien opprettet et kamelforskningssenter med operasjonsbord beregnet på pukkeldyr, men et vrient dilemma skapte uro. Sjeikene måtte bruke så små jockeyer som overhodet mulig for å forbli konkurransedyktige, hvilket betød at de måtte benytte seg av andre folks småbarn, men for å sørge for æren og prestisjen som hører seierherren til, var sporten nødt til å være synlig for publikum. Altså måtte utbyttingen av de små barna være offentlig. Dermed ble kamelveddeløpene nøye iscenesatte forestillinger med lokal musikk, dans og diktopplesninger til ære for de regjerende sjeikene som satte seg på tribunen i henhold til deres rang. Hvis du selv ikke hadde muligheten til å være til stede på kamelveddeløpene, var ikke det noe problem; de ble vist gratis på lokalt fjernsyn. Opptak fra et løp i Dubai i 2002 viser kremen av landets maktelite blant publikum, inkludert Manchester Citys nominelle eier, sjeik Mansour bin Zayed Al-Nahyan. Det var ikke til å unngå at menneskehandelens omfang og synlighet etter hvert tiltrakk seg oppmerksomhet fra organisasjoner som Redd Barna, UNICEF og Anti-Slavery International, og da rapportene begynte å komme på slutten av 1990-tallet var det dyster lesning.

«Knuste genitalier og hodeskaller»
Barn som Anti-Slavery International snakket med fortalte at de ble underernært for å holde vekten lav, tvunget til å jobbe lange dager for minimal eller ingen lønn, og slått. UNICEF rapporterte at noen av barna også ble seksuelt misbrukt. Redd Barna ga fryktelige beskrivelser av barn som ble stukket av skorpioner mens de prøvde å sove, barn som ble bitt i ansiktet av kameler mens de poserte for fotografene med triumferende sjeiker, barn som ble gitt elektriske støt for å ha stjålet dadler ment for kamelene, samt nedtrampede barneryttere som ble forlatt bak i varebiler uten legehjelp. Opplysninger som ble gitt FNs arbeidsgruppe om moderne former for slaveri i 2001 gjaldt blant annet dødsfallet til en sjuåring fra Bangladesh som følge av ødelagt nyre under et kamelveddeløp i Dubai. Videre blir det notert at «knuste genitalier er vanlig og ubeskrivelig smertefullt.» I Qatar var veddeløpsskadene så alvorlige at en gruppe leger publiserte en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Clinical Journal of Sports Medicine. Artikkelen avslørte at av 275 barn mellom fem og 15 år som ble fraktet til sykehus på grunn av skader de pådro seg under trening eller veddeløp med kamel mellom 1992 og 2003, hadde nærmere en fjerdedel hodeskader hvorav et større antall brudd på hodeskallen og hjerneskader. Av 18 barn med nakkeskader endte fem opp med varige ryggmargsskader. I en BBC-artikkel fra 2005 forteller et barn om en straff som en ulydig jockey ble utsatt for: «Det var et barn i leiren, og fordi han ville forlate leiren og dra til Dubai, kjørte en av baneeierne over ham med en lastebil og drepte ham.»

Beskrivelsene av jockeyene som barn er ikke dekkende for å få frem hvor forferdelig situasjonen er. Den prisvinnende dokumentaren «Sport of Sheikhs», som først ble vist på HBO i 2004 (og som nå er tilgjengelig på YouTube), inneholder bilder av barn ned til treårsalderen som festes på kameler for treningsløp. Jockeyene var småbarn. Så snart et barn nådde 20 kg ble han ansett for å være for tung og følgelig overflødig. I 2011 reiste jeg med et lite filmteam til Bangladesh for å intervjue tidligere barneryttere. Alle de tidligere kameljockeyene vi snakket med sa at det var alfa og omega å holde vekten nede. Én fortalte om da han hadde nådd 21 kg. Trenerne sluttet å gi ham lunsj og tvang ham til å ta armhevinger hengende fra en stang. En annen sa at trenerne ga ham sprøyter og piller.

Visningen av HBO-dokumentaren i USA var en pr-katastrofe for Emiratene, og vondt ble verre i september 2006 da et amerikansk advokatfirma, Motley Rice, anmeldte Dubais øverste leder, sjeik Mohammed bin Rashid Al-Maktoum, for barneslaveri. Motley Rice mente at Al-Maktoums interesser i fullblods hesteveddeløp i USA ga domstolene der domsmyndighet for en sivil sak på vegne av hundrevis av tidligere barnejockeyer og deres familier. Ifølge advokaten som hadde saken var Al-Maktoum høflig overfor vedkommende som presenterte ham for søksmålet 11. september 2006 ved Keeneland hesteauksjon i Kentucky, men forskrekkelsen må ha vært stor på bakrommet i Dubai og Abu Dhabi. Motley Rice hadde rykte på seg – slik Forbes Magazine uttrykte det – for å være «landets mest fryktede advokatfirma innen asbest-, tobakk- og erstatningssøksmål,» og de hadde en rekke beviser for å understøtte slaverianklagene. Responsen fra De arabiske emirater var forutsigbar: de skrudde på pr-maskineriet. Saken var en utfordring – for å si det forsiktig. Noen av verdens rikeste menn hadde systematisk utnyttet tusenvis av de fattigste familiene på kloden gjennom tre tiår, og tatt fra dem de små sønnene deres for å tilfredsstille behovene til en sport de selv hadde skapt og utviklet for å bedrive egenreklame. Som om ikke det var nok fungerte deres egne TV-opptak som sterke bevis for at de var skyldige. Heldigvis for dem er verden slik at selv barneslaveri kan snus til din fordel bare du er rik og mektig nok.

PR-penger snur saken
De arabiske emirater henvendte seg til Mark Saylor, forhenværende LA Times-redaktør og sjakkmester omskolert til pr-stjerne. Saylor døde i 2013, men slik beskrev nettsiden hans jobben han gjorde for myndighetene i Emiratene: «I forbindelse med et søksmål om påstått menneskerettsbrudd begått av en fremmed stats ledere fikk Saylor Company snudd en potensiell katastrofe til å bli en positiv pr-sak. (…) Vår innsats resulterte i en global mediedekning av landet som fokuserte på dets positive bedrifter og understreket myndighetenes håndtering av et vanskelig menneskerettsspørsmål.»

Man kan ikke forklare hvordan Emiratene fikk til dette uten detaljerte utlegninger om århundregamle rettsprinsipper, så et sammendrag får duge her. Strategien var todelt. Først engasjerte Emiratene UNICEF til å hente barna hjem og gi sin godkjennelse til en elementær kompensasjonsavtale: 1000 dollar til enhver som kan bevise at han har vært kameljockey og 5000 dollar til familier hvis barn har omkommet eller pådratt seg varig funksjonshemming. For å få utbetalt pengene måtte barna og deres familier frasi seg mulighetene til å søke kompensasjon via andre instanser. I henhold til dokumentasjonen som De arabiske emirater brukte til sitt forsvar var UNICEF kontraktsmessig forpliktet til å «maksimere mulighetene til å knytte prosjektets identitet til Emiratenes finansiering av det». En annen måte å si dette på er at UNICEF ble betalt for å publisere og promotere et narrativ der de ansvarlige for slaveriet fremstår som barnas reddende engler. Skammelig nok sto UNICEF ved kontraktsvilkårene med stor entusiasme. I 2007 uttrykte for eksempel organisasjonens daværende regionaldirektør for Midtøsten og Nord-Afrika sin «dype takknemlighet (…) overfor De forente arabiske emiraters visjonære ledere som har gjort dette prosjektet til en langsiktig lovnad om beskyttelse og utvikling for alle involverte barn.» Prosessens andre del var å øke det politiske presset på amerikanske myndigheter. I et brev til USAs daværende utenriksminister, Condoleezza Rice, kaller Emiratenes utenriksminister, sjeik Abdullah bin Zayed Al-Nahyan, landet sitt for «en viktig samarbeidspartner i den internasjonale kampen mot terror», og oppfordrer sin kollega til å anstrenge seg for å stanse de «negative effektene» av søksmålet. Sjeik Al-Maktoum sendte en lignende melding til daværende president George W. Bush i november 2007. USA lystret, og tilbød sin støtte for å få avverget søksmålet og gjort Emiratenes kompensasjonsprogram gyldig. Domstoler i Miami og Kentucky ble fratatt myndighet til å vurdere saken, ingen ble holdt ansvarlig, ingen fikk en anstendig kompensasjon, og de færreste medier, med HBO som hederlig unntak, fant det bryet verdt å pirke i saken.

Hvor var media?
Fraværet av mediedekning var spesielt overraskende i Storbritannia med tanke på at søksmålet sammenfalt med Golf-statenes første store inntog i klubbfotballen, innvielsen av Arsenals Emirates Stadium. Emirates Airlines eies av myndighetene i Dubai, og siden «Fly Emirates»-sponsoratet av en rekke europeiske klubber fyller et mer åpenbart markedsføringsformål enn Abu Dhabis eierskap i Manchester City eller Qatars eierskap i Paris Saint-Germain, spiller varemerket Emirates en sentral rolle i Dubais markedsføringsstrategi. Dubai kjøpte navnerettighetene til Arsenals stadion i 2004, noe som gjør deres forhold til klubben sterkere enn sponsoravtalene med Real Madrid, Benfica, AC Milan, Olympiakos, Hamburg og New York Cosmos, men i all ståheien rundt den offisielle stadionåpningen i oktober 2006 var det ingen som fant det for godt å kommentere det faktum at Arsenals nye velgjørere var tiltalt for barneslaveri. Historien gjentok seg to år senere da britisk media ikke nevnte at flere medlemmer av kongefamilien i Abu Dhabi, som nettopp hadde kjøpt Manchester City, var tiltalt for slaveri i Belgia. En rettsinstans i Brussel dømte ni Abu Dhabi-prinsesser in absentia basert på vitneutsagnene til tjenestefolk som hadde rømt fra Hilton-hotellet og kontaktet belgisk politi. Sjeik Al-Maktoums befattelse med barneslaveri, derimot, ga ham og andre ledere i Emiratene merkelappen «visjonære» humanitære.

Hvis historien om kameljockeyene kan lære oss noe, så er det at det ikke finnes grenser for hvor dypt herskerne på Den arabiske halvøy er villige til å synke i kampen for makt og status, og det er liten tvil om at fotballen nå er en av de viktigste slagmarkene for deres interne strid. I mai 2018 avdekket Tariq Panja i New York Times at Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater sto bak forsøket på å opprette en global klubbturnering til 25 milliarder dollar i håp om å kunne overta kontrollen over de fremste klubbturneringene fra UEFA. Gianni Infantinos bestrebelser på å få dette gjennomført mislyktes. Det samme gjorde forsøkene hans på å få lagt deler av Qatars 2022-VM til Saudi-Arabia og Emiratene, men Golf-monarkene vet å gjenkjenne et enkelt bytte når de ser et. De vet at at de ikke løper noen risiko når de forhandler med Infantino, så du kan være sikker på at de kommer tilbake. Qatar for sin del kommer til å gjøre hva som helst for å gjennomføre 2022-turneringen – bortsett fra å behandle over en million gjestearbeidere bedre enn leilendinger og beskytte dem mot det livsfarlige klimaet. Vi kan altså trygt forvente at Golf-statene kjøper og sponser flere klubber og sikrer seg ytterligere TV-rettigheter, men ikke regn med at kranglingen avtar med det første.

Prinsesser og spioner
Det utvidede perspektivet i episode 2 vil kanskje dempe sinnet hos Manchester City-fans som føler at deres klubb har blitt urettferdig hengt ut, men fotballfans som klarer å heve seg over trangsynt stammelojalitet vil se at historien om barneslavene på Den arabiske halvøy bør være en advarsel for alle som bryr seg om fotballens fremtid og ikke bare en enkeltklubbs kortsiktige suksess. Det vil være ren idioti å tillate hvilken som helst bande av usle kleptokratiske patriarker å overta kontrollen over fotballen, for ikke å snakke om noen som i nyere tid har føyd barneslaveri til et allerede langt og blodig rulleblad. Dessverre har mennene hvis penger nå bærer mye av toppfotballen god grunn til å tro at de vil lykkes med å stramme grepet om sporten ytterligere. Og la oss bare innse det: Hvis du kan slippe unna med barneslaveri, kan du komme unna med hva som helst, ikke sant?

Det er ikke til å unnslå at andre episode ender ganske dårlig, men den gode nyheten er at episode 3 vil lette litt på humøret. Den kommer perfekt timet samtidig med Amazon Prime-premieren på «Death or glory: Manchester City» og vil grave i anklagene om at Manchester City hyret inn en dømt barneovergriper til å foreta ulovlige transaksjoner til en pengeinnsamling for USAs president Donald Trump, før den tar for seg hvordan myndighetene i Emiratene hentet inn indiske spesialstyrker for å kidnappe en prinsesse fra Dubai som hadde rømt landet i en yacht sammen med en tidligere fransk spion.

Hvis du vil vite mer om De forente arabiske emiraters barnekameljockeyer, se «Spinning Slavery: The Role of The United States and UNICEF in the Denial of Justice for the Child Camel Jockeys of The United Arab Emirates” i Oxford University Press Journal of Human Rights Practice, 2013, eller send meg en DM på Twitter (@Ncgeehan) for et eksemplar.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.