De nye ulvene

Wolves er tilbake på øverste nivå, men ikke til å kjenne igjen. 

Tekst Lars Sivertsen

Det er få fotballnavn som er så dryppende tunge av nostalgi som Wolverhampton Wanderers. Denne sesongen er de tilbake i Premier League, men de kommer tilbake som et svært moderne fenomen.

Vi snakker egentlig ikke nok om hvor mye munn- og klovsyken har hatt å si for norsk idretts- og kulturhistorie. I 1967 var Lars-Gunnar Björklund, sportssjef for Sveriges Radio och Television, på tur til England for å lage en reportasje om revejakt. Men øyrikets utallige eksemplarer av vulpes vulpes fikk hjelp fra uventet hold: Et utbrudd av munn- og klovsyke resulterte i at jakten ble avlyst. Gode nyheter for reven, langt dårligere nyheter for Björklund, som gikk på en bomtur og plutselig fikk dødtid å slå ihjel. Björklund valgte å gå på fotballkamp, et oppgjør mellom Tottenham og Chelsea, og det var underveis i denne kampen at han skal ha fått den lyse ideen: Kanskje denne fotballen kunne vises på TV hjemme på de tider av året der det nordiske klimaet ikke tillot avvikling av våre hjemlige serier? 

Björklund ble initiativtaker og drivkraften bak ideen om Tippekampen, eller «TipsExtra» som det ble hetende hos våre naboer i øst. Rettighetene til å vise kampene kostet 1500 dollar per kamp, noe som på denne tiden var en svimlende sum, men løsningen ble at Sverige, Norge og Danmark gikk sammen om prosjektet. Man koordinerte også med de tre nasjonens tippeselskaper, slik at man kunne samkjøre tippekupongen og komme med oppdateringer fra de andre kampene underveis.

Lørdag den 29. november 1969 var en merkedag, en milepæl og et paradigmeskifte i norsk idrettshistorie. Det var den første lørdagen at Björklunds drøm skulle settes ut i livet. Ting gikk virkelig ikke på skinner: Under testing viste det seg at det var problemer med lydlinjene, så kommentator Jarle Høysæter måtte ta første fly tilbake til Oslo den formiddagen slik at han kunne kommentere fra Marienlyst. Reklame på TV var forbudt på denne tiden, og styresmaktene fryktet at en snartenkt næringslivsmann kunne fly over til England, kjøpe reklameplass rundt banen og på den måten få inn snikreklame på norsk TV. For å unngå dette måtte det være stort hemmelighold rundt nøyaktig hvilken kamp som skulle vises, helt frem til kampdagen.

Men så var dagen der, og et nysgjerrig norsk TV-publikum kunne sette seg i sofaen og se Wolverhampton Wanderers mot Sunderland, direkte fra Molineux. Det vil si, det første kvarteret var det tekniske problemer også med bildet, men etter det fikk sulteforede norske fotball- og tippeentusiaster se Wolverhampton mot Sunderland. Kampen endte 1-0 til Wolves, etter scoring av Hugh Curran. «På grunn av de håpløse føreforholdene ble kampen selvsagt ikke av de helt store», skrev VG-kommentator Einar Munthe-Kaas. Men han lot seg likevel imponere av «hvordan de britiske fotballhåndverkerne mestret den speilglatte ballen». Og viktigst av alt følte Munthe-Kaas at «Ikke en gang de seks sterkeste Western-hestene fra Kruttrøyk skulle ha klart og få trukket meg fra TV-stolen». Han var ikke alene om den følelsen. Tippekampen ble en ellevill suksess, og på 70-tallet skal så mange som 40 til 50 prosent av Norges befolkning ha fulgt sendingene. Men det startet altså på Molineux. Det startet med Wolves.

«Verdens beste klubblag»
Wolverhampton var heller ikke noe dumt sted å begynne. De var en klubb som hadde vunnet den engelske toppdivisjonen tre ganger (i 1954, 1958 og 1959), og FA-cupen fire ganger (i 1893, 1908, 1949 og 1960). Alle klubbens seriegull og to av cup-triumfene kom under manager Stan Cullis, som ledet laget i hele 16 år. Cullis hadde selv spilt for Wolves, og som trener var han opptatt av fysisk fostring og streng disiplin. På banen var målet alltid å få ballen fremover og inn i boksen så fort og direkte som mulig. De var, kort fortalt, det mest erketypiske engelske «kick and rush»-laget man kunne se for seg.

50-tallets Wolves var ikke bare et lag som lykkes i England, de var også pionerer innen internasjonal fotball. Molineux var en av de første arenaene i England som fikk installert flomlys, så Wolves arrangerte like godt oppvisningskamper på kveldstid mot lag som Real Madrid, Dortmund, Valencia, argentinske Racing Club og Spartak Moskva. Selv legendariske Honved fra Ungarn, med Ferenc Puskás og flere andre av de ungarske spillerne som hadde nedsablet England på Wembley i 1953 og kommet til VM-finalen i 1954, kom på besøk. Wolves slo dem 3-2, og engelsk presse erklærte at Wolves var verdens beste klubblag. Gabriel Hanon, redaktør i L’Équipe, skrev at «Før vi lanserer Wolverhampton som verdensmestre, la dem dra til Moskva og til Ungarn. Det finnes andre internasjonale storklubber, som Milan og Real Madrid. Et verdensmesterskap for klubber, eller i det minste et europamesterskap, bør lanseres». I 1955 ble forslaget tatt opp på UEFAs årskongress, og sesongen etter ble historiens første europacup arrangert. Det er ikke totalt urimelig å si at Wolverhampton Wanderers er en av Champions Leagues stamfedre.

De hadde andre oppturer, som ligacup-triumf i 1974 og 1980, og i 1972 kom de til finalen i cupvinnercupen (der de tapte mot Tottenham). Men noe i nærheten av storhetstiden på 1950-tallet maktet aldri Wolves å gjenskape. Som så mange andre supportere i England ble generasjoner av Wolverhampton-supportere oppdratt på historier om gammel storhet, mens det de selv opplevde var mer variabelt. De som selv opplevde glansdagene satt igjen med en brennende kjærlighet for Wolves som selv tiår med middelmådighet ikke kunne rokke ved. En av disse var Sir Jack Hayward, og han skulle bli en av de mest markante figurene i klubbens historie.

Jack Hayward er mannen som finansierte Wolves fra 1990 til 2007. Han var svært patriotisk. «Jeg er anti Frankrike, anti Tyskland og anti alle europeere, egentlig», uttalte han.

«Patriotenes spill»
Sir Jack Hayward, sønn av industrialist og fabrikkeier Sir Charles Hayward, ble født i Wolverhampton i 1923. Han skal ha gått på Wolverhampton-kamper siden han var 5 år gammel. Under krigen fløy han transportfly for RAF i Sørøst-Asia, og i etterkrigstiden jobbet han i Sør-Afrika for et av hans fars mange selskaper. Midt på 50-tallet flyttet han til Bahamas, der han og den amerikanske finansakrobaten Wallace Groves grunnla og utviklet Freeport, ved hjelp av en million pund fra Sir Jacks far. På få år gikk Freeport fra være ubebygget våtlandskap til å være et livlig skatteparadis og frihandelsområde, og Sir Jack ble veldig, veldig rik.

Sir Jack Hayward var mange ting. Arving, pilot, entreprenør. Men mest av alt var han en patriot. Sir Jack Hayward var veldig, veldig glad i Storbritannia. Så glad var han i hjemlandet at da han døde skrev den konservative avisen The Telegraph at han var «patriotic to the point of eccentricity». Og når du er så patriotisk at selv The Telegraph reagerer, da har du funnet et nivå av patriotisme som resten av oss knapt kan forestille oss. Han importerte røde London-busser og engelske telefonbokser til Bahamas for å gjøre det litt mer britisk. Da britiske marinefolk var innom havnen fikk de gratis mat og drikke på en av de lokale restaurantene, betalt av Sir Jack. På Sir Jack Haywards gods i England ble biler produsert utenfor Storbritannia nektet adgang, og selv nektet han å drikke fransk vin eller mineralvann. «Jeg er veldig pro Amerika, jeg mener de er en fabelaktig nasjon», sa Sir Jack Hayward til Financial Times i 2003. «Men jeg er anti Frankrike. Jeg er også anti Tyskland, anti alle europeere egentlig.» På bilen han selv kjørte i England hadde han et klistremerke der det stod «Buy abroad – sack a Brit». 

Han sammenlignet seg selv med Cecil Rhodes, noe som bør ringe en del alarmbjeller for mange. Cecil Rhodes var en forretningsmann og imperiebygger som blant annet grunnla den britiske kolonien Rhodesia (et område vi i dag kjenner som Zimbabwe). Mye av rikdommen hans ble bygget på å utnytte naturressursene i Sør-Afrika. På sett og vis er Cecil Rhodes en av de store figurene i britisk historie, men det moderne England har et litt anstrengt forhold til Rhodes og hans ettermæle. Han var nemlig en ganske intenst rasistisk mann og en forkjemper for den hvite rases globale herredømme. Rhodes mente, i sine egne ord at den angelsaksiske rase var «den fremste i verden» og at «jo mer av planeten vi befolker, jo bedre er det for menneskerasen». Da han døde var han ansett som en av verdens rikeste menn, og i sitt testament skrev han at han ønsket at det skulle opprettes et hemmelig samfunn som skulle fremme «the extension of British rule throughout the world». I Sør-Afrika ser mange Cecil Rhodes som en av apartheids åndelige arkitekter, og i det moderne England er det voksende aksept for at han er en historisk karakter som bør huskes mer med skam enn med stolthet.

«Jeg så meg selv som en Cecil Rhodes for det 20. århundret», sa Sir Jack Hayward til Financial Times. «Dersom jeg fikk ting som jeg ville, ville jeg grunnlagt et politisk parti som ville vært langt til høyre for Margaret Thatcher. Jeg vil reintrodusere verneplikten, pisking, og Det britiske imperiet. Steder som Sierra Leone og Nigeria hadde det mye bedre under britisk formynderskap enn de har det nå uansett», sa han. I 2003.

Generøsitet og skatteparadis
Eksentrisk eller ikke, Sir Jack Hayward var veldig glad i Wolverhampton Wanderers. Han kjøpte klubben i 1990 da de spilte på nivå tre, og han brukte store summer av sine egne penger på å renovere Molineux. Han var også den første eieren siden 70-tallet som var villig til å bruke betydelige ressurser på spillere. De rykket raskt nok opp til nivå to, det som nå heter Championship, men Wolves skulle slite lenge med å ta steget videre til den nystartede toppdivisjonen Premier League. Da pengene for alvor begynte å flomme over i engelsk fotball var Wolverhampton såvidt på feil side av gjerdet. 

Likevel var og forble Sir Jack Hayward en intenst populær eier i Wolves. Hans lidenskap for klubben var ekte nok, og briter har alltid vært svake for eksentriske milliardærer. Han donerte generøst til en rekke gode formål, selv om kritikere kanskje vil være fristet til å påpeke at hans grenseløse kjærlighet for hjemlandet ikke stakk dypere enn at han valgte å holde formuen sin i et skatteparadis fremfor å flagge hjem og bidra mer til fellesskapet. Wolverhampton Wanderers brukte han uansett mye penger på: Mange titalls millioner pund fra hans egen lomme gikk med i en klubb som ikke rykket opp og som gradvis ble et større og større pengesluk. Noe av grunnen til dette var at han lot sønnen Jonathan være daglig leder, noe han viste seg å ikke være skikket til. I 1999 gikk Sir Jack til sak mot sin egen sønn for finansielle uregelmessigheter.

Wolves klarte å rykke opp i 2003, men rykket rett ned igjen, og i 2007 solgte Sir Jack sin elskede klubb. Sportslig var tiden under Sir Jack ikke mye å juble for. Relativt store summer ble sløst bort og klubben ble ikke drevet spesielt bra – men han overlot klubben til neste eier i en bedre situasjon enn den var i da han tok over, og fansen respekterte at han hadde en genuin kjærlighet for klubben og at han var villig til å tape (svært mye av) sine egne penger. Historiebøkene husker ham som en eksentriker med et litt urovekkende verdenssyn, men også som en klubbeier i samme kategori som Wigans Dave Whelan, Middlesbroughs Steve Gibson og Blackburns Jack Walker. Det vil si en lokal eier som hadde en dyp og inderlig affeksjon for klubben og dets nærområde.

Den første Tippekampen, «kick and rush»-laget som på sitt vis erobret verden og bidro til at europeiske klubbkonkurranser ble opprettet, Sir Jack Hayward. Wolverhampton Wanderers er en nostalgibombe av en fotballklubb. Derfor var det nok også mange som gledet seg i fjor, da laget etter mange år med middelmådighet plutselig begynte å vinne. 

Molineux er på plass på VIP-tribunen. Klubbens styreformann Jeff Shi (t.v.), Fosun-styreformann og milliardær Gua Guanchang og verdens mektigste fotballagent Jorge Mendes.

 

Triumfferden
I mai 2017 ansatte Wolves den portugisiske treneren Nuno Espirito Santo. Som spiller hadde Nuno hatt en brukbar keeperkarriere: Han var en respektert reservekeeper i Porto over to perioder, og leverte gode sesonger i Spania for Mérida og Osasuna. Etter å ha lagt opp jobbet han et par sesonger som keepertrener før han fikk sin første managerjobb som sjef for Rio Ave. I sin første sesong tok han laget til 6. plass i den portugisiske serien, den nest beste plasseringen i Rio Aves historie, mens i sin andre sesong kom laget til finalen både i den portugisiske cupen og den portugisiske ligacupen. Begge ble tapt mot Benfica, men det er ingen skam å tape mot Benfica i cupfinaler når du er Rio Ave. Arbeidet hans med klubben var imponerende nok til at han den sommeren ble ansatt som hovedtrener i Valencia. Dette var en turbulent periode av Valencias historie, og en fjerdeplass i serien i Nunos første sesong var et mer enn godkjent resultat etter omstendighetene. Sesongen etter startet ikke godt, og etter et tap mot Sevilla i november kastet Nuno inn håndkleet med laget på 9. plass. Hans etterfølger i Valencia var en viss Gary Neville. Etter Valencia var Nuno Porto-sjef i en sesong, der han kom på 2. plass, et godt stykke bak et suverent Benfica-lag. En sesong uten sølvtøy blir man ikke gammel av i Porto, og Nuno fikk sparken. Før han altså, den sommeren tok over Wolverhampton.

Championship er ingen enkel divisjon å være manager i. En eks-Championship-manager sa en gang at det er en divisjon der du jobber med ting på treningsfeltet hele uken, blir enig om hva man skal gjøre i spillermøter før kamp – men så, når dommeren blåser i gang kampen, så går alt ut av vinduet og det er 90 minutter med dueller, og det laget som vinner flest dueller vinner sannsynligvis kampen. Dette er nok litt urettferdig, det finnes eksempler på lag som spiller god fotball og lykkes i Championship – men det finnes også veldig mange eksempler på Neil Warnock. Det er en divisjon med mange kamper, i mye guffent vær og på baner av ymse kvalitet, og med dommere som ofte tillater bittelitt mer enn man er vant til fra andre steder. Det er, kort fortalt, en liga der spillere og trenere fra andre fotballkulturer ofte sliter med å akklimatisere seg.

Nuno slet ikke. Wolverhampton tok seks seiere, to uavgjort og tapte bare en kamp i Nunos ni første, og klubben lanserte seg umiddelbart som en opprykkskandidat. Mellom den 31. oktober og 24. februar, den lange, harde og beryktede Championship-vinteren, tapte Wolves bare en eneste kamp. Og de ledet serien, fra den 31. oktober og ut sesongen.

Men så rådet heller ikke Nuno over en hvilken som helst Championship-stall. Det tidligere brasilianske talentet Léo Bonatini, som hadde havnet litt på villspor i karrieren og spilte for Al-Hilal i Saudi-Arabia, ble lånt inn og leverte 12 mål og 5 målgivende. Det portugisiske kjempetalentet Diogo Jota kom på lån fra Atletico Madrid, og bidro med 17 mål og 5 målgivende. Året før hadde Wolves hentet den portugisiske angriperen Ivan Cavaleiro fra Monaco, han blomstret under Nuno og noterte seg for 9 mål og 12 målgivende. Den robuste stopperen Willy Boly ble lånt inn fra Porto. Og ikke minst, overgangen som virkelig fikk folk til å reagere: Ruben Neves, lenge ansett som en av sin generasjons mest lovende midtbanespillere – ikke bare i Portugal, men i hele Europa – gikk fra Porto til Wolves for forholdsvis beskjedne 15 millioner pund. Dette er ikke normal Championship-rekruttering. Her hadde det skjedd et eller annet uvanlig. Og for å nøste opp i denne litt mystiske logikkfloken må vi først til Kina.

Via Kina
– Det begynte i slutten av 2014 da Kinas president Xi Jinping annonserte at han ville at Kina skulle bygge opp en hjemlig sportsøkonomi verdt 850 milliarder dollar innen 2025. Det er enormt. De konservative estimatene plasserer den totale verdien av den globale sportsøkonomien på omtrent det tallet. Så dette er et megaprosjekt.

Simon Chadwick, professor i «Sport Business Strategy and Marketing» ved universitetet i Salford, har publisert en rekke bøker og artikler om sport, sportsledelse og sportens ymse økonomiske aspekter. Han har de siste årene fulgt spesielt godt med på Kinas dramatiske inntog inn i fotballverdenen.

– Det vi begynte å se kort tid etter det var at forretningsfolk, entreprenører og investorer i Kina svarte på det de opplevde som presidentens oppfordring til at de skulle bruke penger på fotball. Så vi så ting som at Wang Jianlin, eieren av Wanda-konglomeratet, kjøpte opp 20% av Atletico Madrid. Kort tid etter fikk vi kinesisk interesse for AC Milan, Inter, Den Haag, Slavia Praha og så videre.

Det er logisk nok at kinesiske investorer svarte på presidentens kall på denne måten. En av måtene det kinesiske samfunnet henger sammen på er gjennom et system som heter «Guanxi». Chadwick gjør sitt beste for å forklare: 

– Dersom du ber en kineser som å definere Guanxi så får han problemer. Det er vanskelig. I praksis så handler det om personlige forbindelser og nettverk. Bare for å gi deg et eksempel: Da jeg begynte å forelese for kinesiske studenter for 25 år siden opplevde jeg at de hele tiden kom med gaver. Jeg tenkte «wow, dette er kult», for jeg kunne drikke fin kinesisk te, jeg fikk et bilde som passet godt på kontoret, men det jeg lærte fort er at dersom du tar imot noe fra en kinesisk person så vil det før eller senere komme en forespørsel om gjengjeld. Så nå, når kinesiske studenter tilbyr meg en gave, så vet jeg at dersom jeg tar imot den gaven så vil jeg før eller senere få en telefon der samtalen starter som følger «Hei Simon, likte du gaven? Forresten, kan du…». Dette er et eksempel på Guanxi.

Så når president Xi Jinping sier at Kina skal bli en fotballstormakt, da er det god Guanxi for Kinas rikeste menn og selskaper å ta hintet. For i et land der staten fortsatt har innflytelse over veldig mye er det avgjørende for selskaper, store, små og gigantiske, å ha et godt forhold til styresmaktene. Et eiendomsfirma vil ikke nødvendigvis få en ettertraktet statlig kontrakt kun fordi de har kastet penger etter fotball-industrien, men god Guanxi er en uunnværlig del av oppskriften på suksess i det kinesiske næringslivet. 

Fosun er et kinesisk konglomerat som ble stiftet i 1992 av Guo Guangchang og fire andre relativt nyutdannede studenter fra Fudan-universitetet i Shanghai, et av kinas mest prestisjetunge utdanningssteder. Dette var på tiden da Kina bare såvidt hadde begynt å åpne seg opp til vesten og såvidt hadde begynt å åpne markeder til private interesser, og ved å lese markedet riktig tjente de fem raskt en liten formue. «Så snart myndighetene liberaliserte en sektor så gikk vi inn», sa en av de fem, Liang Xinjun, til The Economist mange år senere. «Dersom et statlig selskap kan tjene penger i en bransje så kan hvem som helst tjene penger der – og vi var de mest effektive.» Mot slutten av 90-tallet begynte Kina å åpne for private aktører i legemiddel-industrien, og Fosun slo til. På 2000-tallet var det tung-industri, og Fosun var på pletten igjen – og ble en av de største stålprodusentene i Kina. Så snart private selskaper hadde lov å engasjere seg på eiendomsmarkedet var Fosun der. Da Fosun ble stiftet i 1992 var det med noen tusen dollar som de fem grunnleggerne hadde skrapt sammen. Forbes anslår at Fosun i dag er verdt 18 milliarder dollar. For vestlige øyne ser Fosuns portefølje meget snodig ut, en rar samling av selskaper fra industrier som ikke virker å ha noe som helst til felles. Men det de har til felles er at Fosun har lest trender riktig, enten det er en sektor som var i ferd med å bli åpnet til det private eller det er et behov i markedet som har oppstått som følge av Kinas eksplosive utvikling.

– Når du drar til Beijing så ser du Fosun-bygninger over alt. Så dette er et selskap med stor profil, som jeg tror på mange måter regjeringen i Kina ser på som en representant for merkevaren Kina, forklarer Chadwick.

– De er en del av Kinas forretningsmessige ansikt på samme måte som IBM og McDonalds og Coca Cola er for USA. Så viktig er Fosun i Kinas forretningslandskap. Fosun er ikke et sjuskete kontor i en bakgate av en av Kinas provinsbyer, det er et veletablert, veldig stort selskap. Alle i Kina kjenner til Fosun. Det er ikke som med Tony Xia i Aston Villa, som ingen i Kina egentlig har hørt om. Alle vet hva Fosun er. Ser du på AC Milan, ingen kjenner til Li Yonghong. Ser du på ham som eier Den Haag eller dem som eier Sochaux i Frankrike, ingen vet hvem de er. Fosun er noe annet.

For Fosun var det logisk nok å ta et steg inn i fotball-industrien, når det er det president Xi vil ha. Og dersom sportsindustrien i Kina virkelig skal vokse til den vanvittige størrelsen Xi ser for seg, vel, da ville ingenting være mer typisk Fosun enn å være der tidlig, å tjene seg enda rikere på den ventede veksten. Så Fosun, denne giganten, denne delen av «Kinas forretningsmessige ansikt», dro ut for å kjøpe seg en fotballklubb. Med med all respekt til Sir Jack Hayward og alle andre fra den delen av England, hvorfor i all verden kjøper de Wolverhampton Wanderers, av alle klubber?

Silkeveien gjenåpnes
– I noen tilfeller så investerer du i potensial», mener Chadwick.

– Dersom du ser på Aston Villa og Wolverhampton som eksempel, der har du klubber som har en viss suksess på høyt nivå i sin historie, så det er et visst kommersielt potensiale i å gjenreise og gjenoppbygge de to klubbene som merkevarer. Du har allerede noe å jobbe med. Dette er også klubber som er basert i et område med veldig mange beboere. Birmingham-området er det nest mest folkerike i England etter London, så med tanke på en potensiell fanbase er det noe veldig interessant der. 

Men akkurat når det gjelder Fosun og Wolverhampton har Simon Chadwick en annen, mer intrikat teori.

– I fjor ble det satt retningslinjer i Kina, av den kinesiske regjeringen, på at i fremtiden så bør all fotballinvestering i utlandet ha en forbindelse til «One Belt One Road»-initiativet. One Belt One Road er i praksis den kinesiske regjeringens forsøk på å gjenskape den gamle silkeveien, men i en moderne kontekst. Det handler om å bygge handelsveier inn og ut av Kina. En viktig del av One Belt One Road er å bygge transport-infrastruktur som kobler Kina til resten av verden. For eksempel går det nå faktisk godstog fra Beijing til London, som en del av One Belt One Road.

Britene har også sitt eget infrastruktur-prosjekt på gang, selv om det ikke helt kan sammenlignes med One Belt One Road (som ifølge The Economist kan ende opp med å få en totalt omfang på over tusen milliarder dollar). I Storbritannia skal man prøve å bruke rundt 50 milliarder pund på en ny høyhastighetslinje som skal forbinde London med de nordre delene av landet. Prosjektet heter HS2, og den første fasen som forbinder London med Birmingham med enda raskere tog skal etter planen være ferdig i 2026. Fase 2, som skal forbinde Birmingham med Manchester og Leeds, skal være ferdig i 2033 – dersom prosjektet overlever den politiske og økonomiske turbulensen britene ligger an til å oppleve i de kommende årene på grunn av Brexit. Allerede nå finnes det en del usikkerhet i Storbritannia for om nasjonen egentlig har råd til HS2. Simon Chadwick tror Kina kan komme til å spille en rolle.

– I 2016 kunngjorde den kinesiske regjeringen at de for første gang i Kinas historie hadde delt ut en kontrakt til å bygge høyhastighetsbane til et privat selskap. Selskapet som fikk kontrakten var Fosun. Så det vi nå har er et stort infrastruktur-prosjekt som skal bygges, som trenger finansiering, som passerer gjennom det nest største befolkningsområdet i England, der du har en fotballklubb som er eid av et kinesisk selskap som har et veldig godt forhold til den kinesiske regjeringen, den samme regjeringen som Storbritannia lenge har håpt å motta investeringer fra, og som nå også bygger høyhastighetstog i Kina. Det du også må ha i bakhodet er at en av de viktigste underleverandørene i HS2, et byggefirma som heter Carillion, akkurat gikk konkurs. Hvor ligger Carillions hovedkvarter? I Wolverhampton. Jeg mistenker at på en eller annen måte så kommer Fosun til å ende opp med å investere eller bidra, på en eller annen måte, i HS2.

Så slik henger det altså sammen. Fosun, et konglomerat med en historikk for å sniffe de riktige trendene, kastet seg på bølgen da president Xi Jinping etterlyste kinesiske investeringer fotball. De så en klubb med en historie, med en merkevare som kan gjenoppbygges og en stor potensiell fanbase i lokalområdet. De kjøpte opp klubben, hentet noen gode spillere, hentet en god manager og rykket opp til Premier League.

Den portugisiske forbindelsen
Men det er fortsatt noe som ikke stemmer med dette bildet. Eiere som Fosun, uten erfaring i fotballbransjen, pleier nesten aldri gjøre så mye riktig så raskt. Ok, de bommet en del i sin første sesong: Deres første manager Walter Zenga var en fullstendig mislykket ansettelse, hans erstatter Paul Lambert var ikke spesielt mye bedre – og flere av spillerne de kjøpte i de første to overgangsvinduene leverte ikke. Men så i sesong to falt alle brikkene på plass, helt plutselig. Det er ikke slik det pleier å gå med ferske klubbeiere uten noen form for erfaring i fotballbransjen. Og hva med spillerkjøpene? Atlético Madrid og Porto låner ikke ut lovende spillere til hvem som helst. Hva får spillere som Ivan Cavaleiro og Hélder Costa til å dra fra Monaco og Benfica til Wolverhampton? Og hva med Ruben Neves, kjempetalentet som skal ha vært ønsket av en rekke europeiske topplag? Hvordan kan det ha seg at Fosun, som ferske og uerfarne eiere, har slik ekstrem gjennomslagskraft og teft i overgangsmarkedet? Mange vil ha lagt merke til at Wolves har hentet usedvanlig mange portugisere. Mange vil kanskje også ha lagt merke til at det er et navn vi ikke har nevnt ennå i denne historien.

For Wolverhampton var ikke Fosuns første inntog inn i fotballindustrien. Før de kjøpte Wolverhampton så kjøpte de 20% av et agentselskap ved navn Gestifute. Selskapet tilhører Jorge Mendes, og representerer spillere som Cristiano Ronaldo, James Rodríguez, Diego Costa og en lang rekke andre stjerner. Mendes er, kort forklart, verdens mektigste fotballagent. 

– Ser du det fra perspektivet til eieren av agentselskapet så var Kina en mulighet til å tjene veldig mye penger, forklarer Simon Chadwick. 

– Han var veldig klar for å utnytte de finansielle mulighetene som dukket opp da Kina åpnet seg opp til verden fra et fotballperspektiv. Fra Fosuns perspektiv så gir eierskapet troverdighet og legitimitet i fotballbransjen. Det etablerte veldig raskt en sterk tilstedeværelse for Fosun i fotballindustrien – noe de ikke hadde enda på det tidspunktet. Til gjengjeld så ga forbindelsen med Fosun fordeler for Gestifute i de kinesiske nettverkene, der veldig mange overganger fant sted på den tiden, sier Chadwick. 

Ifølge The Guardians David Conn var det også Mendes som rådet Fosun til å kjøpe nettopp Wolves. Peter Kenyon, tidligere daglig leder i Chelsea og Manchester United som tidligere har jobbet sammen med Mendes i et selskap som kjøpte andeler av spillere (før FIFA innførte forbud mot denne praksisen), representerte Fosun i forhandlingene med den selgende Wolves-eieren Steve Morgan. Wolves kjøpte Ivan Cavaleiro fra Monaco, en klubb der Mendes har stor innflytelse. Flere av de portugisiske spillerne Wolves hentet omtales ofte som Mendes-klienter, men når det engelske fotballforbundet publiserte sin liste over hvilke mellommenn som har vært involvert i overganger ser man at Neves og flere av de andre portugisiske spillerne var representerte av en annen portugisisk agent, en viss Jorge Pires Serralheiro. Andre av Wolves sine portugisere var representerte av den portugisiske advokaten Carlos Osorio de Castro eller agenten Valdir Cardoso. Ifølge David Conn har både de Castro og Cardoso jobbet for Gestifute ved andre anledninger. Manager Nuno, på sin side, er ikke bare en Jorge Mendes-klient – han var Jorge Mendes sin aller første klient.

– Det du nå har er en slags transnasjonal konglomeratisering av fotball, bemerker Chadwick.

– Du har en engelsk organisasjon, en portugisisk organisasjon, og en kinesisk organisasjon, og det de gjør er at de flytter penger og informasjon, globalt og over landegrenser. De flytter også arbeidskraft over landegrenser. Og det som er med det transnasjonale er at reglene i England, Portugal og Kina er veldig forskjellige. I Kina spesielt er det helt andre regler når det gjelder innsyn, spesielt når det gjelder selskaper og informasjon om økonomi. De er ikke det samme som det du vil se i Norge og Storbritannia. Den informasjonen du både i Norge og England lett kan få tak i gjennom å sjekke offentlige registre er ikke nødvendigvis like lett å få tak i i Kina og Portugal. Kjernen i saken er at Mendes har en utrolig portefølje av klienter og stor innflytelse over andre aktører. Så når det gjelder overgangsmarkedet så gir det Fosun og deres klubb Wolves en stor konkurransefordel i markedet og gir de tilgang til gode spillere.

Gråsoner
Ikke alle opplever denne fordelen som rettferdig. Leeds-eier Andrea Radrizzani skrev forrige sesong brev til det engelske fotballforbundet, og The English Football League der han ba om å få klarhet i Wolves’ forhold til Mendes. Da Wolves slo Leeds 3-0 skrev han på Twitter at «Not legal and fair to let one team owned by a fund who has shares in the biggest players’ agency with evident benefits (top European clubs giving players with options to buy) … why the other 23 teams can’t have the same treatment?». EFL etterforsket og kom frem til at Wolves ikke hadde brutt noen av deres regler siden Mendes ikke har noen formell posisjon i klubben. Ifølge fotballforbundets regler kan en person eller organisasjon som eier en klubb ikke ha en eierpost i et agentselskap, men det spekuleres i at situasjonen med Fosun og Gestifute er innenfor reglene siden Fosun eier 20 prosent av Gestifute gjennom et datterselskap ved navn Shanghai Foyo. Wolves insisterer på at de har studert reglene nøye og føler seg trygge på at de ikke har brutt noen av dem. Ifølge fotballforbundets regler kan ikke en agent ha en «vesentlig innflytelse» i en avgjørelsene til en fotballklubb. Daglig leder i Wolves, Laurie Dalrymple, omtaler Mendes litt forsiktig som «en person som vi mottar råd og meninger fra, på grunn av vennskapet han har med eierne». 

Tidligere Crystal Palace-eier Simon Jordan har, på sin side, insistert på at det Wolverhampton, Fosun og Mendes har gjort er uproblematisk. «Det er ikke noe moralsk problem. Det er ikke noe logistikkmessig problem. Det er ikke noe juridisk problem. Dette er bare syt fra klubber i Championship fordi Wolves har et forhold til en superagent. Dersom andre klubber vil ha en superagent så får de gå ut og finne en!»

Det finnes potensial for store interessekonflikter her. Hva skjer, for eksempel, dersom Wolverhampton starter neste sesong svakt og klubben ønsker å sparke Mendes-klienten Nuno. Hva skjer dersom de erstatter ham med en annen manager, og han benker flere spillere som enten direkte eller indirekte er «Mendes-spillere»? Å gjøre seg alt for avhengig av en spesifikk agent, som til syvende og sist kun er involvert for å tyne penger ut av klubben, kan være farlig. 

Det finnes mange gråsoner her. At Ruben Neves går til Wolverhampton, en klubb langt under nivået mange føler han bør være på og for en pris langt under det mange føler han er verdt, bryter ingen regler. At Fosun er i en posisjon der de kan bruke en av sine selskaper (Wolverhampton) til å berike et annet selskap de har en eierskapsinteresse i (Gestifute) ser ut til å være noe fotballforbundet ikke har så mye imot, så lenge papirarbeidet ser riktig ut. Hvem som egentlig representerer hvem i en overgang, og hvilke avtaler som ble gjort mellom dem som endte opp med navnene sine på papirene, det er som kjent svært vanskelig å bevise i etterkant. Faktisk viser det seg at selv de mest åpenbare bedrageri i fotballen kan være utfordrende å bevise i retten. Den enorme gråsonen som relasjonene mellom Wolves, Fosun og Gestifute eksisterer i er kanskje mest av alt et eksempel på at fotballindustrien trenger nye, bedre og klarere regler – et sett med regler som reflekterer det at vi lever i en globalisert verden.

For Wolverhampton-fans har verden definitivt endret seg. På en side så er klubben deres, den lokalkulturelle bastionen med all sin sjel og historikk, nå en del av et globalt kinesisk investeringskonglomerat som eier den fordi landets utvalgte og autoritære leder vil at Kina skal bli en fotballstormakt. Og kanskje litt fordi det nevnte konglomeratet ønsker å posisjonere seg i den lokale og nasjonale økonomien rundt Wolves slik at de i fremtiden vil føles som en naturlig investeringspartner når britene skal bygge nytt høyhastighetstog. Mye tyder også på at klubben lar seg bruke av verdens mektigste agent som en slags beitemark for lovende klienter og spillere som trenger et sted å være, et sted der de kan fetes opp før de selges videre til en enda større klubb til fet profitt for alle involverte.

På den andre siden så er Wolverhampton langt fra den første klubben som har blitt en brikke, enten det er i et geopolitisk eller storkapitalistisk spill. Søkkrike lokale eksentrikere er ikke lenger nok dersom en klubb vil hevde seg i toppen. Skal Wolves utfordre de beste trenger de Fosun, ikke Sir Jack. Og Fosun har bedre muligheter til å få tilgang til gode spillere og til å ta smarte valg dersom de lytter til og til en viss grad lar seg utnytte av en mann som Jorge Mendes.

Men kanskje fordi det er nettopp Wolves, kanskje fordi det er et så nostalgi-tungt navn og en klubb som var der da det hele begynte for oss nordmenn. Alt denne klubben er, alt den i dag representerer, det gjør det veldig vanskelig å slippe unna følelsen av at vi har beveget oss veldig langt bort fra det fotballen var den tiden vi utviklet en nasjonal besettelse for «de britiske fotballhåndverkere». En besettelse som har gått i arv gjennom generasjoner. På banen er det fortsatt vakkert, kanskje vakrere enn noen sinne, men utenfor banen er alt så fryktelig grått og grumsete. På tide å rope «ulv», på ekte?