Hjem Artikler De uansvarlige

De uansvarlige

Av frode

Terje-Svendsen

Som nyvalgt fotballpresident predikerte Terje Svendsen «nådeløs åpenhet». Som ventet føyer han seg inn i rekken av idrettsledere som verken evner eller ønsker å løfte idrettspolitikk opp i den offentlige debatten.

Av Håvard Melnæs, redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar

Onsdag 14. september ble den slovenske fotballpresidenten Aleksander Čeferin valgt til ny UEFA-president, og inntok samtidig en av de mest innflytelsesrike posisjonene i internasjonal fotball. Fotballpresident Terje Svendsen var – sammen med kollegene i Sverige, Finland og Danmark – den første i Europa som annonserte støtte til Čeferin.

Før sloveneren hadde et valgprogram, før noen andre kandidater hadde kommet på banen, seks uker før fristen for å melde sitt kandidatur gikk ut, fire dager før Russlands idrettsminister Vitaly Mutko og hans allierte proklamerte at Čeferin også var deres mann, publiserte NFF 4. juni på sine hjemmesider: «Går for Aleksander Čeferin som ny UEFA-president».

Men hadde NFF gjort hjemmeleksa da de stilte seg bak mannen fra Slovenia? Finnes det én god grunn til å ha tillit til beslutningen Norges Fotballforbund tok da de skulle stemme på ny president i UEFA? Som vi skal komme tilbake til, er svaret på disse spørsmålene et ord på tre bokstaver.

Statsbudsjettert samfunnsansvar
Samme dag som Aleksander Čeferin ble valgt til ny UEFA-president etter å ha utklasset motkandidat Michael van Praag fra Nederland, et land de nordiske fotballforbundene historisk har samarbeidet tett med, ble jeg oppringt av Dagsnytt 18. De ønsket at noen fra Josimar kunne komme å snakke om Čeferin.

Det er ikke ofte NRK setter fotballpolitikk på dagsorden. Sportsdekningen på alle plattformer er preget av at NRK først og fremst er formidlere av sport. Reporterne er som en heiagjeng, det virker som de forsøker å fremstå som et slags speilbilde på den sportsinteresserte delen av befolkningen. Enten full jubel eller skikkelig skuffa. Man burde kunne ha forventninger om at NRK med sitt statsbudsjetterte samfunnsansvar ville opptre annerledes, men i virkeligheten er lisenskanalen blant de mest servile. Det er et sørgelig faktum, og grenser til et demokratisk problem, at Norges største mediebedrift knapt produserer kritisk eller undersøkende sportsjournalistikk.

Så godt som samtlige internasjonale fotballtopper fra to år tilbake er nå utestengt fra fotballen og flere av dem kan vente seg lange fengselsstraffer. Og det er null i odds å sette pengene på at vi kan konstatere det samme om et par år med et flertall av dagens internasjonale fotballtopper. FIFA står i reell fare for å bli tvangsoppløst (USAs justisminister Loretta Lynch er blant dem som har sagt at dette kan bli en realitet).

Og når det kanskje aldri har vært viktigere hvem som blir ny president i UEFA, når så mye står på spill, ser til og med NRK at det er av offentlig interesse hvem det er som er valgt til fotball-Europas øverste leder.

Jeg svarte bekreftende på at jeg kunne møte i Dagsnytt 18-studio. Utover dagen fikk jeg flere oppringninger fra redaksjonen.

Marienlyst hadde et problem: Ingen fra NFF kunne stille.

Jeg sa at jeg var tilgjengelig både dagen etter og fredag. I løpet av tre dager skulle en tro at en eller annen representant for Norges største særforbund kunne møte opp og snakke om hvorfor Aleksander Čeferin hadde fått deres stemme.

Jeg, altmuligmann i en liten bedrift som på sjuende året har negativ egenkapital, som har startet arbeidsdagen med kundeservice og avsluttet med abonnementssalg, med tre barn der den eldste er fem år og full oppussing (lol) i over fire måneder på hjemmebane, jeg var fleksibel.

Men NFF, en topptung organisasjon med flere hundre ansatte og som representerer mange hundre tusen medlemmer, hadde ikke anledning.

Jeg sa til NRK at dette er bevisst mediestrategi fra NFF.

Det er ikke det at de kan stille.
De vil ikke.

Dagsnytt 18 fortalte at de ikke kunne ha en debatt uten «motparten» til stede.

En liten Tass
Hvem har funnet opp argumentet om at hvis den ene parten ikke stiller, blir ikke debatten noe av? Når og hvordan ble det argumentet en rettesnor for offentlig ordskifte? Lever Dagsnytt 18-redaksjonen i den villfarelsen at begge sider av bordet er den eneste veien til mål? Samtidig tilsvar kan vel umulig gjelde hvis taktikken er å parkere bussen?

Det er vanskelig å slå seg til ro med retorikken til NRK: Så lenge makta ikke møter opp, blir det ingen kamp.

Norges Fotballforbund er en betydelig samfunnsaktør. Hva NFF foretar seg på den internasjonale fotballpolitiske arenaen i en så kritisk fase for fotballen, har helt opplagt offentlig interesse. Man skulle tro at de var forpliktet til å stille: NFFs samspill med medlemmer og publikum er jo avgjørende for organisasjonens tillit og fremtid.

Når ingen i NFF har anledning til å snakke om Aleksander Čeferin i Dagsnytt 18, får ingen snakke om ham. Dette er en raffinert form for sensur av NRK. Men det er fortsatt sensur.

Det er ikke tilfeldighetenes spill at NFF ikke møter opp. Taktikken er ikke typisk norsk, den er gjenkjennelig i internasjonal idrettspolitikk:

Si én ting, gjør det motsatte.

Man skulle tro at denne høyre-venstrefinta ville være vanskelig å lære seg i godt voksen alder, men Terje Svendsen har klart det på rekordtid. 27. februar fortalte han som nyvalgt fotballpresident i nettopp Dagsnytt 18:

«NFF har vært for lukket. Svaret på det er nådeløs åpenhet.»

Dette var gode nyheter. Norge hadde fått en fotballpresident som skjønte alvoret. Men som vi skal se: Teori er noe man drømmer om natta, praksis er det man faktisk gjør fra man våkner.

Terje Svendsen har for lengst byttet ut «nådeløs åpenhet» med to andre ord: «ingen kommentar». Forgjengeren Yngve Hallén hadde et avslappet forhold til fakta og har, sammen med tidligere generalsekretær og nåværende strategisk rådgiver for FIFA-president Gianni Infantino, Kjetil Siem, hovedansvaret for at NFF ikke lenger er en troverdig organisasjon, men et konsern der ukultur er kulturen.

Dessverre virker det ikke som om Terje Svendsen er klar over hvor nitrist omdømmet til norsk fotball er. I så fall hadde vi sett en helt annen president enn det vi har vært vitne til de åtte månedene han har hatt jobben.

Huset med det rare i
Flere hendelser bare de siste månedene viser en organisasjon i utakt med sine egne, vedtatte kjerneverdier, som fair play og åpenhet.

Første stopp: Gratangen i Troms.

(For dere som ikke har sett, lest eller hørt ett eneste intervju med Per-Mathias Høgmo, skal dere 1. Være takknemlige. 2. Vite at Gratangen er Høgmos kjære hjemkommune).

I august-utgaven publiserte Josimar en artikkel som dokumenterte at Per-Mathias Høgmo hadde tjent 1.9 millioner kroner på å selge huset sitt i Gratangen til eget firma i 2002.

Historien er som følger:

Daværende sjef for kvinnelandslaget Per-Mathias Høgmo startet sammen med fire venner Teambuilding Norge AS. En av dem, daværende landslagssjef for a-landslaget, Nils Johan Semb, bekler i dag rollen som toppfotballsjef i Norges Fotballforbund og er Høgmos nærmeste overordnede. En annen medeier var daværende markedssjef i NFF. Til sammen eide de NFF-ansatte 60 prosent av aksjene i selskapet som, hold deg fast, skulle drive kurs – og kompetansesenter i Gratangen. Samme dag som aksjeselskapet ble stiftet, kjøpte Teambuilding Norge AS Høgmos hus for 2.450.000 millioner kroner, på et tidspunkt da ingen boliger i Gratangens historie hadde blitt solgt for over en million kroner.

Etter to år med minimal aktivitet begjærte selskapet seg konkurs. Bobestyreren skrev i sluttinnberetningen at huskjøpet sannsynligvis var eneste årsaken til at firmaet ble stiftet.

Altså:

Høgmo skal selge huset, men vet at det ikke finnes noe reelt boligmarked i Gratangen med sine drøye 1000 innbyggere. Det kan gå måneder mellom hver gang et hus blir solgt og ingen bolig har noensinne passerte den magiske milliongrensen.

Høgmo (eller kanskje hans kamerat banksjefen eller hans kamerat revisoren eller noen helt andre) får en lys idé:

Start et firma, få en høy takst og selg huset til firmaet.

Så tenkt, så gjort. Men for å få gjennomført en slik lyssky operasjon, trenger du folk du kan stole på. Høgmo stifter et firma med gode venner.

Høgmo får en svært gunstig takst av en nær venn i Gratangen.

Revisoren, en nær venn av Høgmo i Moss, har ingen merknader på verken boligkjøpet eller takst.

Og banken – der en av Høgmos beste venner er administrerende direktør – tar tapet.

Konkursen i Teambuilding Norge AS kostet Rygge-Vaaler Sparebank – Moss fotballklubbs viktigste sponsor de siste 25 årene – 2.615.277 millioner kroner.
Kort tid senere solgte banken landslagssjefens hus på det åpne markedet for 700 000 kroner.

Dette kunne være grov økonomisk kriminalitet; bedrageri, skattesvindel og korrupsjon, sa flere eksperter på feltet.

Josimar forsøkte flere ganger å få Høgmo i tale, men klarte det ikke. Via NFFs mediesjef, svarte Høgmo i en e-post at «Jeg hadde lyst til å være med å skape arbeidsplasser i min hjemkommune. Det er synd vi ikke fikk det til.»

Etikk eller estetikk?
Noen medier fulgte opp artikkelen og kontaktet NFF. Ingen ville uttale seg. TV2 fikk en slags kommentar av fotballpresident Terje Svendsen på sms:

«Hei. NFF er kjent med saken. NFF er ikke part og jeg kan derfor ikke uttale meg om dette. Mvh Terje».

Sjefen for flaggskipet til Norges fotballforbund har – mens han var ansatt i NFF – trolig begått økonomisk kriminalitet (som riktignok er straffemessig foreldet). Gjennomføringen involverte to andre fremtredende ansatte i NFF.

Hvordan er NFF ikke en part i saken?

NFF-ansatte er jo saken.

Men spørsmål kan man glemme å stille. NFF svarer ikke uansett.

Noen uker senere ble Per-Mathias Høgmos gunstige hussalg til eget firma, diskutert i NFFs etiske komité. I likhet med UEFA og FIFA, har også NFF et etisk råd. Når fotballfamilien har «si en ting, gjør noe annet» som praksis, må man ha en avleder med attraktive assosiasjoner på plass.

Dette rådet skal først og fremst tjene én hensikt. NFF kan peke på leder Sven Molleklev og si: Se, vi har et etisk råd.

NFF har snart flere komiteer enn landslaget har nasjoner foran seg på FIFA-rankingen (Norge er i dag på 81 plass, bak land som St. Kitts and Nevis, Færøyene og Curacao). Noen av disse er opprettet av estetiske grunner: De skal få NFF til å fremstå som en moralsk ansvarlig organisasjon med verdiene i orden.

Terje Svendsen hadde deltatt på møtet i den etiske komiteen. Også TV2 var på Ullevaal stadion. Sven Molleklev fortalte reporteren at rådet hadde tatt opp Høgmos hussalg og ønsket seg mer åpenhet fra NFF. TV2 ville ha en kommentar fra Terje Svendsen.

Dette har jeg kommentert før, sa han og forlot intervjuet, tydelig oppgitt over den frekke reporteren.

Sånn kan det også sies.

Også dette er rett ut av læreboka:

Etisk komité kommer med noen velmenende innspill. NFF er takknemlige for innspillene, men følger dem ikke.

Var det dette du mente med nådeløs åpenhet, Terje Svendsen?

Absurdistan
I kjølvannet av Josimars mange avsløringer om og rundt Aleksander Čeferin (vi er sitert i Der Spiegel, USA Today, The Guardian og noen hundre andre internasjonale publikasjoner), hevdet Kjetil Siem, FIFA-president Gianni Infantinos strategiske rådgiver, at han hadde jobbet for Čeferins kandidatur i to år.

Det var en bemerkelsesverdig uttalelse. Josimar fulgte opp påstanden og ringte tidligere styremedlemmer i NFF og tidligere president Yngve Hallén. Fire styremedlemmer hadde aldri hørt om Čeferin, mens visepresident Mette Christiansen sa både det ene og det andre. Yngve Hallén hevdet at han hadde instruert Siem til å jobbe med dette, og informert om dette til styret muntlig. NFFs lovverk sier at en generalsekretær kun kan jobbe politisk når det foreligger et styrevedtak.

Påtalenemnda – NFFs eget etterforskningsorgan – sa til Josimar at de ville undersøke saken. Ni dager senere kom konklusjonen.

Påtalenemnda skrev i redegjørelsen at Kjetil Siems lobbyvirksomhet for Aleksander Čeferin krevde et formelt styrevedtak.

Videre kunne de fortelle at det ikke fantes et slikt styrevedtak.

Ok. Forankring påkrevd. Ingen forankring funnet. Nå burde konklusjonen gi seg selv. Men.

Dette er NFF.

Yngve Hallén ble frikjent.

Og kanskje det mest absurde av alt. Den var uten begrunnelse.

Ingen – verken fra påtalenemnda eller NFF – ville uttale seg til mediene om frikjennelsen.

Ingen.
Igjen.

Čeferins livsfilosofi
I fotballen kommer herskeren alltid forkledd som reformator. Fortell at «transparency» er viktig. Og «human rights». Ord fotballpolitikere på rein refleks putter i munnen, men som stadig færre svelger av dem som gidder å høre på. Da jeg spurte Aleksander Čeferin om åpenhet og menneskerettigheter under en pressekonferanse i København september, understreket han at dette var svært viktig for ham.

På mitt oppfølgingsspørsmål om han hadde noen betenkeligheter rundt VM i Russland i 2018, svarte han (med et oppgitt ansiktsuttrykk):

Hvorfor?

På grunn av doping-avsløringene, kampfiksingsskandalene, de voldelige supporterne i Frankrike, rettighetene til de som skal bygge stadionene, gjerne fremmedarbeidere fra fattige, tidligere Sovjet-republikker som ikke får lønn etc, er det trygt for homofile supportere å reise, Ukraina, Syria? Og så videre.

Oppsummeringen min kjedet NFFs utvalgte. Til slutt svarte Čeferin:

«Det finnes to typer mennesker. Positive og negative.

Jeg er positiv.»

Etter pressekonferansen med den kommende UEFA-bossen, intervjuet jeg Terje Svendsen som også var på plass i København. Blant mine første spørsmål var:

Hva er Aleksander Čeferins beste kvalitet?

Åpenhet. Han står for åpenhet. Det synes vi er viktig, svarte Svendsen.

Han virket oppriktig da han sa det.

Valget av ukjente Čeferin fra Slovenia som ny UEFA-president, handler ikke, som Terje Svendsen synes å tro, om «transparency» og «good governance», men om  vellykket lobbyvirksomhet. Det er frykt og pragmatisme som preger europeisk fotballpolitikk.

Enten har ikke NFF fått det med seg eller så vet de nøyaktig hva de driver med. Begge deler er like skremmende.

Ordsalat på menyen
5. september – ni dager før UEFA-kongressen i Athen – publiserte Josimar en 22 sider lang artikkel som avslørte at presidentvalget i UEFA i praksis allerede var avgjort. Utstrakt og langvarig lobbyvirksomhet, der Kjetil Siem, hadde vært operatør, edderkopp og en av initiativtakerne, hadde gitt resultater. Allerede i april visste Aleksander Čeferin at han fem måneder senere, skulle etterfølge fallerte Michel Platini som UEFA-president.

De fire nordiske landene skulle få godt betalt for å være først ute med støtte til Čeferin. Den svenske fotballpresidenten Karl Erik Nilsson er lovet en plass i UEFA-styret og Norden, om de ønsket det, skulle få arrangere EM i 2024 eller 2028. Denne hestehandelen ble Terje Svendsens debut på den internasjonale fotballarenaen.

Det er nesten imponerende av en urutinert fotballpresident å underkaste seg en slik ortodoks pragmatisme. Samtidig er det avslørende. Fordi det viser at Terje Svendsen ikke er mann for sine ord. I valget av ny UEFA-president hadde han en unik mulighet til å demonstrere hvilke verdier norsk fotball står for. I stedet valgte han å bli del av en kultur der alle føler de må være på lag med vinneren i frykt for å miste innflytelse.

Med åpne øyne ble Terje Svendsen med på et spill der valget var avgjort før noen kandidater var klare og før noen hadde lansert et valgprogram.

Aleksander Čeferin var FIFA-president Gianni Infantinos mann. Selv om FIFAs etiske kode sier at presidenten ikke skal blande seg opp i regionale organisasjoner sine valg. Men er det noe fotballfamilien ettertrykkelig har bevist, er det fleksibilitet i praksisen av eget regelverk.

Brevet fra fotballfamilien
Josimar har i høst publisert tretten UEFA og FIFA-relaterte artikler på vår hjemmeside. Og dokumentert CV-juks, inhabilitet, flere klare brudd på egne regelverk og så videre. En dag dumpet det et brev i postkassa. FIFA hadde engasjert advokat John Christian Elden og ville få fjernet noen av våre artikler. I  skrivet står det blant annet å lese:

Beskyldningene er alvorlige og gjelder forhold som er egnet til å volde stor skade for FIFA og deres representanters omdømme både moralsk, profesjonelt og på annen lignende måte. I prinsippet anser FIFA slike artikler for å være bevisst misvisende og rett og slett ment for å sverte FIFA og deres representanters omdømme. Ettersom artiklene er åpenbart partiske og utformet for å tjene en bestemt «agenda», spør FIFA seg om hvilken hensikt og hvilken journalistisk etikk og integritet som ligger til grunn for vedkommende som har forfattet artiklene.

På bakgrunn av ovennevnte bes det om at de feilaktige fremstillingene i publikasjonene på deres nettsider umiddelbart rettes eller fjernes og erstattes av det som er FIFAs svar.

Den neste FIFA-kongressen er i mai 2017 og finner passende nok sted i Bahrain. Et land der selv de mest elementære menneskerettighetene ikke er på plass.

Et nærmest hermetisk lukket land skal være vertskap for en nærmest hermetisk lukket organisasjon.

FIFA snakker om reformer på samme måte som NFF-president Terje Svendsen snakker om «nådeløs åpenhet».

I mellomtiden dør det stadig flere fremmedarbeidere i Qatar under bygging av infrastruktur og stadioner til VM i 2022.

La oss runde av med hva en av fotballverdens mektigste menn, Kjetil Siem, FIFA-presidentens nærmeste rådgiver, sier om døde fremmedarbeidere i Qatar:

Det er ikke fotballen sitt problem.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

2 Kommentarer
0

Relaterte artikler