Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri.
Oppmerksomheten var enorm.
Strafferammen var seks års fengsel.
Det var alvorets time for norsk fotball.
Tekst Lars Johnsen og Håvard Melnæs
Les kapittel 1 her.
Les kapittel 2 her.
Les kapittel 3 her.
Les kapittel 4 her.
Les kapittel 5 her.
Les kapittel 6 her.
Les kapittel 7 her.
Etter å ha stått i en mediestorm i halvannen måned, skulle Stabæk få litt vind i ryggen. 24. november kom det to artikler samme dag, en kommentar og et debattinnlegg, som snakket Stabæks sak.
Begge sto på trykk i tabloidavisen VG.
Kommentarartikkelen var skrevet av Knut Espen Svegaarden.
Tittelrigget var:
VG har fått se dokumenter som setter spørsmålstegn ved grunnlaget for NFFs sak mot Stabæk og Vålerenga.
Slik er klubbenes FORSVAR
Her følger hele brødteksten:
Flere e-poster, datert med dato og klokkeslett, er blant dokumentene påtalenemnda ikke har lagt avgjørende vekt på i Gunnarsson-saken.
Utskrifter av e-postene er blant bilagene i påtalenemndas sak mot Vålerenga og Stabæk.
Spørsmålet er nå hvordan doms- og sanksjonsutvalget ser på saken.
I materialet VG har fått tilgang til, kommer det blant annet frem at opsjonsavtalen for da 15 år gamle Herman Stengel av Vålerenga fra Stabæk var uten forbehold om at også Veigar Páll Gunnarsson (31) gikk samme vei.
Slik er tidslinjen, slik den blir presentert:
I juni bød Rosenborg 2,5 millioner kroner – ikke fem millioner som TV 2 meldte i sin første sending, og som fikk leve lenge uten å bli korrigert – for Veigar Páll Gunnarsson.
Saken startet dermed på en merkelig måte, da det selvsagt ser besynderlig ut å selge til en klubb for en million hvis budet fra en annen er på fem millioner.
Men dette er altså feil. Det viser dokumenter VG har sett.
I tillegg står det ikke i avtalen mellom Nancy og Stabæk at Stabæk må selge Gunnarsson videre til den klubben som byr mest, selv om det fortoner seg ganske logisk. I avtalen står det at Nancy skal ha 50 prosent av summen som islendingen eventuelt selges videre for.
Stabæk sa nei til Rosenborg i juni. På det tidspunktet hadde klubben orden på økonomien, og ønsket ikke å selge for den summen.
I juli endret Stabæks økonomiske situasjon seg dramatisk, på grunn av Telenor Arena og utkastelsen der. Klubben måtte plutselig skaffe til veie store summer for å overleve. I dokumenter til påtalenemnda, datert 30. juni 2011 og som VG har sett, står det at «salg av spillere til minst 12 millioner kroner» nå er prioritert.
I midten av juli snakker Vålerengas trener Martin Andresen og Stabæks sportslige leder, Inge André Olsen, sammen og blir enige om et møte. I Stabæk signaliseres det nå at «alt er til salgs».
18. juli har Olsen et møte med Andresen og Vålerengas sportsdirektør Truls Haakonsen. VIF forteller om spillere de ønsker seg; Veigar Páll Gunnarsson, Vegard Eggen Hedenstad – og Herman Stengel.
Hedenstad signaliserer raskt at han ikke ønsker et klubbskifte i Norge. VIF står igjen med Gunnarsson og Stengel. VIF mener – i dagens marked – at Gunnarsson, 31 år uten mulighet for videresalg, pluss svært høy lønn, er verd maksimum halvannen million kroner.
Stabæk sier at de må ha mer enn 10 millioner for Stengel, noe VIF ikke kan tilby. Da kommer diskusjonen om en opsjonsavtale fram.
I tillegg er Stabæk interessert i å låne en av Vålerengas spillere.
19. juli kommer en bekreftelse fra Vålerenga på e-post til Stabæk på hva partene er blitt enige om på møtet dagen før. Det inneholder følgende:
Et kjøp av Veigar Páll Gunnarsson, på én million kroner, med forbehold om enighet om personlig kontrakt, at spiller selv vil, og at han passerer den medisinske testen.
En opsjonsavtale på kjøp av Herman Stengel, verd fire millioner kroner. En eksklusiv rett på spilleren fram til 31. desember 2014. Blir han kjøpt innen 1. september 2011 er summen 10 millioner. Kjøpes han et år senere, er summen 12,5 millioner. Kjøpes han to år etter det, er summen 15 millioner kroner.
Og: Videreselges Stengel fra Vålerenga innen 31. desember 2014 skal Stabæk ha 50 prosent av overgangssummen, minus de fire millionene opsjonsavtalen kostet Vålerenga.
VIF har 24 timer på seg til å matche en annen klubbs bud på Stengel, hvis det kommer, for å tre inn i sin forkjøpsrett.
Hvis VIF benytter seg av sin forkjøpsrett, trekkes de fire millionene for opsjonen fra beløpet. Går Stengel til en annen klubb, så har VIF tapt de fire millionene.
Det står ingen ting om at avtalen har forbehold, at den kun gjelder om VIF blir enig med Gunnarsson.
Avtalen om Stengel er juridisk bindende 19. juli.
Ingenting i dokumentene VG har sett tyder på at avtalene er betinget av hverandre – noe som ville også vært ulovlig.
Det tredje punktet i avtalen gjelder en spiller som Stabæk skal låne fra Vålerenga, og betale en lønnskompensasjon på 180000 kroner for ut sesongen.
Denne avtalen betinger at spiller aksepterer.
Senere samme dag kommer svaret fra Stabæk til Vålerenga på forslaget om avtale. Det står bare ett ord i e-posten fra Inge André Olsen:
«Akseptert».
23. juli har Stabæks Lars Holter Sørensen et møte med Veigar Páll Gunnarsson. Islendingen får beskjed om at Stabæk nå har fått orden på økonomien (ved salg av Henning Hauger og opsjonen på Herman Stengel) og at Gunnarsson nå selv kan velge: Bli i Stabæk, gå til Rosenborg eller til Vålerenga.
Dette punktet ble det så mye styr rundt i ettertid, at Gunnarsson – i et brev 17. oktober – signerte på at dette er tilfelle. VG har sett brevet.
26. juli – uten at Vålerenga er klar over det – forhandler Stabæk fortsatt med Rosenborg om en overgang for Veigar Páll Gunnarsson. RBK byr 5,25 millioner for en pakkeløsning med Gunnarsson og svenske Johan Andersson.
27. juli svarer Stabæk at RBK må presisere fordelingen av summen på de to spillerne.
Samme dag svarer RBK med å prise Gunnarsson til én million og Andersson til 4,25 millioner – inkludert fem prosent i solidaritetsmidler.
Johan Andersson informerer Stabæk om at han ikke ønsker å melde overgang til Rosenborg.
29. juli matcher Vålerenga Rosenborgs lønnstilbud for Gunnarsson, og spilleren velger Osloklubben i stedet. Overgangssummen er den samme: Én million kroner.
Omtrent samtidig finner Stabæk ut at de likevel ikke har råd til å leie den spilleren fra Vålerenga som de ønsket seg.
Hvis Rosenborg hadde fått akseptert sitt tilbud, kunne Stabæk sittet igjen med 9,25 millioner kroner – 5,25 millioner for Andersson/Gunnarsson fra RBK og fire millioner for en opsjon på Stengel fra Vålerenga.
Nå ble det i stedet fem millioner fra Vålerenga.
PS! Leder av Påtalenemnda, Egil André Berglund, hadde følgende kommentar til VGs opplysninger i går kveld:
– Dette kan jeg ikke uttale meg om.
Knut Espen Svegaarden kunne ha gått gjennom og vurdert argumentene Stabæk la fram. Det gjorde ikke den erfarne VG-journalisten.
Svegaarden syntes ikke det var merkelig at Stabæk hadde takket nei til et bud på 2,5 millioner kroner pluss klausuler fra Rosenborg, ettersom klubben hadde orden på økonomien før 30. juni, noe som ifølge VG-journalisten snudde da klubben sa nei til å overta driften av Telenor Arena. Det var ikke tilfelle. Stabæk var presset økonomisk helt fra høsten 2010, gikk inn i 2011 med negativ egenkapital og styrte mot negativ egenkapital ved innrapporteringsfristen til NFF 30. juni.
30. juni 2011, da Stabæk offentliggjorde at de ikke tok over driften av arenaen, uttalte Ingebrigt Steen Jensen til Dagbladet at avgjørelsen om å takke nei til å ta over driften «var noe de hadde visst lenge».
Og begge punktene fra opsjonsavtalen som Svegaarden omtalte er direkte feil.
«Videreselges Stengel fra Vålerenga innen 31. desember 2014 skal Stabæk ha 50 prosent av overgangssummen, minus de fire millionene opsjonsavtalen kostet Vålerenga», skrev VG-journalisten. I opsjonsavtalen, derimot, står det at Stabæk har rett på 50 prosent av salgsgevinsten ved videresalg, «fratrukket opsjonsbeløpet, men ikke opsjonspremien [på fire millioner kroner]».
«Hvis VIF benytter seg av sin forkjøpsrett, trekkes de fire millionene for opsjonen fra beløpet», skrev Svegaarden. I opsjonsavtalen står det derimot noe helt annet: «Opsjonspremien er et engangsbeløp, som skal betales uavhengig om VIF velger å benytte seg av rettighetene som fremkommmer av denne avtale. Beløpet skal således ikke kunne benyttes til avkortning av prisen for spillerrettighetene som fremkommer i pkt. 3».
Dersom Svegaarden faktisk satt med opsjonsavtalen i hånden – og ikke bare skrev det Stabæk ønsket han skulle skrive – ville han ha sett at avtalepunktene han kommenterte slett ikke så ut slik han fortalte. Det var påfallende at Svegaarden innledet kommentaren med å fortelle om dokumentasjon «påtalenemnda ikke har lagt avgjørende vekt på». Selv hadde ikke VG-journalisten lagt noe som helst vekt på dokumentasjon i det hele tatt.
Samme dag som Knut Espen Svegaardens kommentarartikkel, fikk Stabæk- og Vålerenga-lederne også støtte av Rune Brynhildsen i et innlegg publisert i VG.
Under tittelen «Rødt kort til forhåndsdommerne», skrev han blant annet:
Jeg tar ikke stilling til om de aktuelle lederne er så svikaktige som de fremstilles som.
Jeg har ingen bindinger – formelle eller vennskapelige – til noen av aktørene i den såkalte «Gunnarsson-/Stengel-saken».
Derimot har jeg bra med vekttall som jeger, bytte og spormann i den flermediale blodtåken. Mine meninger bør aller helst fanges opp som rødt kort til et knippe sortkappekledde menn.
Han undertegnet innlegget med «PR-rådgiver og programleder i ‘Fotballfredag’ på MAX».
Rune Brynhildsen – som i 2007 ble dømt for innsidehandel, en dom som gikk helt til Høyesterett, som skjerpet dommen – hoppet bukk over saksgrunnlaget, påstander og dokumentasjon som hadde kommet fram i saken.
Men på trykk i VG kom det.
«Ganske ubehagelig, for å si det forsiktig»
Det var uansett vanskelig å følge resonnementene til Stabæk. Klubben hadde beklaget at verken Herman Stengel eller hans foresatte var informert om opsjonsavtalen. «Dårlig internkommunikasjon gjorde at vi ikke forsikret om det var i orden med Herman og familien. Det må vi ta selvkritikk på», ble Erik Loe sitert på av NRK 14. oktober.
To dager etter denne uttalelsen, hevdet Loe i en epost til Ottar Samuelsen, Stabæk-supporter og forlagssjef i Dinamo Forlag, som blant annet har gitt ut bøkene til Ingebrigt Steen Jensen, at både Jim Solbakken og Stengel-familien hadde vært informert om opsjonsavtalen:
«Konfidensiell informasjon: Jim Solbakken og foreldrene visste meget godt om denne. Men de løy av en eller annen grunn på TV. Trolig for å beskytte Solbakken fra oppmerksomheten om alle hans roller. Eller de bare ble forfjamset. TV kan være ganske tøft å få i trynet første gangen. Uansett. Vi ville ikke henge ut faren, som vi jo trenger et godt forhold til, og måtte ta på oss skylden. Ganske ubehagelig, for å si det forsiktig», skrev Loe 16. oktober.
Stabæk hadde ikke på noe tidspunkt tatt direkte kontakt med Herman eller Hans Jørgen Stengel og nevnt noe om en opsjonsavtale. Kontakten hadde gått «via tjenestevei», altså gjennom Jim Solbakken. At det skulle gå gjennom Solbakken hadde Loe, ifølge avhøret hos politiet‚ «insistert på» da han hadde diskutert avtalen med Inge André Olsen. Og Hans Jørgen Stengel, i motsetning til det Loe antydet i eposten til Ottar Samuelsen, hadde aldri uttalt seg på TV.
18. november snudde Stabæk. Nå mente klubben at Stengel-familien hadde vært informert. Klubben la ut dette på sin hjemmeside:
«I Stabæk er vi opptatt av samhold og rettferdighet. Når opsjonsavtalen med Stengel ble fremsatt av Vålerenga, var det helt åpenbart for oss at vi ønsket å informere Herman Stengel og hans familie. Det ble gjort. Media har skrevet at Stengel ikke ble informert. Det er feil. Stabæk har informert Stengels familie gjennom Stengels agent. Agenten har bekreftet til oss at Stengels familie ble orientert. All annen fremgangsmåte ville for oss i Stabæk ha vært helt uaktuell.»
Stabæks konstituerte styreleder, Jarl Øverby, gjentok det samme til flere medier.
Jim Solbakken hadde, ifølge Øverby, bekreftet overfor Stabæk at Stengel-familien var informert. Men klubben hadde ikke tatt kontakt med familien selv.
Uttalelsene fra Jarl Øverby, fikk Hans Jørgen Stengel til å reagere.
«Hva i he…er det styrelederen i Stabæk driver med nå da? Se VG sporten i dag», skrev han i en sms til Jim Solbakken 18. november klokken 07.13.
«Så det, bra fra vår side da», svarte Solbakken en time etterpå.
«Kjempebra 🙂 Men for en tulling. Skal han til slutt unnskylde seg med at han ikke har vært med i hele prosessen?», skrev Stengel ett minutt senere.
«Ja ja ja, la han holde på. Vi må bare kjøre sannheten», skrev Jim Solbakken klokken 08.14.
«Det er jo lett. Men jeg kjenner jeg blir forbannet når vi prøver å glatte over for dem – og så kommer han med sånt piss», mente Hans Jørgen Stengel to minutter senere.
Samme dag sendte han en epost til Jarl Øverby, der han siterte et utdrag fra Stabæks hjemmeside, hvor klubben hevdet at Stengel-familien var informert, og skrev:
«I denne sammenhengen ser det ut til at vi kjente opsjonen og hva avtalen inneholdt. Det er ikke korrekt. Det som er korrekt er at det var rimelig innlysende at Stabæk trengte penger og ønsket å få interesse rundt Herman med prøvespill osv før overgangsvinduet ble lukket. Dette ble vi informert om av agent på telefon, og i den forbindelse ble det da også nevnt at det ble jobbet mot en opsjonsavtale mellom Stabæk og Vålerenga. That’s it!», skrev han.
Hans Jørgen Stengel gjentok det samme – at Stengel-familien kun var informert om at «det ble jobbet mot en opsjonsavtale» – både i sitt vitneavhør hos politiet og i rettssalen.
«Ville gjerne til Vålerenga»
Stabæk IF fylte 100 år i 2012, men det skulle ikke bli mye til feiring. Klubben var tilbake på Nadderud og før seriestart laget NRK en reportasje med Ingebrigt Steen Jensen.
«Og så gikk det et år og så skulle han [Ulrichsen] ha fotballen ut, og så gikk det et år til og så skulle han fjerne kunstgresset», fortalte Steen Jensen.
Han hadde mange gode minner fra Nadderud.
«Her gikk vi berserk, vi syv som var her i 1987, da vi slo Lommedalen 2-0 og rykka opp fra 5. divisjon. Vi var like glade da som da vi tok seriemesterskapet her, vet du», og pekte rundt på de grønne stolene på hovedtribunen.
«Her kjenner folk hverandre gjennom tiår, her ble vi enige om at da vi skulle til Telenor Arena, da fløtta vi som en blokk – vi skulle sitte akkurat likt i forhold til hverandre der nede, og det har vi gjort. Når vi nå må vi flytte tilbake hit, skal vi sitte akkurat likt igjen. Og sånn er det. Det kryr av folk som har det sånn rundt omkring på denne arenaen. Noen må være på Q-feltet, noe skal sitte der nede, noen skal sitte der sammen. Det er dette som er fotball», sa han.
Stabæk startet sesongen med 0-0 mot Aalesund, men gikk etter det poengløse av banen helt til 12. og 13. serierunde da Lillestrøm og Vålerenga ble slått. Stabæk skulle ende sist med 17 fattige poeng.
Rett før sommerferien 2012 hadde politiet gjort seg ferdig med sin etterforskning, og innstilling på tiltale ble sendt inn til statsadvokatembedet i Oslo – som formelt tar ut tiltalen.
Statsadvokaten sendte innstillingen tilbake til politiet i Asker og Bærum og ba om ytterligere avhør – noe de gjennomførte etter sommerferien.
Politiet gjorde et nytt avhør med Herman Stengel i september 2012, der han uttalte at han gjerne ville til Vålerenga «ettersom situasjonen er dramatisk forandret i Stabæk». Under sitt første avhør, i februar samme år, hadde Stengel vært klar på at han ikke skulle til Vålerenga, «verken da eller nå».
Samtidig fikk Veigar Páll Gunnarsson lite spilletid i Vålerenga i det som skulle bli Martin Andresens siste sesong som manager.
Islendingen spilte bare én full kamp våren 2012.
Etter et oppvaskmøte i juli, sa Martin Andresen til Nettavisen:
«Overgangen fra Stabæk til VIF er det flere som ikke har taklet. Hos oss er det stor konkurranse om plassene, og fra Stabæk er han kanskje ikke helt vant med at det stilles like tøffe krav som her. Hele klubben kan ikke tilpasse seg én spiller. Veigar må tilpasse seg nye omgivelser.»
Flåsete uttalelser i media, en lite folkelig framtoning og, ikke minst, manglende resultater gjorde at VIF-ledelsen ønsket å kvitte seg med Martin Andresen. Fra sommeren 2012 og utover høsten var det hektisk møtevirksomhet mellom ledelsen i klubben og hovedtreneren. Martin Andresen krevde full betaling ut kontraktsperioden, som varte ut 2013, for å fratre stillingen sin. Det ville ha kostet Vålerenga rundt fem millioner kroner og det tok ikke klubben seg råd til.
Veigar Páll Gunnarsson spilte sin siste kamp for Vålerenga mot Brann 30. juli. Han ble fristilt fra kontrakten med Vålerenga, og gikk tilbake til Stabæk.
Vårsesongen 2012 i Vålerenga-drakt endte med null mål og null assist for islendingen. I Stabæk scoret han to mål og hadde to assist på ti kamper.
Samtidig som Gunnarsson gikk tilbake til Stabæk, og samtidig som Martin Andresen visste at han var uønsket som Vålerenga-trener, ville Andresen hente Herman Stengel. Dette til tross for at klubben hadde styrevedtak på å ikke kjøpe Stengel før overgangssaken hadde fått sin avslutning.
Som styremedlem i Vålerenga Fotball hadde Håvard Lunde, i likhet med resten av klubbstyret, vært svært kritisk til Stengel-opsjonen. Da Truls Haakonsen ble permittert, hadde Lunde tatt over vervet som leder i klubbens sportslige utvalg. 29. august, to dager før overgangsvinduet stengte, sendte Martin Andresen en innstilling til Vålerengas sportslige utvalg.
Han ønsket å hente Herman Stengel:
«Vi ønsket å kjøpe Herman i fjor sommer, men da var prisen for høy og Herman ønsket å ta steget i Stabæk først. Nå ønsker han å ta neste steg – og det er i Vålerenga. Signalene vi får er at dette er løsbart til fornuftige betingelser. Spesielt med tanke på hva man kan risikere å måtte betale for ingenting gjennom voldgift. Slik vi har forstått det så ønsker hovedaksjonæren å ta investeringen hvis klubben/AS ikke ønsker det», står det i innstillingen.
Martin Andresen, som i to perioder hadde spilt i Stabæk og vært lagkamerat med Inge André Olsen, hevdet i innstillingen til sportslig utvalg, at han hadde fått forsikringer for at det var rom for å prute. Dette skulle stå i skarp kontrast til det Olsen senere hevdet i retten, der han hevdet at Herman Stengel var verdt to-tre millioner euro.
I henhold til summene i opsjonsavtalen, ville det ha kostet Oslo-klubben 12,5 millioner kroner å hente Stengel på dette tidspunktet. Et halvt år etterpå måtte Vålerenga kutte kostnader der de kunne – lønnsbudsjettet ble redusert med 10 millioner kroner fra 2012 til 2013. 2013 skulle bli enda rødere, med et årsresultat på minus 22 millioner kroner.
Midt oppe i dette ville Martin Andresen – mens han selv var på vei ut ut av klubben – bruke et tosifret antall millioner kroner på Stengel.
Håvard Lunde hadde minnet treneren på at klubben hadde styrevedtak om ikke å hente Stengel mens etterforskningen pågikk. Da hadde Stabæk for lengst inngått forlik med Nancy og Veigar Páll Gunnarsson hadde floppet i Vålerenga. Om Stengel da gikk til Vålerenga, kunne det se ut som om overgangssaken slett ikke var noen sak: Nancy var ikke fornærmet lenger, Gunnarsson var beviselig lite verdt og Vålerenga-interessen for Stengel var reell.
Innstillingen fra Martin Andresen om å hente Herman Stengel var intern informasjon, men ble lekket til VG.
«Intern strid stoppet Stengel-overgang», brukte VG Nett som overskrift 15. september.
«I dag kan VG avsløre at Vålerenga i lengre tid har jobbet intenst med å hente Stengel til Oslos østkant på permanent basis.»
Jim Solbakken var, ifølge VG, «oppgitt».
«Mitt inntrykk er at alle i Vålerenga, unntatt styret, ville ha ham til klubben. Beskjeden fra styreleder Åge Petter Christiansen var imidlertid at det ikke ville bli noen avtale mens etterforskningen pågikk», uttalte agenten.
Ifølge internkommunikasjon i Vålerenga, som Josimar har sett, var sentrale klubbpersoner i Vålerenga rasende på Martin Andresen. Avgjørelsen om å ikke hente Stengel var noe hele styret sto bak.
I rettssaken kom det fram at Martin Andresen 31. august 2012 hadde hatt møte med Herman Stengel der «Andresen var svært klar på at han ville ha Herman Stengel». Dette var to dager etter at Andresen hadde fått nei fra sportslig utvalg om å hente Stengel. Likevel snakket han videre med Stengel.
«Sett i lys av den situasjonen klubben står overfor i denne saken, burde det være å forvente at Andresen opptrådte lojalt mot klubbstyret. I stedet kan det virke som om ønsket om at enkeltpersoner i saken skal frifinnes er det som har styrt Andresens beslutninger. Det holder ikke og er et grovt overtramp under disse omstendigheter», står det i en av epostene Josimar har tilgang til, som er skrevet på høsten 2012, rett før det ble tatt ut tiltale i overgangssaken.
15. oktober innkalte Vålerenga til pressekonferanse: Martin Andresen var ferdig som Vålerenga-trener
Under to måneder senere, skrev flere medier om et mulig comeback som spiller. For Stabæk.
«Om Martin blir Stabæk-spiller eller ikke må du nesten spørre han om, men hvis han vil komme tilbake til Stabæk, så ønsker vi han velkommen», sa Inge André Olsen til VG Nett, og fortalte «at han og klubben ofte har kontakt med Andresen, og at det ikke er noe nytt at de ønsker seg den tidligere Vålerenga-treneren til klubben».
18. mars 2013 ble Andresen presentert som Stabæk-spiller.
«Vi har jobbet lenge med og snakket med Martin. Nå trener han og kjører på», sa Inge André Olsen til TV 2.
Et halvt år før rettssaken ble dermed Martin Andresen lagkamerat med Herman Stengel.
«VG eksklusivt»
Uansett hvor ofte journalistene ringte Morten Stene, var det lite å få ut av politiet i Asker og Bærum. Det var stille med nyheter fram til 4. oktober. Da skrev TV 2 på sine nettsider:
«Etter det TV 2 erfarer har politiadvokat Morten Stene innstilt på tiltale i saken. Vinner han og politiet frem med sitt syn, må trolig noen av de fem siktede i saken møte i retten i løpet av nær fremtid.»
Politiadvokat Morten Stene ville ikke kommentere saken.
«Vi vil gå ut med konklusjonen når avgjørelsen foreligger hos statsadvokaten», skrev Stene i en sms til TV 2, og la til «min innstilling er den samme som ved min forrige innsendelse» i en ny sms.
Dagen etter at TV 2 skrev at Morten Stene hadde innstilt på tiltale‚ kom VG på banen.
Og Stabæk. Klubben hadde vært på defensiven lenge.
Nå var de ferdige med å ligge bakpå.
De blaa hadde engasjert noen av landets fremste forsvarsadvokater.
Heretter var angrep beste forsvar.
«Gunnarsson-lekkasjene er skandaløse», brukte VG som overskrift.
«VG vet at ingen i Stabæk var kjent med innstilling i Gunnarsson-saken da TV 2 i går kveld avslørte at politiet går for tiltale i den mye omtalte Gunnarsson-saken. Innstillingen slår ned som en stor overraskelse i Stabæk-miljøet, hvor man regnet med at man ville bli frifunnet. Mest reagerer man imidlertid på at nyheten ble brakt dem via media», skrev VG. Ole Petter Drevland, advokaten til Inge André Olsen, var rasende:
«Disse lekkasjene må følges opp, og det vil vi gjøre allerede i morgen. Hvis dette medfører riktighet, ser det som om politiet bevisst har lekket noe som ikke skulle. Dette er helt uforståelig, men det er tydelig det er råtne egg hos politiet også.»
Dagen etter fulgte VG opp med overskriften: «Politiet vurderte bevisene som dårlige».
Artikkelen var helt og holdent basert på Stabæks reaksjoner etter at TV 2 to dager tidligere “erfarte” at politiet i Asker og Bærum hadde innstilt på tiltale i overgangssaken.
«Det siste vi har hørt er at politiet vurderte bevisene som dårlige», hevdet advokat John Christian Elden, som representerte Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS.
«Men var innstillingen overraskende, kom lekkasjene som et sjokk», skrev VG.
Inge André Olsens forsvarer, Ole Petter Drevland, gikk igjen hardt ut mot politiet:
«Vi vil anmelde saken til politiets særskilte etterforskningsorgan, hvis det viser seg at det er tatt ut tiltale. Dette er grov uforstand i tjenesten. Verken de siktede eller deres advokater har fått innstillingen», tordnet Drevland.
Og VG trykket tordentalen, vel vitende om at det ikke forelå noen tiltalebeslutning fra statsadvokaten ennå.
17. oktober var tiltalebeslutningen fra statsadvokaten klar – det ble innstilt til straff på fire av de siktede. Saken mot Erik Loe ble henlagt på grunn av «bevisets stilling».
Dagen etter hadde VG et stort intervju med Erik Loe under vignetten «VG eksklusivt». Tittelen var: «DET VAR NFF SOM GA TV 2 INNHOLDET I GUNNARSSONS KONTRAKT».
«VG fikk som eneste media møte tidligere styreleder i Stabæk, Erik Loe», kunne man lese i artikkelen.
Erik Loe var «sjokkert over at TV 2 fikk tak i innholdet i Gunnarsson-kontrakten, et ikke-offentlig dokument som bare Vålerenga, Stabæk og fotballforbundet hadde tilgang til».
«Jeg vet at det var NFF som ga TV 2 innholdet i Gunnarssons kontrakt. Vi har lest det i politidokumenter og vi har fått det muntlig fra TV 2. Jeg kjenner ikke motivene, men det er meget alvorlig – og uendelig trist», sa Loe som var sikker på at alle ville bli frifunnet.
«Det har vært en underlig prosess. Hele saken starten med at TV 2 påsto at vi hadde fått et bud på fem millioner for Gunnarsson, men at vi valgte å selge for én. Det visuelle grepet de tok var sterkt, og har brent seg i underbevisstheten til presse og menigmann, selv om det beviselig var feil. Når vi har prøvd å komme med våre motargumenter, har vi blitt bedt om beviser. Man må bevise sin uskyld, men ikke sine påstander», sa Loe.
Dagen etter, 19. oktober, fulgte VG opp med nye artikler. «VARSLER NY GRANSKNING av påståtte NFF-lekkasjer» og «TV 2 PÅSTÅR NFF ER KILDE I E-POST», var overskriftene.
I artikkelen «TV 2 påstår NFF er kilde i epost» siterer VG eposten TV 2 sendte Nicolas Holveck i Nancy, der TV 2 sier de har fått informasjon fra NFF. Eposten ble sendt 11. oktober 2011 klokken 18.34.
«Dear Mr. Holveck
I can now inform you that we know for sure that Veigar Páal Gunnarsson was sold for only 1 million NOK (128.000 euros) from Srabæk to Vålerenga. This is information we received from the Norwegian Football Association.
Have you yet spoken to Stabæk?
Could you please write med back as soon as you read this?
Best regards,
TV 2»
«I denne e-posten til Nancy FC påstår en sportsjournalist i TV 2 at Norges Fotballforbund har gitt dem informasjon om overgangssummen til Veigar Páll Gunnarsson», sto det i ingressen.
Stabæks advokat John Christian Elden dro inn «presidentsporet»; at hele saken var lekket fra NFF for å skade Erik Loes kandidatur som NFF-president.
«VGs opplysninger kommer ikke akkurat som noen bombe og det er greit at å få dette bekreftet. At noen i NFF har hatt en skjult agenda knyttet til valg og tillitsverv der kan ikke overraske noen. Nå får vi håpe at både den utro tjener i NFF og TV 2 som løp deres ærend tar inn over seg at Loe er frifunnet etter politiets etterforskning», uttalte John Christian Elden.
Erik Loe uttalte at det framkom av politidokumentene at Stengel-familien visste om opsjonsavtalen.
«Når det gjelder Stengel-opsjonen så er det blitt hevdet at den både var verdiløs, fordi han ikke ville spille i Vålerenga, og ulovlig. Nå er det bevist at han ville dit, og NFF har ikke noe reglement som sier at slike avtaler er ulovlig. Samtidig er det i politiavhør bekreftet at både agent og foreldre kjente til avtalen før den ble inngått, selv om det i pressen er skapt et inntrykk av at vi gikk bak ryggen deres.»
I motsetning til det Loe hevdet, ville ikke Stengel til Vålerenga på det tidspunktet avtalene ble inngått. Det fortalte den unge spilleren selv i sitt første vitneavhør.
«På spørsmål sier han ikke ville gått til VIF, verken da eller nå», står det i avhøret av Herman Stengel gjennomført i februar 2012.
Loe hevdet at foreldrene og agenten til Stengel kjente til opsjonsavtalen. Hans Jørgen Stengel sa dette i sitt vitneavhør: «Jim [Solbakken] fortalte at det ble jobbet med en opsjonsavtale på HS mellom VIF og Stabæk». Jarl Øverby, derimot, som etterfulgte Loe som styreformann i Stabæk Fotball, sa i sitt vitneavhør at «Hans Jørgen Stengel bekreftet at han har hatt kunnskap om avtalen».
Det at Stabæk-folk hevdet at Herman Stengels foreldre var informert om avtalen, brukte Loe som bevis overfor VG at Stengel-familien var informert.
Og VG trykket påstanden.
Avisen hadde også et annet oppslag denne dagen.
«VAR FOR Å RAMME ERIK LOE», var tittelen på artikkelen.
«Kort tid etter at Erik Loe (55) ble lansert som presidentkandidat i NFF, slo Gunnarsson-saken ned som en bombe», skrev avisen i ingressen.
«Slik vi så det, hadde Loe gode muligheter til å bli president. Saken dukket opp i en periode hvor valgkomiteen jobbet intenst med å bli ferdig med sin innstilling. Jeg stusset litt over tilfeldighetene», sa Roger Halberg, som var leder av interesseorganisasjonen for 2. divisjonsklubbene, som hadde vært i møte med valgkomiteen i NFF samme dag som TV 2 hadde fått det første tipset i det som ble til overgangssaken.
«Jeg har spurt meg selv mange ganger: Hadde ikke vi lansert Erik Loe som presidentkandidat, ville denne saken noen gang ha kommet ut i det offentlige rom?», sa han.
Ulla Britt Wiig Kristensen, leder i valgkomiteen i NFF, bekreftet overfor VG at Loes navn ble strøket av lista etter overgangssaken nådde media.
«Jeg kan ikke se noen annen grunn enn at det var for å ramme Erik Loe», sa Halberg.
«Hva visste Yngve Hallén?»
VG gjorde også plass til en kommentar, skrevet av Jostein Overvik, under tittelen «Hva visste Yngve Hallén?»:
«Jeg vil gjerne vite om fotballpresident Yngve Hallén i fjor høst hadde kunnskap om hvilken bombe som lå gjemt i Veigar Páll Gunnarssons lave overgangssum. Selvsagt er det ille om de overraskende opplysningene i overgangssakene mellom Stabæk og Vålerenga er blitt brukt til å vippe Erik Loe vekk fra presidentkandidaturet i Norges Fotballforbund. Jeg understreker at VG ikke påstår at det er slik. Og det er vanskelig å se for seg en så stor konspirasjon i norsk idretts største særforbund. Jeg har ingen kunnskap om hva Hallén eller hans støttespillere har eller ikke har foretatt seg. Men fakta er at Erik Loes advokat går langt i sine antydninger. Det samme gjør mannen som foreslo Stabæk-lederen som fotballpresident for 13 måneder siden.»
Ifølge kommentarartikkelen gikk både John Christian Elden og Roger Halberg langt i sine antydninger om at hele saken var et resultat av lekkasjer fra NFF for å skade Erik Loes presidentkandidatur. I stedet for å gå opp det sporet til saken, fikk Stabæk-lederne, og de som kunne komme med uttalelser til støtte for dem, åpen mikrofon. At Loe var presidentkandidat og at hans kandidatur ble ødelagt av overgangssaken, var påfallende, men VG gravde ikke lenger enn å bruke sitater fra folk som syntes tilfeldighetene var litt for påfallende. Samtidig fikk Stabæk-lederne angripe NFF og TV 2 med uttalelser om «lekkasjer» i VGs artikler – artikler som i seg selv var basert på lekkasjer fra Stabæk.
VGs kommentator skrev også:
«I dag avslører vi altså at TV2 peker på NFF som kilde i en e-post til Nancy. Selvsagt en journalistisk fotfeil. Pressens kildevern skal være absolutt.»
TV 2 ønsket ikke å inngå noen polemikk med VG.
«TV 2 vil selvsagt ikke bidra til noen spekulasjoner rundt våre kilder i saken. Vi registrerer at Loe er sjokkert over at TV 2 har sikret seg informasjon i saken. De fleste andre er nok mer opptatt av hva dette innholdet faktisk består i. At Loe og Stabæk skal ha fått bekreftet fra TV 2-hold at informasjonen kommer fra NFF har ingen substans og null troverdighet. Det blir et temmelig tafatt forsøk på avsporing fra sakens realiteter. Det er hyggelig at Loe får sitt eksklusive intervju i VG, men TV 2 har ikke noe ønske om å bli part i denne saken. Vi har gjort en solid journalistisk jobb med å avdekke det vi mente var kritikkverdige forhold, og ønsker å fortsette å forholde oss til de sentrale poengene i saken. Som at fire personer ble tiltalt i dag etter ett år med bred politietterforskning», skrev TV 2s sportsredaktør, Vegard Jansen Hagen i en epost som tilsvar til VG.
Opsjonsspørsmålet
Forretningsmannen Jon H. Nordbrekken kom inn på ledersiden i norsk fotball i 1990, først i Strømmen før han i 1995 ble styreformann i Vålerenga, en posisjon han beholdt i fem år. I 2004-2008 var han styremedlem i NFF – sammen med blant andre Erik Loe. Fra 2009 var han styremedlem og aksjonær i Vålerenga Invest Fotball AS og satt i klubbens sportslige utvalg.
En opsjonsavtale, som den med 15-åringen Herman Stengel, var noe han aldri hadde hørt snakk om før.
– Gunnarsson var på det tidspunktet «hot», Stengel hadde jeg aldri hørt om. På telefonmøtet ble vi opplyst om at avtalen dreide seg om en spillerovergang og en opsjon. Det viste seg, når vi fikk sett opsjonsavtalen, at den hadde noen føringer med seg som gjorde den svært spesiell. Jeg hadde aldri vært borti en kjøpsopsjon i fotballen. I næringslivet er det helt vanlig med call options og put options, sier Nordbrekken til Josimar.
I vitneavhøret hos politiet sa Nordbrekken at han trodde Vålerenga kunne calle, altså innløse, opsjonen, dersom Stabæk skulle få et høyere bud fra en annen klubb, og dermed selge Stengel videre med fortjeneste – som man gjør med call options i finansmarkedet.
Men hva er egentlig en call option – eller kjøpsopsjon på norsk?
– Opsjoner er såkalte derivater som gir muligheten til å stykke opp og selge risiko, særlig i finansmarkedene. Derivater har opprinnelig sitt opphav i primærnæringene, der for eksempel bonden ønsket å kvitte seg med risikoen for dårlig avling. Det kunne han gjøre ved på forhånd å selge hele eller deler av avlingen sin til noen med høyere risikotoleranse. På den måten var han sikret inntekt, uansett hvordan avlingen ble. Kjøpsopsjoner er muligheten til å delta i oppsiderisiko: Hvis noe blir mer verdifullt, har du retten til å kjøpe det til en lavere pris ved å betale en premie. Denne tankegangen er blitt videreført inn i handelen med verdipapirer, sier Torbjørn Vik, analytiker ved Oslo Børs og tidligere derivatmegler.
Opsjoner gir kjøperen rett (men ikke plikt) til å kjøpe eller selge noe fram i tid til en pris som er avtalt i dag. Selgeren av opsjonene mottar en premie for å påta seg risikoen.
Opsjonspremien taper du alltid. Det er prisen du betaler for retten. Den refunderes ikke under noen omstendigheter. Opsjonsavtaler kan i prinsippet inngås på alle gjenstander av verdi, mener Vik. Også fotballspillere.
– Absolutt. Men det forutsetter jo at klubbene som inngår avtalen må kunne bestemme hvor spilleren skal spille, ellers er det meningsløst å snakke om en opsjon, da kan jo ikke selgeren av opsjonen garantere at avtalen blir oppfylt. For å gå tilbake til poenget med primærnæringen: Her prøver bonden å selge en avling han ikke rår over.
Et verdipapir har ingen stemme. En Statoil-aksje kan ikke rope opp og si den ikke vil havne i hendene til Per Hansen, men heller bli eid av Ola Svendsen. Det kunne derimot Stengel. Kjøpsopsjonen på Herman Stengel var mye «reward» for Stabæk, men ingen «risk». For Vålerenga var det ingen «reward», bare «risk».
– Så lenge verdipapiret – altså spilleren i dette tilfellet – i opsjonsavtalen ikke selv er underlagt noen plikt til å oppfylle krav om å spille her eller der, er den fullstendig verdiløs, mener han.
Espen Sirnes, førsteamanuensis i økonomi ved Universitetet i Tromsø, fulgte saken da den kom opp i retten, og skrev innlegget «Dyr fotballopsjon» i Dagens Næringsliv og regnet ut at opsjonspremien på Stengel burde vært satt til 250 000.
«Herman Stengel var imidlertid ikke selv bundet av opsjonskontrakten. Det var TV 2 som informerte ham om at den eksisterte. Stengel var sikkert motivert for en karriere i Vålerenga, men et bedre lønnstilbud fra en annen klubb kunne skapt problemer. Den reelle opsjonsverdien kan derfor ha vært enda lavere. Grunnen til at tingretten fant at fire millioner var en grei pris er nok at den ikke har klart å skille godt nok mellom kjøp og opsjon. Nesten uansett hvor stort talent Stengel er, så ville opsjonsverdien være veldig begrenset. Prisen på fire millioner var galimatias», skrev han.
Vålerenga-direktør Pål Breen forklarte opsjonspremien slik da han var i vitneavhør hos politiet:
«Ofte kan slike opsjonspremier settes kunstig høyt. De er forhandlingsbare etter at spilleren har spilt for klubben en viss periode», sa Vålerenga-direktøren i avhøret, og avslørte med det at han ikke skjønte forskjellen på «opsjonspremie» og «innløsningspris». Og Breen dro inn Vålerengas avtale om Bojan Zajić som eksempel.
«Vitnet nevner at at de hadde en opsjonsavtale med leie av Bojan Zajić der prisen på opsjonen var satt til 8-9 millioner kroner. Kjøpsprisen etter et år ble rundt 2 mill kroner. Dette er en type mekanisme i fotballen, der man leier ut en spiller med en opsjonspremie og så blir det en forhandling i etterkant om korrekt pris når kjøpet skal finne sted», står det i avhørsprotokollen.
Avtalen som gjaldt Bojan Zajić var en standard leieavtale med opsjon på kjøp. De «8-9 millionene» som Vålerenga avtalte med Partizan Beograd for Bojan Zajić var kjøpesummen Vålerenga skulle betale dersom de ønsket å gjøre utlånsavtalen til en permanent overgang (som de senere forhandlet ned til ca. to millioner kroner), og ingen «opsjonspremie». «Opsjonspremie» er per definisjon prisen du betaler til den som utsteder opsjonen for oppnå rettighetene som ligger i opsjonen – den er ikke forhandlingsbar og den betales på forskudd.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER
