Hjem Artikler De frikjente – Kapittel 10

De frikjente – Kapittel 10

Av frode

 

Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri.
Oppmerksomheten var enorm.
Strafferammen var seks års fengsel.
Det var alvorets time for norsk fotball.

Tekst: Lars Johnsen og Håvard Melnæs

 

12. september ble det avsagt dom i saken. Under punktet rettsanvendelsen la retten frem sine vurderinger rundt opsjonspremieren på Herman Stengel og overgangssummen på Veigar Páll Gunnarsson:

Etter bevisførselen legger retten til grunn at sommeren 2011 vurderte både VIF og Stabæk Herman Stengel som et usedvanlig stort talent med betydelig utviklingspotensial. Av den grunn hadde Stabæk tegnet proffkontrakt med ham da han var 15 år gammel. Avtalen løp frem til 31. desember 2013. Basert på forklaringene fra Haakonsen og Andresen, legger retten også til grunn at VIF hadde fulgt Stengel i om lag ett år, og at man i VI på denne tiden var opptatt av å knytte til seg unge dyktige fotballspillere i spillerstallen både for å styrke eget lag og fordi man visste at det kunne genere betydelige gevinster ved senere videresalg. Andresen har forklart at foruten tekniske og taktiske ferdigheter var han særlig imponert over Stengels holdninger. Stengel hadde allerede gjort seg positivt bemerket på aldersbestemte landslag, og det er heller ikke grunn til å betvile at han var blitt lagt merke til av italienske toppklubber etter å ha utmerket seg i en italiensk turnering med Stabæks juniorlag våren 2011. Dette har både vitner fra Stabæk, Stengel selv, og Jim Solbakken forklart. Stengel hadde også trent med Stabæks A-lag siden høsten 2010, og kunne vært tidenes yngste spiller til å debutere i Tippeligaen hvis det ikke hadde vært for at Jörgen Lennartsson, som var Stabæks trener på det tidspunktet, ikke ønsket å legge et slikt ekstra press på ham.

Det er således liten tvil om at dette var en attraktiv ung spiller, som hadde en verdi ved overgang til annen klubb. Spørsmålet for retten er om dette kunne forsvare en opsjonspremie på kr. fire millioner.

Når opsjonen skal verdsettes, er det, foruten de kvaliteter som er beskrevet ovenfor, av betydning å vurdere hvilke rettigheter VIF ervervet. Opsjonsavtalen innebar at VIF overfor Stabæk fikk rett å kjøpe Stengel til på forhånd fastsatte maksimumspriser på kr, 12,5 millioner ved overtakelse innen 1.. september 2012, og kr. 15 millioner ved overtakelse innen 1. september 2013. Videre fikk VIF rett til å snakke med spilleren når man ville i opsjonsperioden, og man sikret seg rett til å bli orientert om eventuelle bud fra andre klubber på spilleren. I sistnevnte situasjon gav opsjonen VIF rett til å “tre inn i bud fra annen klubb”. En naturlig språklig forståelse av uttrykket “tre inn i” er at VIF gis rett til å kjøpe spilleren for den sum som er budt av en annen klubb. Samtlige personer med tilknytning til VIF og Stabæk som har forklart seg om avtalen, har imidlertid forklart at partene mente å gi uttrykk for at ved tilbud, fra annen klubb, hadde VIF rett til å utøve sin opsjon og tre inn i budet, men med den begrensning at VIF uansett ikke trengte å betale Stabæk mer enn henholdsvis kr. 12,5 millioner og kr. 15 millioner avhengig av tidspunktet for tiltredelse av opsjonen dersom en annen klubb gav bud over disse summene. Etter bevisførselen kan retten ikke se bort fra muligheten av at dette var den felles partsforståelsen også i juli 2011. I tråd med alminnelige avtaletolkningsprinsipper skal avtalen tolkes i tråd med en slik felles partsforståelse.

Endelig har det vært et tema om det var avtalt at opsjonspremien skulle gå til fradrag i en senere overgangssum. I avtalen pkt 5, første avsnitt siste setning fremgår at:

“Beløpet skal ikke kunne benyttes til avkortning av prisen for spillerrettigheter som fremkommer i pkt. 3”.


Ordlyden tilsier således klart at opsjonspremien ikke skal gå til fradrag i senere overgangssum mellom partene. Til tross for dette har VIF hele tiden hevdet at en slik forståelse ikke er i tråd med hva Haakonsen, Andresen og Olsen avtalte den 18. juli 2011. Også Olsen har bekreftet dette, mens andre personer i Stabæk har vært av en annen oppfatning inntil hovedforhandlingen.

Aaserød, som utformet avtalen, har forklart at han ikke kjente til praksis om dette fra fotballopsjoner, men hadde tatt utgangspunkt i en dokumentmal for kjøp av aksjeopsjoner. Uten å ha diskutert spørsmålet nærmere med Olsen, hadde Aaserød lagt til grunn at heller ikke ved en opsjonsavtale på en fotballspiller ville opsjonspremien gå til fradrag ved senere utøvelse av opsjonen. Når verken Olsen eller Haakonsen reagerte på avtaleteksten han utformet, regnet Aaserød med at avtaleteksten var i tråd med hva partene var blitt enige Aktor har anført at avtalen må tolkes etter sin ordlyd, og at det må legges til grunn at partene avtalte at opsjonspremien ikke kom til fradrag. Det er gjort gjeldende at dette er nok en indikasjon på at verdien av hva VIF kjøpte ved opsjonen var høyst begrenset. Retten er enig med aktor i at det kan fremstå påfallende at partene på to sentrale punkter i avtalen hevder en annen felles partsforståelse enn den som fremgår av ordlyden. Retten kan imidlertid ikke se bort fra muligheten av at diskrepansen beror på kommunikasjonssvikt mellom Aaserød og
Olsen slik Aaserød har forklart, og legger derfor til grunn at partene avtalte at opsjonspremien skulle komme til fradrag i en senere overgangssum.

Retten legger således til grunn at avtalen innebar at VIF kjøpte en rett – men ikke plikt – til å kjøpe Stengel til fastsatte priser, at det gav dem en forkjøpsrett fremfor andre klubber hvor de kunne tiltre opsjonen selv om andre klubber tilbød høyere overgangssum, at de kunne snakke med spilleren når de måtte ønske, og at opsjonspremien ville gå til fradrag ved senere eventuelt kjøp av spilleren. Samtidig var det for VIF en risiko ved avtalen at de var avhengig av spillerens senere underskrift for å sikre en overgang. Dette i motsetning til lignende opsjonsavtaler i England og Frankrike, hvor bevisførselen har vist at det samtidig med opsjonsavtale mellom klubbene også inngås en fremtidig bindende arbeidsavtale mellom den kjøpende klubben og spilleren, som spilleren må forholde seg til dersom kjøpende klubb utøver opsjonen.

Basert på vitneforklaringene fra Haakonsen og Solbakken, legger imidlertid retten til grunn at de to hadde snakket med hverandre om Stengel tidligere, og at Solbakken da hadde gitt uttrykk for at han og familien Stengel ønsket at Herman Stengel skulle utvikle seg videre i Norge. Solbakken hadde også gitt uttrykk for at VIF fremsto som et godt alternativ for Stengel på noe sikt. Under bevisførselen har det også kommet frem at spillere i stor grad følger råd fra sin agent ved valg av klubb å spille for. Det fremstår således troverdig at Haakonsen vurderte risikoen for at Stengel ville nekte å spille for VIF som relativt liten.

Rettens konklusjon er således at VIF kjøpte en opsjon knyttet til en ekstraordinær god ung spiller som hadde en relativt betydelig verdi sett i lys av videresalgspotensialet dersom spilleren utviklet seg slik man hadde grunn til å tro. Rettighetene VIF ervervet gav dem god kontroll over spilleren mens han spilte i Stabæk, og gjorde det sannsynlig at han ville begynne å spille for VIF i løpet av opsjonsperioden. Opsjonspremien ville da gå til fradrag i overgangssummen.

Det er vanskelig å verdsette verdien av disse rettighetene pr. 18. juli 2011. Det finnes ikke eksempler i Norge på tilsvarende avtaler. Disse ville uansett hatt begrenset interesse, fordi verdsettelsen må skje konkret basert på omstendighetene i den enkelte sak.

Sett i lys av forhandlingene som ble gjennomført mellom VIF og Stabæk som blir nærmere vurdert nedenfor, hvor VIF var villig til å betale kr. fire millioner i opsjonspremie, og det før man begynte å forhandle om overgangssum for Gunnarsson og uten kunnskap om noen eventuell bedragersk hensikt, fremstår opsjonspremien på kr. fire millioner som VIF var villig til å betale for disse rettighetene i utgangspunktet som en reell verdsettelse på dette tidspunktet.

Påtalemyndigheten har også gjort gjeldende at omstendigheter før og etter avtaletidspunktet taler for at opsjonspremien likevel var avtalt høyere enn reell markedspris. Det er vist til at ingen klubber gav bud på Stengel før juli 2011, og at det heller ikke har kommet inn bud på spilleren fra andre klubber etter juli 2011.

Retten kan ikke se at disse omstendighetene kan tillegges særlig vekt. Når det gjelder manglende bud før. juli 2011, har Solbakken forklart at han og familien Stengel hadde konkludert med at det ville være riktig for Stengel å utvikle seg i Norge de nærmeste årene, og retten kan ikke se bort fra at dette valget dempet interessen fra utenlandske klubber. Når det gjelder manglende interesse i ettertid, har bevisførselen avdekket at både investoren og sportslig ledelse i VIF har ønsket å kjøpe Stengel i omtrent hvert overgangsvindu siden 2011. Dette gjaldt både mens Andresen var trener, men også etter at Kjetil Rekdal ble trener i klubben. Det har imidlertid ikke kommet tilbud fra VIF, fordi hovedstyret i VIF ikke har villet legge inn bud på spilleren. Håvard Lunde, som satt i hovedstyret på denne tiden og samtidig er politioverbetjent ved Finansseksjonen ved Oslo politidistrikt, har forklart at årsaken var at man ikke ønsket å påvirke politietterforskningen i nærværende straffesak.

Til dette bemerker retten at straffesaken har satt VIF i en vanskelig situasjon. I en forstand har man påvirket etterforskningen ved ikke å gjøre noe, fordi Stengel ved det ikke har blitt solgt fra Stabæk til VIF slik opsjonsavtalen la opp til. Samtidig kan det ikke ses bort fra at VIF ville blitt beskyldt for å påvirke etterforskningen også dersom man hadde kjøpt spilleren. Etter bevisførselen må retten uansett legge til grunn at det er sannsynlig at det ville blitt inngått en overgangsavtale mellom Stabæk og VIF for Stengel før dags dato dersom det ikke hadde blitt noen mediesak og senere også en straffesak. Hvilken endelig overgangssum som ville blitt avtalt er uvisst, og det trenger retten heller ikke ta stilling til.
Påtalemyndigheten har videre gjort gjeldende at opsjonsavtalen for Stengel og overgangsavtalen for Gunnarsson har en indre sammenheng. Før retten endelig konkluderer på spørsmålet om opsjonsavtalen delvis kamuflerte overgangssummen for Gunnarsson, må retten derfor vurdere om det er ført tilstrekkelig bevis for at denne overgangssummen ble fastsatt lavere enn reell markedspris. Dersom reell markedsverdi for Gunnarsson ved spillerovergang var høyere enn kr. en million, kan det indikere at deler av overgangssummen var innbefattet i opsjonspremien for Stengel, og at opsjonspremien isolert sett derved var satt for høyt.

Retten konkluderte med at Herman Stengel var et usedvanlig stort fotballtalent og skrev at Stabæk «av den grunn hadde tegnet proffkontrakt med ham da han var 15 år gammel. Avtalen løp frem til 31. desember 2013». Retten vurderte i dommen verdien av opsjonspremien, og tok tak i flere punkter – men ikke punktet om Stengels proffkontrakt i sammenheng med opsjonsavtalen. Stengels kontrakt gikk ut, som dommer Nils Ole Bay skriver i dommen, ved årsslutt 2013. Opsjonsavtalen derimot gjaldt ett år lenger. For at Vålerenga skulle kunne innløse opsjonen i 2014, var det forutsetning at Stengel skrev ny arbeidskontrakt med Stabæk. Vålerenga, eller hvilken som helst annen klubb, kunne ha hentet Stengel helt gratis etter endt sesong i 2014. Vålerenga ville dermed ha spart innløsesummen på 15 millioner kroner.

Retten mente det var «liten tvil om at dette var en attraktiv ung spiller», og at han var et «usedvanlig stort talent», og refererte til rettsforklaringene om G19-turneringen i Italia før sesongstart 2011. 15 år gamle Herman Stengel fikk i midten av mars en proffkontrakt med lønn på 250 000 kroner som gjaldt fra 1. januar 2011.

Noen måneder etterpå var han ifølge Stabæk og Jim Solbakken verdt «et tosifret antall millioner». Konklusjonen retten kom til om at Herman Stengel var et «usedvanlig stort talent» er helt og holdent basert på forklaringer fra Stabæk, Stengel selv og Jim Solbakken – selgende klubb, spilleren og spillerens agent. I retten ble det ikke lagt fram noe som underbygget interessen eller verdien i form av bud eller konkrete henvendelser fra utenlandske klubber. Rosenborg hadde ikke hørt om ham. Nancy hadde sett ham i kamp, men var ikke interessert i å kjøpe ham. Retten påpekte også at Martin Andresen hadde fulgt Stengel siden 2010 – likevel var det flere i Vålerengas sportslige utvalg som heller ikke hadde hørt om ham.

Proffkontrakten ble skrevet rett etter turneringen i Italia. Under epostutvekslingen mellom Inge André Olsen og Jim Solbakken i forbindelse med inngåelsen av proffkontrakten, forsøkte Olsen to ganger å tilby Jim Solbakken en fordelingsnøkkel ved et framtidig Stengel-salg. Olsen ønsket tre millioner kroner i et grunnbeløp, og tilbydde Solbakken å ta alt overskytende ved en overgang til en annen klubb. Jim Solbakken takket nei. Ved å tilby Solbakken alt over tre millioner kroner, kommuniserte Olsen at han ikke hadde tro på store salgssummer for Stengel. Ved å takke nei til tilbudet fra Olsen, kommuniserte Solbakken at heller ikke han hadde tro på store summer.

Likevel, under rettssaken, forklarte Olsen og Solbakken at Stengel i juli 2011 var verdt «et tosifret antall millioner».

I retten ble det ikke lagt fram noen bud eller andre bevis på konkrete henvendelser fra andre klubber som kunne si noe om hvorfor Herman Stengel skulle ha vært verdt «et tosifret antall millioner». Fra opsjonsavtalen kom i stand i juli 2011 til rettssaken startet i august 2013 var det ikke kommet ett eneste bud på Herman Stengel – verken fra norske eller utenlandske klubber. Kronargumentet til Stabæk vedrørende Stengels høye verdi, var turneringen i Italia der unggutten hadde imponert. Denne interessen for Stengel fra «Inter, Juventus, Fiorentina» var bakgrunnen for at Olsen etter samtaler med Solbakken, slik de to la det fram under rettssaken, mente at Stengel var verdt «et tosifret antall millioner» da han solgte en opsjon på den unge spilleren til Vålerenga. De hadde tegnet opp et bilde av Stengel som en 15-åring som halve Europa ønsket seg. Men ingenting som kunne konkretisere dette ble lagt fram som bevis. Det var kun forklaringene fra de partene med interesse av å tegne dette bildet som retten brukte i sin konklusjon. Dommerne kom fram til at mangel på bevis på konkret interesse for Stengel, verken før eller etter juli 2011, «ikke kan tillegges særlig vekt».

Stengel hadde også vært på prøvespill i Manchester United, Manchester City og PSV Eindhoven. Uten å få kontraktstilbud.
Dommen diskuterte om denne «enorme interessen» likevel forsvarte en opsjonspremie på fire millioner kroner, og kom fram til at dette var en «reell verdisettelse».

Retten konkluderte med at Oslo-klubben kjøpte en opsjon på en «ekstraordinær god ung spiller» – en konklusjon som var basert på uttalelser fra selgende klubb, spilleren og spillerens agent – og mente at opsjonsavtalen ga Vålerenga god kontroll over Stengel. At Vålerenga hadde god kontroll på Stengel var basert på spesielt Jim Solbakken og Truls Haakonsens «mange samtaler» om Stengel. «Truls, dette ordner vi. Herman Stengel kommer til Vålerenga», skal Solbakken ha sagt til Haakonsen ifølge Haakonsens egen forklaring i retten. Solbakken mente under rettssaken at Herman Stengel skulle gå gjennom et norsk løp i Vålerenga, før han eventuelt ble solgt utenlands.

Som det står i dommen: «Under bevisførselen har det også kommet frem at spillere i stor grad følger råd fra sin agent ved valg av klubb å spille for. Det fremstår således troverdig at Haakonsen vurderte risikoen for at Stengel ville nekte å spille for VIF som relativt liten.»

Solbakken har en historikk med å selge spillerne sine utenlands så fort muligheten byr seg – flere har vært midt i tenårene når Solbakken har sendt dem ut av Norge.

Igjen anså retten partenes egne forklaringer som «troverdige». Ingen andre bevis på at Vålerenga lenge hadde vært interessert i Stengel ble lagt fram for retten. Mens Truls Haakonsen skrev en omfattende sportslig vurdering av Veigar Páll Gunnarsson til SU i juli 2011, finnes det ikke noe slikt dokument om Herman Stengel som kunne ha underbygget interessen for Stengel og hans verdi.

Lenge før saken havnet i retten, hadde Jim Solbakken i et upublisert TV 2-intervju uttalt at  «Stengel skal ikke til Vålerenga uansett, han».

Dette underbygges av Herman Stengels egne uttalelser i vitneavhøret gjort februar 2012 der han sa at han «ikke ville til VIF, verken da eller nå».

Retten kom likevel fram til at Vålerenga hadde «god kontroll» på Stengel fordi partene hadde sagt det under rettssaken.
Jim Solbakken var i rettens øyne et så troverdig vitne at han ble både brukt til å konkludere med at «Stengel var et ekstraordinært talent» verdt «et tosifret antall millioner», og samtidig brukt til å konkludere med at opsjonsavtalen var verdifull for Vålerenga fordi han gjennom samtaler med Truls Haakonsen hadde signalisert at Stengel skulle til Vålerenga.
Verdien av Stengel og verdien på opsjonspremien var riktige, ifølge dommerne, men de måtte også vurdere avtaledokumentet.
Retten påpekte at det var avvik mellom den språklige forståelsen av «tre inn bud» og partenes forståelse av hva dette betydde. Ifølge partene betydde «tre inn bud» at Vålerenga ikke trengte å matche bud fra en annen klubb, men kunne innløse opsjonen til de fastsatte prisene. Den forståelsen har retten godtatt. Dette har vært del av grunnlaget for å vurdere verdien av opsjonen. Ingen uhildede parter har vurdert forståelsen eller verdien ut fra bevismaterialet.

Selv Truls Haakonsen innrømmet under rettssaken at opsjonsavtalen «definitivt ikke var realistisk».

Dommer Nils Ole Bay spurte spesifikt om hva i avtalen som ikke var realistisk.

«Summene», svarte Haakonsen.

Haakonsen hadde derfor forsøkt å få endret opsjonsavtalen dagen etter at saken sprakk i media. Noe Stabæk ikke gikk med på.
Retten konkluderte med at ordlyden i avtalen er klar: opsjonspremien skulle ikke komme til fratrekk ved senere kjøp av Herman Stengel. De tre som var på møtet der opsjonen ble inngått, mente noe annet – selv om de to ansvarlige i hver sin klubb, Olsen og Haakonsen, aksepterte innholdet i den skriftlige avtalen og har skrevet under på den. Retten kunne ikke se bort fra at den avvikende avtaleforståelsen skyldtes «kommunikasjonssvikt mellom OIsen og [avtaletekstens forfatter Tor Q.] Aaserød».
Retten kom fram til at avtalen skulle forstås slik Olsen og Haakonsen forklarte seg i retten: at opsjonspremien kom til framtrekk ved framtidig kjøp av Herman Stengel.

Det var slik Olsen og Haakonsen hadde forstått det under møtet på Telenor Arena, forklarte de under rettssaken. Martin Andresen, som også var på Telenor Arena 18. juli 2011, sa i sitt vitneavhør at han trodde Stabæk måtte betale tilbake pengene om Herman Stengel gikk til en annen klubb enn Vålerenga.

Den ansvarlige for avtalen i Stabæk, Inge André Olsen, hadde lik forståelse som Truls Haakonsen, men da Haakonsen ønsket å endre avtalen til å sammenfalle med det den forståelsen begge angivelig hadde, ble ikke Haakonsen hørt av Stabæk.

Det er bare tre personer som vet hva som ble avtalt på møtet der klubbene ble enige om opsjonsavtalen. Det var et lukket møte. Det finnes ingen protokoller. Det eneste skriftlige dokumentet som sier noe om opsjonen, er avtaleteksten. Den ble ikke vektlagt – i stedet la retten vekt på de tiltaltes sammenfallende forklaringer.
Vurderingen av overgangssummen for Gunnarsson
Etter bevisførselen legger retten til grunn at verdsettelse av overgangssum mellom fotballklubber for en spiller er avhengig av en rekke faktorer. Et viktig moment er spillerens kvalitet. Spillere som holder et høyt nivå i sin rolle på banen vil normalt verdsettes høyere enn spillere som holder et lavere nivå. Videre vil spillerens alder ha betydning. Alder innvirker særlig på videresalgspotensialet, og innebærer isolert sett at klubber ofte vil være villige til å betale en høyere overgangssum for en yngre spiller med mange år igjen av fotballkarrieren enn for en eldre spiller med samme kvalitet med få år igjen av fotballkarrieren. To andre viktige momenter ved fastsettelse av overgangssummer i Norge er hvilken lønn kjøpende klubb må forvente å betale spilleren, samt lengden på kontraktsperioden. Grunnen er at kjøpende klubber normalt har begrensede økonomiske ressurser, og vil være opptatt av samlede kostnader knyttet til spilleren. Dersom spilleren har en høy lønn i klubben hvor vedkommende spiller, må kjøpende klubb normalt forvente samme eller høyere lønnskrav fra spilleren for at han skal inngå personlig avtale med kjøpende klubb og akseptere overgang til denne klubben. En ytterligere faktor er gjenstående lengde på arbeidskontrakten mellom spilleren og klubben han spiller for. Dersom gjenstående lengde er kort, vil overgangssummen under ellers like forhold gjerne bli lavere enn dersom gjenstående lengde er lang. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor det er mindre enn seks måneder igjen av arbeidsavtalen.
Faktorer av mer subjektiv karakter er at trenere har ulike favorittspillere og favorittspillertyper. Hvis en trener i kjøpende klubb tidligere har vært trener for en spiller i en annen klubb og liker hans kvaliteter, kan det påvirke hvor langt en kjøpende klubb er villig til å strekke seg økonomisk ved en spillerovergang. Tilsvarende vil det ha betydning hvor stort behov treneren ser for nettopp denne spillertypen i det spillesystemet klubben benytter, og hvordan man ser at en spiller vil kunne passe inn i den eksisterende spillerstallen både sportslig og sosialt.
Ut over dette vil kjøpende og selgende klubbs økonomiske situasjon kunne spille en rolle i forhandlingene om overgangssum. Dersom kjøpende klubb har solid økonomi, vil klubben ha økonomisk evne til å by høyere overgangssum enn det andre fotballklubber har mulighet til, og dersom selgende klubb er i en presset økonomisk situasjon vil dette kunne ha betydning for hvor lave bud man kan se seg tvunget til å akseptere.
Endelig har det i bevisførselen kommet frem at verdsettelsen også kan være situasjonsbestemt. En kjøpende klubb som står i fare for å rykke ned en divisjon eller som kjemper om opprykk eller seriegull, vil i en slik situasjon kunne være villig til å tilby en høyere overgangssum for en spiller som kan utgjøre en positiv forskjell enn klubben ellers ville vært villig til å betale, og mer enn andre klubber som ikke er i tilsvarende situasjon vil være villig til å betale for den samme spilleren.
Ved den konkrete vurderingen av verdsettelsen av Gunnarsson på avtaletidspunktet 18./19. juli 2011, er tidligere verdsettelser av spilleren av interesse. Etter å ha hatt betydelig og langvarig sportslig suksess i Stabæk, ble Gunnarsson solgt til Nancy i desember 2008 for 1,2 millioner Euro, og mottok der en månedslønn på 45 000,- Euro. Ett år senere ble han kjøpt tilbake til Stabæk for kun 79 000,- Euro. Samtidig fikk han en klart høyere årslønn i den nye kontraktsperioden med Stabæk enn han hadde hatt i kontrakten med Stabæk før han ble solgt til Nancy, Etter en god sesong for Stabæk i 2010, anslo Olsen markedsprisen for Gunnarsson til kr. en million ved overgang til annen klubb. Retten legger til grunn at vurderingen var foretatt etter Olsens beste skjønn. Olsen gjorde verdsettelser for flere spillere i forbindelse med at Spiller AS kjøpte rettighetene til gevinst ved videresalg, Spiller AS betalte beløpet, og dette ble regnskapsført i 2010. Revisor har heller ikke hatt bemerkninger til transaksjonen.
Gunnarsson fortsatte deretter å spille godt for Stabæk i vårsesongen 2011, og dette ble lagt merke til av blant annet RBK. Hoftun har forklart at de vurderte det slik at Gunnarsson syntes å være tilbake på samme nivå som i sine glansdager i Stabæk. RBKs daværende trener, Jan .lønsson, hadde tidligere vært Gunnarssons trener i Stabæk. Han ønsket å hente Gunnarsson til sin nye klubb. Det er ikke tvil om at RBK i juni 2011 var meget interessert i å få i stand en overgang for Gunnarsson fra Stabæk. Samtidig løp ikke arbeidsavtalen mellom Gunnarsson og Stabæk ut før 31. desember 2012.
I denne situasjonen tilbød RBK den 25. juni 2011 overgangsvederlaget på kr. 2,5 millioner med enkelte tillegg. Retten legger derfor til grunn at RBK verdsatte en overgang for Gunnarsson til en verdi på minst kr. 2,5 millioner på dette tidspunktet. Samtidig var RBK i en spesiell situasjon i og med plasseringen på tabellen, den forestående kvalifiseringen for Champions League, og klubbens betydelig bedre økonomi enn andre norske klubber. Disse momentene virket inn på hvilken overgangssum RBK hadde evne og vilje til å betale for spilleren.
RBK inviterte i realiteten til ytterligere forhandlinger. I og med at Stabæk avslo budet den 25. juni 2011, var situasjonen etter det at det ikke lenger forelå noen bindende bud fra RBK. Hoftun og Skutle har i retten indikert at RBK kunne vært villig til å betale inntil kr. fire millioner i overgangssum for Gunnarsson. Samtidig er det på det rene at noe slikt bud ikke kom. Signalet som var blitt gitt til Stabæk i møter var i stedet opplysningen om en policy som gikk ut på at ingen spiller skulle koste mer enn kr. 3,5 millioner pr. år i overgangssum nedskrevet over kontraktsperiodens lengde, og samlede lønnskostnader.
Ved vurderingen av verdsettelsen finner retten ikke å kunne legge vekt på at Stabæk i forhandlingene med RBK først krevde et overgangsvederlag på kr. syv millioner, og deretter skrev en verdsettelse på kr. seks millioner for spilleren i forbindelse med tilbudet til RBK om utleieavtale. For retten fremstår disse to utspillene som ren forhandlingstaktikk, hvor formålet var å forsøke å få RBK til å høyne sitt bud.
Retten konstaterer at til tross for flere møter mellom klubbene i perioden 27. juni til 17. juli 2011, kom man ikke nærmere noen enighet om overgang for Gunnarsson fra Stabæk til RBK. Samtidig nærmet man seg 1. august 2011, hvoretter Stabæk måtte sette i gang andre kostnadsreduserende prosesser. Det ville blant annet innebære permitteringer av ansatte. Retten anser det sannsynlig at det tiltagende tidspresset på Stabæk var en av flere faktorer som spilte inn ved fastsettelsen av den senere overgangssummen.
I denne situasjon gikk Stabæk inn i forhandlinger med VIF etter initiativ fra Martin Andresen. Av epostkorrespondanse mellom økonomisjef Rune Riberg og Haakonsen fremgår det at Haakonsen hadde vurdert at VIF kunne være villig til å betale inntil kr. 1,5 millioner i overgangssum for Gunnarsson. Flere fotballkyndige vitner har i retten blitt foreholdt Haakonsens vurdering, og ingen av dem har gitt uttrykk for at den var uriktig.
Det er ikke ført noen bevis for at det i forhandlingsmøtet den 18. juli ble diskutert å sette overgangssummen for Gunnarsson lavere enn reell markedspris. Det er heller ikke ført noen bevis for at Olsen gav opplysninger til Haakonsen eller Andresen om at det eksisterte noen videresalgsklausul med Nancy. Det er enighet mellom aktor og forsvarerne at når det gjelder forhandlingsmøtet som ble gjennomført på Telenor Arena 18. juli 2011 fra kl 17, er det ikke grunnlag for å legge annet faktum til grunn enn det som har blitt forklart av Olsen, Haakonsen og Andresen. Retten er enig i dette.
De tre har forklart at VIF først gav uttrykk for at de ønsket å kjøpe Gunnarsson og Hedenstad, at VIF deretter gav uttrykk for at de ønsket å kjøpe Gunnarsson og Stengel i og med at Hedenstad ikke var aktuell, og at Olsens umiddelbare kommentar hva gjaldt Stengel var at Stabæk ikke var interessert i å selge ham. Videre legger retten til grunn at Olsen sa til Haakonsen og Andresen at Stabæk i så fall ville kreve et tosifret millionbeløp, og at Haakonsen deretter kom opp med ideen om å inngå en opsjonsavtale. Dette diskuterte han først i særmøte med Andresen, før de ble enige om å foreslå det for Olsen. Det er ikke ført bevis for annet enn at partene fortsatte å forhandle om vilkårene i en slik opsjonsavtale, og at Olsen ikke var villig til å godta en lavere opsjonspremie enn kr. fire millioner. Dette aksepterte til slutt VIF. Deretter gikk partene over til å diskutere betingelsene for en overgangsavtale for Gunnarsson.
Retten legger også til grunn at underveis i møtet hadde Haakonsen i særmøte avklart med investor Trøim at totalrammen for de to spillerne var kr. fem millioner. Dette visste ikke Olsen, som først krevde kr. tre millioner for Gunnarsson, deretter gikk ned til kr. to millioner, og først etter at Haakonsen fortalte ham at VIFs totalramme var kr. fem millioner, aksepterte en overgangssum på kr. en million for Gunnarsson.
Aktor har også anført at RBK verdsatte Gunnarsson til høyere pris enn kr. en million også da de gav bud på Gunnarsson og Anderson den 26. juli 2011. Dette er også i tråd med hva særlig Hoftun har forklart. Retten mener likevel at dette ikke kan tillegges vekt. Riktignok hadde Olsen indikert et ønske om bud på kr. en million for Gunnarsson og kr. 4,25 millioner for Anderson. Det er imidlertid ikke ført bevis for at Olsen presset RBK, knyttet ønsket til videresalgsklausulen med Nancy, eller satte det som betingelse for en spillerovergang. Da må det forventes at RBK på selvstendig grunnlag vurderer hvilken pris de mente var riktig å tilby for hver av spillerne, og situasjonen ble at. RBK la inn bud på kr. en million i overgangssum for Gunnarsson. Det kan ikke kreves at Olsen eller andre i Stabæk overprøver en slik vurdering fra RBK.
Sett på bakgrunn av at partene først forhandlet frem opsjonspremien for Stengel, Haakonsens vurdering av maksimalpris for Gunnarsson forut for møtet, at Olsen i forhandlingene først forsøkte å få kr. tre og deretter to millioner, før han til slutt aksepterte kr. en million i overgangssum, sammenholdt med Gunnarssons høye lønn, og at det ikke kunne forventes videresalg siden han var 31 år gammel, fremstår det etter bevisførselen som mest sannsynlig at overgangssummen på kr. en million var den reelt avtalte mellom partene. Ved vurderingen legger retten også vekt på at verken Haakonsen eller Andresen var klar over videresalgsklausulen da avtalene ble inngått og at det heller ikke er ført noen bevis for at det var diskusjoner med Olsen om å sette overgangssummen kunstig lav.

Overgangsvinduet midt i sesongen – januarvinduet i de store europeiske ligaene, eller sommervinduet i Norge – preges av at klubber handler for å forbedre sin sportslige posisjon i et korttidsperspektiv. Vålerenga og Rosenborg havnet i kamp om Veigar Páll Gunnarssons underskrift. 18. juli 2011, etter 16 av 30 seriekamper, lå Rosenborg på en svak 8. plass på tabellen. De skulle samme uke ut i Champions League-kvalifisering, med mye penger i vente om klubben greide å kvalifisere seg. Vålerenga hadde mål om å bli «best i Norge innen 2010 og best i Norden innen 2013». De lå på en 10. plass på tabellen og godt bak skjema med tanke på målsettingen. De lå sju poeng over nedrykk. De manglet en målscorer. Ingen av spissene scoret. Midtbanespilleren Bojan Zajić sto bokført med fem mål. Midtstopper André Muri delte andreplassen på Vålerengas toppscorerliste med tre mål. Nytt offensivt blod var helt nødvendig om ikke Vålerenga skulle gå inn i høstsesongen i en knallhard nedrykkskamp.

Stabæk hadde først signalisert til Rosenborg at de ønsket sju millioner kroner for Gunnarsson, og fikk et åpningsbud på 2,5 millioner pluss klausuler.

Deretter foreslo Stabæk en utleiemodell av Gunnarsson til en verdi av seks millioner kroner.

Senere la klubben Johan Andersson i potten.

Vålerenga kastet seg inn i kampen om Gunnarssons underskrift.

«Dette er en hastesak, da Rosenborg i prinsippet er enig med Stabæk om en ‘overgangspakke’ som inneholder Veigar», skrev Truls Haakonsen i eposten han sendte til SU i Vålerenga 19. juli, og redegjorde skriftlig for SU alle Gunnarssons kvaliteter som spiller og menneske.

Islendingen var «god i nummer 9[-rollen], meget god i nummer 10», skrev Haakonsen i sin vurdering. Gunnarsson ville «forsterke oss vesentlig offensivt», mente Haakonsen.

På lik linje med Rosenborg trengte de forsterkninger der og da, men investeringen ville være god også i et lengre perspektiv. Gunnarsson ville ifølge Haakonsen «heve oss som lag som igjen og vil føre til at våre salgsobjekter vil øke i verdi».

Mens potensielle nedrykksscenarier utspilte seg i hodene hos ansvarlige i Oslo, drømte man seg tilbake til Champions League-kamper i høstmørke og minusgrader i Trondheim. Kunne Veigar Páll Gunnarsson bli løsningen?

Norges to mest kjøpesterke klubber kjempet om islendingens underskrift. Det nærmet seg Rosenborgs viktige kvalifiseringskamper. Stabæk trengte penger. Mye penger.

Det ble lagt andre spillere i «potten».

På tross av kamp mellom Norges to mest kjøpesterke klubber, vant klubben med det laveste budet budrunden. Retten kom fram til at en million kroner var en riktig pris for spilleren, målpoenggarantisten Veigar Páll Gunnarsson, den mest ettertraktede spilleren i Norge i juli 2011.

Blant materialet retten har vurdert som grunn til at Veigar Páll Gunnarssons overgang på én million kroner «ikke var lavere enn markedspris», trekker retten fram en vurdering Inge André Olsen gjorde da investorselskapet Spiller AS kjøpte spillerrettighetene til Stabæk-stallen. Vurderingen ble gjort «etter Olsens beste skjønn». I verdivurderingen retten sikter til, ble Johan Andersson vurdert til å ha null kroner i verdi og null kroner i «mulig salgsverdi». Rosenborg skulle by 4,25 millioner kroner for svensken, en pris Inge André Olsen i retten mente var grei.

Verdivurderingene Stabæk gjorde sesongen 2011 på egne spillere, svingte voldsomt.

Underveis i 2011 hadde angriperen Gilles Ondo opptil flere vurderinger i interne Spiller AS-dokumenter. I ett dokument ble Ondo verdsatt til null kroner i verdi og null kroner i «mulig salgsverdi». I en styreprotokoll ble han verdsatt til 7,8 millioner kroner. I et annet internt Spiller AS-dokument ble han verdsatt til 500 000 kroner. Etter endt 2011-sesong ble han oppsagt og gikk vederlagsfritt til Sandnes Ulf.

Det finnes ingen offentlige dokumenter som forklarer verdisettingen som ble gjort da Spiller AS kjøpte spillerrettigheter fra Stabæk Fotball AS. Igjen har retten vektlagt én parts forklaring. At Rosenborg under rettssaken uttalte at Gunnarsson var verdt mer enn én million kroner, mente retten «ikke kan tillegges vekt». De har heller ikke vektlagt forklaringen til Nancy-direktør Nicolas Holveck, som under rettsaken uttalte at Stabæk, ved å betale en kompensasjon på 200 000 euro til Nancy, hadde innrømmet at Gunnarsson hadde vært mer verdt enn én million kroner i juli 2011.

En intern verdivurdering mellom to selskaper – Stabæk Fotball AS og Spiller AS – der de samme personene satt på begge sider av bordet, ble vektlagt.

En annen vurdering, et regneark som politiet fant på Lars Holter-Sørensens PC, der Veigar Páll Gunnarsson i juni 2011 var verdsatt til fem millioner kroner, ble ikke tatt med i rettens vurdering.

Mens retten tillegger interne verdivurderinger i Spiller AS til grunn for Gunnarssons verdi, avfeier retten utspillene fra Stabæk om seks og sju millioner kroner i verdi for Gunnarsson som «forhandlingstaktikk». Samtidig trekker retten inn Rosenborgs uttalelser om at klubben hadde «policy på at ingen skulle koste mer enn 3,5 millioner kroner pr. år i overgangssum» – og gir inntrykk av at Rosenborgs 3,5-millionersutspill var en mer reell pris for Gunnarsson enn Stabæks utspill om seks eller sju millioner. Samtidig, tidligere i dommen, påpeker retten at 3,5 millionerspolicyen også var et forhandlingsutspill. Rosenborg hadde ingen slik policy, og klubben var villig til å strekke seg til fire millioner kroner i overgangssum pluss klausuler.

Alt var forhandlingstaktikk. Og alle summer var betydelig høyere enn én million kroner.

En epostkorrespondanse mellom Truls Haakonsen og Vålerengas økonomisjef Rune Riberg ble framlagt under rettssaken. Der hadde Haakonsen vurdert Gunnarsson til 1,5 millioner kroner. «Flere fotballkyndige vitner har i retten blitt foreholdt Haakonsen vurdering, og ingen av dem har gitt uttrykk for at den var uriktig», står det i dommen. Når retten snakker om «fotballkyndige vitner» i sammenheng med verdivurdering av Gunnarsson, er det kun personer med tilknytning til de klubbene som var involvert i saken som har vært «foreholdt Truls Haakonsens vurdering» – ingen uhildede parter – kun representanter for Stabæk og Vålerenga. Rosenborg derimot, mente islendingen var verdt langt mer.

Men igjen la retten vekt på verdivurderingen de tiltalte.

I tingretten, så vel som i vitneavhør, kom det fram at Inge André Olsen opplyste Rosenborg om at Nancy hadde krav på 50 prosent av salgssummen til Gunnarsson. Olsens mangeårige lagkamerat Martin Andresen – som ifølge flere vitner i rettssaken hadde vært interessert i Stengel siden 2010 – skal, i motsetning til Rosenborg-lederne, ha vært uvitende om 50-prosentklausulen. Det er også tydeliggjort at Jim Solbakken samarbeidet med Vålerenga om en Gunnarsson-overgang. Solbakken visste om 50-prosentklausulen, ettersom han representerte Nancy da den franske klubben solgte Gunnarsson tilbake til Stabæk i 2009. I alle sine samtaler med Vålerenga, må Solbakken må ha holdt tilbake informasjonen om 50-prosentklausulen.

Rosenborg hadde ingen private relasjoner til verken Inge André Olsen eller Jim Solbakken, men var informert om klausulen. I Vålerenga hadde de tette bånd til både Inge André Olsen og Jim Solbakken, men visste ifølge partenes egne forklaringer ingenting om at Nancy hadde krav på 50 prosent av Gunnarssons overgangssum.

Retten godtok at verdivurderingen for Gunnarsson hadde sin bakgrunn i at Vålerenga hadde fem millioner kroner å bruke, og hadde allerede blitt enige med Stabæk om en opsjonspremie på fire millioner for Stengel. Olsen forsøkte å selge islendingen for flere millioner kroner, og endte til slutt på én million – fordi totalrammen til Vålerenga var fem millioner.

Dét ble hele vurderingen for prisen på én million kroner – og det mente retten «ikke var lavere enn markedspris» og den «reelt avtalte» overgangssummen.

 

Etter dette er rettens konklusjon at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at overgangssummen som ble avtalt mellom VIF og Stabæk for Gunnarsson den 18./19. juli 2011 var lavere enn markedspris. Rettens konklusjon er da videre at det heller ikke er ført tilstrekkelig bevis for at opsjonspremien for Herman Stengel var høyere enn markedspris. Det er derved ikke ført tilstrekkelig bevis for at noen av de tiltalte har fremkalt en villfarelse ved å kamuflere at deler av overgangssummen for Gunnarsson ble betalt ved opsjonspremien på Stengel. Alle de tiltalte må bli å frifinne. Med denne konklusjonen er det ikke nødvendig for retten å drøfte om de øvrige objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene i bedrageribestemmelsen subsidiært ville vært overtrådt.

I og med at det ikke er ført bevis for at det har funnet sted en bedragerihandling, blir Haakonsen også å frifinne for den subsidiære tiltaleposten for heleri. Med dette domsresultatet kan det heller ikke bli tale om å ilegge foretaksstraffer til noen av foretakene.

Dommen er enstemmig.

 

«Kunstnerspilleren»
I spillerlosjen under hovedtribunen på hjemmebanen til Stjarnan er det dekket opp med pizza og wraps til spillerne til Fylkir og Stjarnan. I hjørnet står en TV som viser de andre kampene fra cuprunden. Veigar Páll Gunnarsson rusler inn, og forsyner seg av fatet med wraps. Han hadde kommet inn ved pause, men kunne ikke forhindre tap. Det ble 3-0 til bortelaget. Det skulle ikke bli cupfinale for Gunnarsson i 2015, men det ble gull i serien. Han fikk også 34 landskamper og scoret seks mål – det kunne ha blitt flere om han ikke hadde konkurrert med en viss Eiður Guðjohnsen om 10-rollen.

En fremragende karriere i Norge fikk en trist avslutning med overgangssaken.

Det var en trist avslutning for alle som hadde hatt gleden av å se ham på nært hold. Veigar Páll Gunnarsson kunne se lat ut, før han satte inn rykket og eksploderte forbi motstanderen og enten satte opp en medspiller med en genial pasning, eller gjorde alt på egen hånd.

Truls Haakonsen hadde kalt ham en «kunstnerspiller». Ja, men en kunstner som leverte mesterverk på bestilling. I flere år slet han med «saken» – og spesielt med måten han ble omtalt på under rettssaken. Det var vondt. Jim Solbakken uttalte i retten at Gunnarsson hadde vært åtte kilo overvektig da han ankom Nancy i 2009.

– Alltid har jeg vært litt rund, jeg har lavt tyngdepunkt, men åtte kilo på tre uker. Det er ikke mulig, det, gjentar han fra samtalen vi hadde dagen før.

Han har hatt dobbelthake siden tenårene.

Han er hjemme nå. Han tenker på framtiden og en mulig trenerkarriere.

– Enten a-lagsnivå eller litt større barn. De minste barna, det blir litt, hva heter det…man må være litt barnehageonkel. Det passer ikke for meg. Men trener for en ungdomsgruppe, absolutt.

Han har også lært litt av dem han har hatt som trenere.
– Janne [Jönsson] selvfølgelig. Han er en inspirasjon. Men jeg har kanskje lært mer av Martin [Andresen], sier han og lar det henge i luften.

Utenfor stadion, i den kjølige islandske luften, setter han seg på sykkelsetet og sykler de 150 meterne ned til huset han bor i.

Epilog
Etter frifinnelsen krevde Stabæk staten for 13,4 millioner kroner i erstatning og 3,75 millioner kroner i oppreisning for den «urettmessige straffeforfølgningen» som innebar «betydelige faktiske utgifter», men i enda større grad «betydelige tapte inntekter».

Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS ble tilkjent 62 000 kroner hver. Lars Holter-Sørensen fikk 70 000 kroner og Inge André Olsen 50 000 kroner.

Tor Q. Aaserød hadde drevet advokatpraksis med blant andre Oslo Byfogdembete på klientlisten, en klient som ikke kunne gi ham oppdrag da han var siktet og tiltalt i en sak som omhandlet økonomisk kriminalitet. Han måtte legge ned virksomheten. Han ble tilkjent 1,695 millioner kroner. Aaserød fremmet i februar 2015 et nytt krav overfor staten som ble behandlet i Asker og Bærum tingrett i oktober. Aaserød krevde ytterligere 847 000 kroner i tapte inntekter og 1,2 millioner kroner i antatt tapt salgsverdi for sin advokatvirksomhet. Tingretten avgjorde at Aaserød hadde krav på 847 000 kroner i tapt arbeidsinntekt, og tilkjente ham 350 000 kroneri tapt salgsverdi.

Til sammen er Aaserød tilkjent 2,9 millioner kroner.

Saken mot Erik Loe ble henlagt «etter bevisets stilling». Loe har forsøkt å henlegge saken med henleggelseskode «intet straffbart funnet», noe politiet, statsadvokaten og riksadvokaten har avslått. 22. september 2014 ble Erik Loe ansatt som daglig lederi NFFs datterselskap Ullevaal Arena AS. 11. september 2015 fikk han ny jobb i NFF; som kommersielle direktør.

Påtalenemnda i Norges Fotballforbund hadde satt saken i bero da politiet startet etterforskning i november 2011. Etter frikjennelsen droppet NFF saken mot klubbene. Truls Haakonsen og Inge André Olsen fikk utbetalt en kompensasjon på 200 000 kroner hver av NFF for ikke å gå til sivilt søksmål mot forbundet. Avgjørelsen tok NFFs generalsekretær Kjetil Siem og assisterende generalsekretær Kai Erik Arstad uten styrebehandling – i strid med fotballforbundets lover.

Herman Stengels Stabæk-kontrakt gikk ut etter 2013-sesongen – selv om opsjonsavtalen gikk ut i 2014. Han gikk til Vålerenga gratis som Bosman-spiller.

«Det er en stor klubb, og det er det sportslige som gjør at jeg velger Vålerenga. Her får jeg spille på Ullevaal foran Klanen, og jeg regner med at jeg kan utvikle meg mer i Vålerenga enn i Stabæk», sa Herman Stengel til VG 11. desember 2013.

Vålerenga hadde 28. november 2011 hevet opsjonsavtalen. Partene hadde blitt enige om at tvisten skulle avgjøres i voldgift, en privat rettergang der offentligheten ikke har innsyn. Voldgiftssaken fant sted i mai 2014.

Arne Ringnes var oppnevnt av partene som dommer. Stabæk stilte med Fredrik Gade som advokat, mens Marius Gisvold representerte Vålerenga. Klubbene møtte med sine respektive styreledere og tidligere styreledere. Jarl Øverby og Odd Skarheim, som var styreledere i henholdsvis Stabæk og Vålerenga da partene ble enige om å avgjøre saken i voldgift. I tillegg stilte Espen Moe og Åge Petter Christiansen som var styreledere i Stabæk Fotball og Vålerenga Fotball i 2014.

Inge André Olsen og Truls Haakonsen avga forklaringer, i roller som kan sammenlignes med «vitner» i en offentlig rettssak. Begge hadde under rettssaken et drøyt halvår tidligere hevdet at opsjonsavtalen hadde stor verdi. Foran voldgiftsdommer Ringnes presenterte de to vitnene igjen sammenfallende forklaringer.

Stabæk fikk medhold. Vålerenga ble dermed dømt til å betale nesten 7,8 millioner kroner for Stengel-opsjonen – fire millioner kroner pluss én million kroner i moms og nesten 2,8 millioner kroner i renter. I tillegg måtte Vålerenga betale Stabæks saksomkostninger på 529 000 kroner.

De to millioner kronene som Vålerenga hadde lånt til Stabæk, pluss renter på 139 000 kroner, ble trukket fra beløpet Vålerenga måtte betale til Stabæk.

Dommen ble kommunisert til media 30. juni 2014.

30. september 2015 saksøkte Stabæk staten ved justis- og beredskapsdepartementet for 9,8 millioner kroner for urettmessig straffeforfølgelse. Saken er berammet i Asker og Bærum tingrett 27. april.

 

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

0 Kommenter
0

Relaterte artikler