De frikjente – Kapittel 1

sg-01

Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri.

Oppmerksomheten var enorm.
Strafferammen var seks års fengsel.
Det var alvorets time for norsk fotball.

Tekst Lars Johnsen og Håvard Melnæs

 

Innledning
Treningsøkta til Stjarnan avsluttes med skuddtrening. Veigar Páll Gunnarsson plasserer flere baller lekkert i lengste hjørne, og viser noen av ferdighetene som gjorde ham så ettertraktet sommeren 2011, da to av Norges største klubber kjempet om underskriften hans.
Den gang var han «spilleren» Veigar Páll Gunnarsson.
Noen måneder senere skulle han bli «saken» Veigar Páll Gunnarsson.
Han ble solgt fra Stabæk til Vålerenga for én million kroner i juli 2011, til tross for at Rosenborg hadde kommet med flere – og høyere – bud på den islandske spissen og til tross for at Veigar Páll Gunnarsson selv helst ville gjenforenes med Jan Jönsson i Trondheim. Samtidig solgte Stabæk en kjøpsopsjon på den 15 år gamle midtbanespilleren Herman Stengel til Oslo-klubben, en spiller bare de mest innvidde entusiastene av aldersbestemt fotball visste hvem var. Opsjonspremien kostet Vålerenga fire millioner kroner.
Etter fem framgangsrike år i Stabæk, ble Veigar Páll Gunnarsson solgt til franske Nancy etter gullsesongen i 2008 for 1,2 millioner euro – omtrent 10 millioner kroner. Oppholdet i Frankrike skulle ikke bli noen suksess, og før 2010-sesongen hentet Stabæk islendingen tilbake for 600 000 kroner. Nancy hadde sikret seg en klausul i kontrakten; de hadde krav på 50 prosent av salgssummen om Gunnarsson skulle bli solgt videre.
Stabæk hadde i flere år levd over evne og kjempet en konstant kamp for å beholde klubblisensen. Det var overhengende fare for at klubben kunne følge Lyns skrekkeksempel:
Konkurs og nedrykk.
Stabæk-ledelsen visste at de befant seg i en desperat situasjon.
Det handlet om klubbens framtid.
Den sportslige suksessen de siste årene hadde kommet med en stor kostnad: I 2009 var lønnsutgiftene til spillerstall og trenere på 60 millioner kroner. I løpet av 2011 måtte de kuttes ned til 15 millioner kroner. På to år forsvant 75 prosent av lønnsbudsjettet.
Høsten 2011 sprakk «overgangssaken».
NFFs eget etterforskningsorgan, påtalenemnda, skulle noen uker senere komme fram til at opsjonspremien på tenåringen Herman Stengel hadde vært en måte for Stabæk å kamuflere den reelle overgangssummen til stjernespissen Veigar Páll Gunnarsson.
Den konklusjonen var en av grunnene til at politiet startet etterforskning.
Omtrent ett år senere, 17. oktober 2012, ble fire prominente norske fotballedere tiltalt.
Ved å prissette kjøpsopsjonen på 15-åringen Herman Stengel til fire millioner kroner, hadde partene, ifølge politiet, skjult Veigar Páll Gunnarssons reelle salgsverdi. På den måten sparte Stabæk to millioner kroner som skulle ha tilfalt Gunnarssons tidligere klubb, franske Nancy, som altså hadde krav på halvparten av salgssummen.
Gunnarsson hadde blitt solgt for én million kroner.
Nancy hadde dermed krav på 500 000 kroner, men dersom den reelle salgssummen var fem millioner kroner, hadde de blitt bedratt for to millioner kroner.
Ti måneder senere – 19. august 2013 – startet den mest medieomtalte rettssaken i norsk fotball noensinne i Asker og Bærum tingrett. Sportsdirektør i Vålerenga, Truls Haakonsen, sportssjef i Stabæk, Inge André Olsen, styreleder i Stabæk Fotball AS, Lars Holter-Sørensen og Tor Q. Aaserød, styremedlem i Stabæk Fotball AS, sto tiltalt for grovt bedrageri med en strafferamme på seks års fengsel.
12. september falt dommen:
Full frikjennelse for de fire fremtredende fotballederne.
30. september 2015 ble det kjent at Stabæk saksøker staten ved justis- og beredskapsdepartementet for 9,8 millioner kroner. Klubben mener staten må kompensere for «de negative, økonomiske konsekvensene som ble påført Stabæk Fotball ved den urettmessige straffeforfølgelsen».
Den saken skal opp i Asker og Bærum tingrett i slutten av april.
Men var det en korrekt kjennelse da de fire fotballederne ble frikjent for bedrageritiltalen?

KAPITTEL 1
Blaa drakter, røde tall
Det er midten av juni og boblejakkevær. Regnet truer, men holder seg unna, og kommer ikke til å falle før utpå kvelden. På treningsfeltet til Stjarnan er spillerne i ferd med å avslutte en lett treningsøkt. Dagen etter møter de Fylkir i cupen.

Veigar Páll Gunnarsson rusler av matta. På La Manga for fem år siden hadde han snakket om forventningene til 2011-sesongen i Stabæk, om det mislykkede oppholdet i Frankrike, og hvordan han gledet seg til å gå på en ny sesong i Stabæk og Norge igjen.
Han leverte en sterk vårsesong i Stabæk-trøya, med ni mål og fem assist på 16 kamper, og lå på tredjeplass i poengligaen med 14 målpoeng, tre bak Anthony Ujah fra Lillestrøm. Så ble Gunnarsson solgt til Vålerenga, overgangssaken sprakk, og en strålende karriere i Norge fikk en trist avslutning.

Garðabær, en liten by et kvarters kjøring fra Reykjavik, der Stjarnan holder til, er hjemme for Veigar Páll Gunnarsson. Han vokste opp i klubben og spilte her til han gikk til Strømsgodset i 2001. Han har tre sønner, to av dem er gamle nok til å spille fotball. Han trener et lag i klubben og bor 150 meter fra hovedtribunen. Det var alltid meningen at Veigar på et tidspunkt skulle tilbake hit, noe han også fortalte på La Manga før 2011-sesongen, men returen til Island skjedde noen år før planen.

– Jeg har det veldig bra nå. Men jeg savner «trøkket» som jeg opplevde i Norge med masse folk og mye oppmerksomhet, sier han.
Stjarnan trekker rundt 1000 tilskuere i snitt. Veigar ble utvist i den siste serierunden i 2014, bortekampen mot Hafnafjörður var en direkte seriefinale, men Stjarnan sikret likevel seieren etter et kontroversielt straffespark mot slutten. Den kampen trakk 4500 tilskuere. Det er det nærmeste man kommer «norske tilstander» i islandsk fotball.

– Planen var at jeg skulle bli i Norge så lenge jeg holdt nivået. Første halvdel av 2011, hadde jeg kanskje min beste sesong noensinne. Jeg hadde flere år igjen av karrieren i Norge, så kom «saken». Den sugde energi ut av meg, jeg gikk rundt med spørsmålet: «Har jeg gjort noe galt?». Mennesker jeg hadde sett på som venner ble etterforsket av politiet og kunne havne i fengsel. På grunn av meg? Jeg ble veldig preget av den saken, selv etter at jeg kom tilbake til Island. Den første sesongen her var dårlig, de samme tankene surret i hodet, sier Veigar Páll Gunnarsson.

sg-02

Null verdt
Den islandske spissen ble klar for Vålerenga i juli 2011. Han har få gode minner fra året han tilbragte i Oslo-klubben.

– Tiden i Vålerenga var helt jævlig. Det startet med en gang. Det var ikke noe lederskap som oppmuntret til gode prestasjoner. Men du trenger ikke ta mitt ord på det. Det er bare å se på hvor mye penger som ble brukt og hvilke gode spillere som var innom klubben på den tiden, sett i sammenheng med resultatene, da ser du at noe ikke stemte. Folk følte seg ikke bra med ballen i VIF. Flere av spillerne hadde ikke lyst til å få ballen. Og Vålerenga hadde den troppen!

Veigar Páll Gunnarsson mislyktes i Vålerenga. Det ble bare tre mål på 20 kamper.

Etter halvannet år med etterforskning – og nærmest daglig medieomtale – endte overgangssaken opp i Asker og Bærum tingrett i august 2013.

– Det som sårer meg aller mest er måten de sto i rettssalen og snakket meg ned på, sier Veigar.

Ifølge Norges mest profilerte fotballagent, Jim Solbakken, som vitnet i rettssaken, hadde Gunnarsson «null verdi» da han ble solgt. Det var ikke bare hva han sa, men måten han sa det på, det kunne se ut som han hadde et flir om munnen.

– Når du er fotballagent skal du liksom ha litt peiling på fotball. Når du da sier at jeg var null verdt, etter den historikken og statistikken jeg hadde i Norge, på et tidspunkt der de to rikeste klubbene i Norge ville ha meg og begge ville gi meg rundt tre millioner kroner i lønn, når du da sier at jeg var null verdt, da har du enten null peiling på fotball eller så sier du det du må si for at storyen skal stemme.

Uansett hvilken scoringsform Veigar Páll Gunnarsson var i, hadde det alltid vært noen som ropte «tjukkas» etter ham på norske fotballtribuner. Men islendingen hadde en fet statistikk: På 116 Tippeliga-kamper for Stabæk i periodene 2006–09 og 2010–11, scoret han 62 mål, og serverte 61 målgivende pasninger.

Han hadde over ett målpoeng i snitt per kamp.

Ingen i Tippeligaen kunne matche Veigar Páll Gunnarssons offensive bidrag.

«Når du er 31 år, er du gammel i fotball», hevdet Stabæks sportssjef Inge André Olsen i retten i august 2013, selv om det aldri har vært flere toppspillere godt oppe i 30-årene enn det er i dag. Og tre måneder senere ble Frode Johnsen Tippeligaens toppscorer med 16 mål i en alder av 39 år.

– Ja, du kan jo spørre Inge nå om man er gammel når man er 31, eller om det også var noe han måtte si, sier Veigar.
Vålerengas sportsdirektør, Truls Haakonsen, hadde karakterisert islendingen i panegyriske ordelag i en rapport til klubbens sportslige utvalg i 2011, skulle i retten bruke karakteristikker som «dyr» og «kunstnerspiller».

– Jeg var god i Norge, det er bare å slå opp statistikken. Ettermælet mitt har derimot blitt at jeg var en gammel, feit og lat spiller uten verdi. Det synes jeg er veldig leit. De dro navnet mitt gjennom søla for å redde sin egen bak, sier Veigar.

«Veigar har tjent mye på å være dårlig», sa Inge André Olsen i retten.

Han hadde vært lagkamerat med Gunnarsson i flere sesonger. Olsen la opp som spiller i januar 2010 og ble sportslig koordinator i klubben, senere samme år rykket han opp til stillingen som sportssjef.

Det såret Veigar Páll Gunnarsson ekstra mye at sånt kom fra Stabæk-hold. Det var – og er – klubben hans i Norge. Han hadde hatt det bra der. Ble elsket av supporterne og elsket klubben tilbake.

– Den tiden under Janne, spillergruppa, folka i klubben, som Tom Schelvan, den tiden kommer jeg aldri til å glemme. Da trivdes jeg virkelig, det eneste du trengte å tenke på var fotball – alt annet stemte. Da leverer du! Humøret i gruppa var bra, ingenting var firkantet, sier Veigar.

– Janne er den desidert beste treneren jeg har hatt. Først og fremst var han god til å bygge opp selvtilliten til spillerne. «Herregud hvor gode vi er til å spille fotball!», gikk vi rundt og tenkte. Vi var egentlig en samling individualister, men Janne fikk oss til å spille som et lag. Resultatene vi oppnådde har Janne 80 prosent av æren for, kreativiteten til spillerne resten, mener Veigar.

Dødelig duo
Stabæk rykket opp i Tippeligaen igjen 2005. Angrepsduoen Daniel Nannskog og Veigar Páll Gunnarsson scoret henholdsvis 29 og 28 mål. Laget – og spissparet – fulgte opp i 2006. Nannskog ble toppscorer med 19 mål, ett mål bedre enn nummer to, Veigar Páll Gunnarsson. Det ble sølv i Tippeligaen 2007, Nannskog scoret igjen 19 mål. Gunnarsson hadde 15 nettkjenninger, i tillegg til 17 målgivende pasninger, og vant poengligaen med 32 målpoeng på 26 kamper.

Stabæk gikk endelig helt til topps i 2008. Foran et fullsatt Nadderud i høstmørket, dugg i gresset og kulde i lufta, sikret Stabæk seriegullet da Vålerenga ble slått 6-2. Veigar Páll Gunnarsson scoret tre, hvorav 4-0-scoringen var en corner han skrudde rett i mål.

Gullkonfettien regnet over spillerne da de mottok medaljene og fikk utdelt seriemesterpokalen, og Gunnarsson tok i mot hyllesten fra supporterne med sønnen på armen. Nannskog ble igjen målkonge med 16 mål, hans islandske makker scoret ti – i tillegg til 14 målgivende pasninger. Spissparet Nannskog/Gunnarsson delte førsteplassen i poengligaen med 24 målpoeng hver. Gunnarsson ble også nummer fire på VG-børsen i 2008, som ble vunnet av lagkameraten Alanzinho, den lille magikeren fra Brasil.

Seriegullet sørget for et fantastisk farvel med Nadderud Stadion. Før kampen hadde Stabæk-supporterne hengt et banner fra taket på hovedtribunen der det sto «For lang og tro tjeneste. Alltid. Uansett».

Fra 2009 skulle laget spille på Telenor Arena på Fornebu.

Store planer
Seriegullet og champagnefotballen skulle markere inngangen til en ny æra; en æra der Stabæk  jevnlig skulle kjempe i toppen og spille hjemmekampene på en moderne arena. Men «Blue Dream Arena», navnet arenaprosjektet hadde fått på tegnebrettet, ble i stedet et mareritt. Etter at det hadde blåst opp til konflikt mellom arenaeier Kjell Christian Ulrichsen og Stabæk, publiserte Einar Schultz et innlegg i Asker og Bærums Budstikke 8. november 2010. Her forklarte den tidligere daglige lederen i Stabæk Fotball AS at klubben aldri hadde vunnet Tippeligaen uten Telenor Arena:

«Vi driftet klubben som om vi var på arenaen, med en langt høyere satsing enn det som var bærekraftig for Nadderud. Det var en klar strategi vedtatt i det samme styret. Vi ønsket å flytte inn på arenaen som et topplag. Vi mente det ville gi en publikums- og sponsorinteresse som kunne forsvare den økonomiske satsingen i mellomårene.»

I de siste årene før flyttingen fra Nadderud til Telenor Arena hadde Stabæk brukt penger som de ikke hadde, men som de skulle tjene når flyttingen var et faktum. Med Telenor Arena ville sponsor-, publikums- og kampdagsinntektene skyte i været. Det var tanken bak satsingen, en satsing som skulle få enorme konsekvenser for klubbdriften. De neste årene skulle hverdagene i klubben handle mye om hvordan de kunne spare penger. Spillere ble solgt og sagt opp. Det samme ble andre ansatte. Stabæk sto i fare for å miste klubblisensen.

I likhet med en rekke andre Tippeliga-klubber, hadde Stabæk i lang tid drevet over evne.

I 1993, året da Stabæk tok steget opp i 1. divisjon, omsatte norske toppklubber for 160 millioner kroner. I 2009, året Stabæk flyttet inn i Telenor Arena, omsatte Tippeliga-klubbene for 1,5 milliarder. Spillerlønningene skjøt i været og utgjorde 48 prosent av klubbenes omsetning i 2006-2010.  Tippeliga-klubbene gikk i 2008 og 2009 med et samlet underskudd på henholdsvis 126 og 172 millioner kroner.

Økonomien i Stabæk ble reddet av innskudd fra privatpersoner med hjerte i klubben. Fra 1996 til 2013 gjennomførte klubben 14 emisjoner.

– 14 emisjoner betyr at de har bedt venner, kjente og investorer om å investere penger i Stabæk 14 ganger. Det underliggende behovet for dette er at ambisjonene deres ikke har pengemessig dekning i daglig drift. Da må de ut på «lånemarkedet» ved å utstede nye aksjer i AS-et for å få mer penger inn. Dette har de gjort 14 ganger. For dem som allerede eier aksjer i Stabæk og ikke kjøper nye, betyr det at deres eierandel blir mindre i prosent og dermed mindre verdt i kroner. På den måten kan man ta gamle aksjonærer som gisler ved at mange føler seg tvunget til å kjøpe nye aksjer for å opprettholde sin eierandel, sier Tor W. Andreassen, professor ved Norges Handelshøyskole.

Behovet for stadige emisjoner oppstår fordi man har brukt mer penger enn man har.

– Ja, og når man har ambisjoner som ligger over hva inntjeningen fra normal drift gir dekning for, sier Andreassen.

Etter hvert skulle én person bety ekstra mye: Den styrtrike investoren Kjell Christian Ulrichsen. Han hadde kommet inn i Stabæk-miljøet i 1997 da klubben ringte rundt til støttespillere.

De trengte 10 millioner til en emisjon.
Det holdt med å ringe Ulrichsen.
«Jeg tar alt», hadde han sagt.

Talenter og agenter
Etter Stabæks seriegull i 2008, var Veigar Páll Gunnarsson en attraktiv spiller. Talentspeider Jon Thorstensen, som på dette tidspunktet var en samarbeidspartner av Jim Solbakken, hadde fått en forespørsel fra den franske agenten Patrice Joannin. Ifølge franskmannen var Ligue 1-klubben Nancy interessert i å kjøpe Gunnarsson.

– Jim og jeg hadde en samarbeidsavtale. Spillere jeg speidet på eller fikk forespørsler om, videreformidlet jeg til ham. Jeg hadde ikke noen agentlisens, Jim tok seg av agentdelen av vårt samarbeid. Da forespørselen fra Frankrike kom, tok jeg først kontakt med Veigar. Han hadde ingen agent, å bruke Jim var helt i orden for ham. Etter cupfinalen møttes Jim, Veigar, Nicolas Holveck fra Nancy og jeg på Hotel Opera i Oslo. Jim ble dermed Veigars agent, slik oppfattet jeg det, slik oppfattet Veigar det, sier Jon Thorstensen.

Veigar Páll Gunnarssons overgang til den franske Ligue 1-klubben Nancy ga Stabæk omtrent 10 millioner kroner, sårt tiltrengte penger i en slunken klubbkasse. Like etter forsvant Alanzinho til tyrkiske Trabzonspor for omlag 36 millioner kroner.
Noen måneder senere fikk 13 år gamle Herman Stengel fra Hokksund en beskjed som gjorde ham opprømt: Han var tatt ut til å være med på talentleiren «Statoil-akademiet» sommeren 2009.

Leiren ble arrangert hver sommer i Ole Gunnar Solskjærs hjemby Kristiansund og hadde startet opp i 2003 som et samarbeid mellom NFF, Statoil og agentselskapet Dynamic Solution AS. Talentene ble plukket ut av fotballkretsene og NFF, oppholdet ble betalt av Statoil, Dynamic Solution AS var arrangør og Solskjærs moderklubb Clausenengen FK – der Solskjær på begynnelsen av 90-tallet hadde dannet en giftig angrepsduo med Jim Solbakken – var teknisk arrangør.

Dynamic Solution AS ble startet i 2000 av Solbakken, Solskjær, investor Tore Christiansen og Frode Bjelland, mens Solskjær ennå spilte for Manchester United. Solskjær, Solbakken og Christiansen eide 30 prosent hver, Bjelland eide 10 prosent i selskapet som drev agentvirksomhet og arrangerte VIP-turer til England. Bjelland skulle senere selge seg ut, og hans eierandel ble overtatt av talentspeider John Vik og Eirik Bakke med 5 prosent hver.

I sju år var Ole Gunnar Solskjær en av de største eierne i agentselskapet samtidig som han spilte for Manchester United. Dette var i strid med regelverket til det engelske fotballforbundet, noe Dagens Næringsliv-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson omtalte i boka Den forsvunne diamanten som kom ut i 2008. Samme år ble Solskjær ansatt som trener for rekruttlaget til Manchester United, og solgte seg ut av Dynamic Solution. Men han fortsatte som frontfigur for «Statoil-akademiet». Talentleiren ble ansett som et uoffisielt landslag for 14-åringer. Da leiren startet opp i 2003, var Ole Gunnar Solskjær og hans kontaktnett, spesielt til Manchester United, et viktig element for å vise hvor attraktivt det var å bli tatt ut til leiren.

«25 gutter på 14 år og 25 jenter på 15 år fra hele landet skal delta. Samlingen finner sted i perioden 22. til 27. juni, og talentene skal plukkes ut av Norges Fotballforbund og regionale fotballkretser. På samlingen skal de unge fotballspillerne lære treningsprinsipper og gjennomføre et treningsopplegg godkjent av Ole Gunnar Solskjær og fotballforbundet. Kjente trenerpersonligheter skal delta på samlingen, sammen med talentspeidere fra Manchester United», skrev Statoil på sine nettsider i 2003.

Det siste «Statoil/Solskjær-akademiet» ble avholdt i Kristiansund i 2010. Da kristiansunderen i november ble hovedtrener i Molde, som finansieres av Aker-eier Kjell Inge Røkke, kunne ikke samarbeidet fortsette. Solskjær kunne ikke være en slags frontfigur både for Statoil og Aker.

Leiren har siden 2011 vært avholdt i Stavanger med Brede Hangeland som frontfigur. Dynamic Solution har ingenting med talentleiren å gjøre lenger.

En 13-åring får agent
Ni ganger ble leiren avholdt med Solskjær som frontfigur. 450 14-åringer, 225 gutter og 225 jenter, deltok de årene leiren ble avholdt i Kristiansund.

Også under leiren i 2009, der Herman Stengel deltok, skulle de unge spillerne føle på hva det ville bety å leve «fotballivet». Det var gjerne flere daglige økter, internkamper, og relevante foredrag om for eksempel kosthold og restitusjon.

– Vi hadde også aktiviteter i skogen der vi klatret i tau – for å trekke oss ut av komfortsonen og lære oss å stole på lagkameratene. Ole Gunnar Solskjær ledet nesten alle treningene. Jeg så at Jim Solbakken var der, men han tok ikke kontakt med meg, sier Mathias Johnsen, som den gangen spilte i Harstad-klubben Medkila og nå er i Tromsdalen.

Magnus Wolff Eikrem var assistenten til Solskjær på treningene, og holdt innlegg foran de unge spillerne der han fortalte om livet i Manchester United.

– I tillegg var det flere fra NFF der som holdt foredrag, blant andre Nils Johan Semb. Det var mange i jakker med klubblogoer rundt banen og talentspeidere. Jeg snakket aldri med Jim Solbakken, han hang mest rundt Herman Stengel, Mats Møller Dæhli og Sondre Tronstad fra Start. De skulle få prøvespille i Manchester United senere. Jeg snakket en del med John Vik, og han kjente jeg fra før, sier Riki Alba, som i 2015 var utleid fra Vålerenga til Bærum i 1. divisjon.

Det var talentspeideren John Vik som først tilnærmet seg Herman Stengel.

«Jeg ble kontaktet av Jim Solbakken da jeg var på Solskjær-akademiet. Eller: det var partneren hans, John Vik, som først kontaktet meg», fortalte Herman Stengel fra vitneboksen, fire år og et halvt år etter «drømmeuka» i Kristiansund.

Det skulle bli begynnelsen på et samarbeid som gjorde at den talentfulle unggutten ufrivillig ble dratt inn i Norgeshistoriens mest kontroversielle fotballovergang.

I samme periode som Herman Stengel og de andre fotballtalentene fikk sitt første møte med det å være fotballproff, slet Veigar Páll Gunnarsson benken i sin nye klubb i Frankrike.

– Jeg var som en kjegle på treningsfeltet. Treneren snakket med meg én gang, da han gratulerte meg med dagen. Jeg husker vi hadde et spillermøte før en hjemmekamp hvor han spurte om spillerne ville sove på hotell eller hjemme natta før kampen. Flertallet ville sove hjemme. «Da blir det hotell», sa han. Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke kom til å få særlig med sjanser i Nancy, sier Gunnarsson i dag.

Selv uten islendingen på laget, styrte Jan Jönsson Stabæk til 3. plass i Tippeligaen 2009, i en vanskelig sesong, spesielt utenfor banen.

«Brukt penger som fulle sjømenn»
Problemene med Telenor Arena hadde meldt seg umiddelbart etter at den sto klar våren 2009. Ifølge styreleder i Stabæk Fotball AS, Lars Holter-Sørensen, var sviktende sponsorinntekter årsaken til klubbens dårlige økonomi. Lønnskutt var ett av virkemidlene for å snu økonomien.

«Dette var nytt for meg. Vi har hele tiden fått vite at klubben har lange og gode sponsorkontrakter», sa leder for spillerutvalget, Morten M. Skjønsberg, til Dagbladet.

Omtrent samtidig med innflyttingen til Stabæks nye storstue, skrev storscorer Daniel Nannskog under en ny gullkontrakt med klubben. Ifølge skattelistene hadde han en skattbar inntekt på 3,8 millioner kroner i 2009.

«Er dette riktig, så er det svært dårlig lønnsstyring. Da burde de aldri ha tilbudt meg ny kontrakt», sa Nannskog i samme Dagbladet-artikkel.

15. juni skrev Asker og Bærums Budstikke at klubben hadde foreslått lønnskutt på 15 prosent. Spillerutvalget, bestående av Christian Keller, Inge André Olsen og Morten M. Skjønsberg, gikk ikke med på betingelsene.

«Vi kommer sikkert med noen krav til ledelsen også om vi går med på kutt. For å forsikre oss om klubben drives sunnere i fremtiden – og at vi ikke trenger å kutte igjen», sa Skjønsberg.

20. juni trakk sportssjef Lars Bohinen seg på grunn av den trange økonomien. Samme dag gikk spillerne med på et lønnskutt på ni prosent.

To dager senere skrev Morten M. Skjønsberg et innlegg i Asker og Bærums Budstikke med tittel «Når fotballen blir alvor». Han var svært kritisk til driften av norsk fotball.

«Den trauste norske tradisjonen med å ha penger på bok, har aldri vært noen slager I fotballfamilien. Med ett unntak, Rosenborg. I jakten på kostbare spillere som hjelper klubbene til triumfer har man brukt penger som fulle sjømenn.»

Ifølge Skjønsberg hersket det «trykket stemning på Fornebu».

«Det blir 36 millioner i minus. Det er vesentlig dårligere enn budsjettert», innrømmet Lars Holter-Sørensen til Askers og Bærums Budstikke 30. juni, og fortalte at klubben måtte ha inn 30 millioner kroner for å sikre driften ut året.

9. oktober ble det avholdt ekstraordinært styremøte i Stabæk Holding AS – morselskapet til Stabæk Fotball AS – som eide Telenor Arena. Det endte med at alle aksjene i morselskapet ble nullet, mot at Kjell Christian Ulrichsen overtok selskapet og betalte ut alle forpliktelser – noe som kostet Ulrichsen ca. 60 millioner kroner og gjorde ham til eneeier av Telenor Arena.
Stabæk Fotball AS ble skilt ut som eget selskap, og ble Stabæk Fotballs samarbeidende selskap etter NFF-reglene for dualmodellen.

«Nye» Stabæk Fotball AS så dagens lys mot 1. oktober 2009. Selskapet besto av Lars Holter-Sørensen, Einar Schultz, Tor Q. Aaserød, Ingebrigt Steen Jensen, Nils Finstad, Jack S. Bråthen, Herlog Berge og Petter Wulff som tilsammen skjøt inn ni millioner kroner. Men de trengte 10 millioner kroner til, penger de håpet på å få inn via en ny emisjon våren 2010.

«Tidligere har det blitt sagt at 30 millioner kroner har vært behovet», spurte Asker og Bærums Budstikke 30. oktober.

«Da var det snakk om å drive hele Telenor Arena og alle arrangementer. Denne strukturen er basert på at vi kun skal drive med fotballaktiviteter», svarte Holter-Sørensen, styreleder i «nye» Stabæk Fotball AS.

2009 hadde vært et blytungt år for Stabæk. Det skulle ikke bli noe lettere i 2010.

Jim Solbakken og bestevennen Ole Gunnar Solskjær arrangerte fra 2003 til 2010 den årlige leiren for Norges største fotballtalenter. Herman Stengel deltok på leiren i 2009.
Jim Solbakken og bestevennen Ole Gunnar Solskjær arrangerte fra 2003 til 2010 den årlige leiren for Norges største fotballtalenter. Herman Stengel deltok på leiren i 2009.

«The Solbakken Show»
Noen uker etter at 2009-bronsen var sikret, hentet Stabæk tilbake sin kanskje viktigste spiller de siste årene for 600 000 kroner. Ett år etter at Stabæk hadde solgt Veigar Páll Gunnarsson til Nancy for 10 millioner kroner, var islendingen «hjemme» igjen. Både salget og tilbakekjøpet var to gullavtaler for Stabæk.

Ifølge politiavhøret med Jim Solbakken, som ble gjennomført 5. januar 2012, hadde han blitt kontaktet av Nancy i 2009 for å finne en ny klubb til islendingen.

«Nancy tok kontakt, ville kvitte seg med ham. Ba dem gi ham en sjanse over sommeren.

Vitnet lurte på hva hva de ville ha for ham og Nancy sa da de ville ha litt for de hadde brukt så mye penger på han, men det viktigste var å bli kvitt lønna hans. Nancy hadde 10 mill i året i utgifter på VPG. Vitnet tok kontakt med alle norske klubber og flere utenlandske klubber og ingen ville ha han eller hadde råd til ham.»

Til politiet sa altså Jim Solbakken at han hadde tatt kontakt med alle klubber i Norge for å selge Veigar Páll Gunnarsson på vegne av den franske klubben. Vi ringte noen sportsdirektører i klubber som spilte i Tippeligaen i 2009 og spurte om de hadde fått henvendelser om å kjøpe Veigar Páll Gunnarsson:

– Nei, det kan jeg ikke huske å ha fått. Vi får forespørsler hele tiden, men jeg har ikke lagt noen Veigar-forespørsel på minnet, sier Jostein Flo, sportsdirektør i Strømsgodset.

– Nei, det fikk jeg ikke. Etter 2007 ønsket vi Veigar til å erstatte Robbie Winters. Vi så på Veigar som en perfekt makker til Thorstein Helstad, men vi fikk beskjed av Stabæk at det var uaktuelt. Utover det har det aldri vært noen henvendelser den ene eller andre veien angående Veigar, sier Roald Bruun-Hanssen, daværende sportsdirektør i Brann.

– Nei. I hvert fall ikke som jeg kan huske, sier Egil Østenstad, som var sportsdirektør i Viking i 2009.

– Nei. Ikke så vidt jeg kan huske, og helt ærlig tror jeg at jeg ville ha husket en sånn henvendelse, så jeg tror ikke det skjedde, sier Rolf Magne Walstad, som da var sportsdirektør i Lyn.

– Nei. I hvert fall ikke som jeg kan huske. Vi har ikke hatt penger til å kjøpe spillere de siste sju årene, sier Torgeir Bjarmann, sportsdirektør i Lillestrøm.

Jim Solbakken gjentok det samme under rettssaken, men la til ordet «nesten». Han hadde, ifølge hans egen forklaring i retten, kontaktet «nesten alle klubbene i Norge».

Men ingen av de klubbene Josimar snakket med.

Sidebytte
I politiets vitneavhør av Jim Solbakken, er også følgende protokollført:
«Nancy tenkte de hadde 25 mill i utgifter på han hvis han ble perioden ut, så hvis de ga han 5 mill i [sluttpakke] så var det greit. Nancy hadde allerede brukt ca 12 mill på å kjøpe han og 10 mill i lønn på han. Så de ga han 5 mill i sluttpakke og subsidierte på den måten lønna hans i Stabæk. Stabæk hentet han tilbake for ca 75 000 euro (ca 600 000 NOK). Vitnet mener det var altfor mye siden han har så mye i lønn.»

600 000 kroner var «altfor mye», mente Jim Solbakken.

Under ett år tidligere hadde han vært Veigar Páll Gunnarssons agent i overgangen motsatt vei da Nancy betalte omlag 10 millioner kroner for islendingen.

Ifølge Jon Thorstensen, som skulle ha halvparten av alle inntekter som «hans spillerfunn» genererte, var agenthonoraret på ca. én million kroner da Gunnarsson gikk til Nancy.

– Jeg fikk rundt 400 000 kroner. Det var halvparten av totalen, etter at Jim hadde trukket fra utgifter, sier han.
Da Josimar møtte Veigar på Island, bekreftet han at Jim Solbakken var hans agent da han gikk fra Stabæk til Nancy senhøsten 2008.

Til politiet forklarte Solbakken seg slik:
«Vitnet ble kjent med VPG to uker før hans overgang til Nancy. Vitnet har aldri vært agent for VPG. Vitnet jobbet for Nancy og fikk betalt av dem.»

Jim Solbakken benektet altså under politiavhøret at han var agenten til Veigar Páll Gunnarsson.

I artikkelen «Dobbeltagenten» i Josimar 9/2014 dokumenterte vi hvordan Jim Solbakken byttet side fra spiller til klubb etter at en overgang var ferdigforhandlet – noe som skjedde ved Mame Biram Dioufs overgang fra Molde til Manchester United i 2009. Solbakken var agenten til Diouf, men skiftet side på papiret og representerte klubben, Molde, og ikke spilleren da overgangen til Manchester United var gått i orden. Solbakken hadde altså sittet på to sider av bordet.

Da vi intervjuet Jim Solbakken i forbindelse med «Dobbeltagenten», spurte vi hvem han representerte i Gunnarssons overgang til Nancy.

«Under rettssaken i fjor, kom det fram at du hadde representert Nancy. Stemmer det?»
«Husker jeg tok Veigar til Nancy, ja.»
«Veigar sier at du representerte ham?»
«Husker ikke, men de papirene ligger også hos forbundet. Rollene mine ligger inne hos forbundet. Når jeg hører hvilken sak du skal skrive, henviser jeg til forbundet. Du får høre med forbundet om rollene», svarte han.

Vi tok kontakt med NFF. De kunne gjerne gi ut informasjonen om Solbakkens roller, men bare om det forelå et skriftlig samtykke fra Solbakken selv. Jim Solbakken har ikke besvart Josimars henvendelser.

Også Nancy-direktør Nicolas Holveck hadde oppfattet Jim Solbakken som Veigar Páll Gunnarssons agent. Da Nancy ønsket å selge islendingen i 2009, var det naturlig å kontakte mannen de anså som spillerens agent, Jim Solbakken, forklarte Holveck i retten.

«Brukte dere noen medhjelpere eller agenter for å få leid ut eller solgt Gunnarsson?», spurte Ole Petter Drevland, Inge André Olsens forsvarer.

«Ja, selvfølgelig. Det var flere», svarte Holveck.
«Ble flere norske klubber kontaktet i denne sammenhengen?», spurte Drevland.
«Nei, vi så i Frankrike og Italia», svarte Nancy-direktøren.
«Kontaktet dere Jim Solbakken?», spurte Drevland.
«Ja, selvfølgelig. Han var Gunnarssons agent, så det var først og fremst ham», svarte Holveck.

Lars Bohinen var på dette tidspunktet sportssjef i Stabæk og representerte klubben i forhandlingene. De to andre partene, Nancy og Veigar Páll Gunnarsson, oppfattet begge Jim Solbakken som islendingens agent. For alle andre enn Jim Solbakken selv, hadde Jim Solbakken representert Veigar Páll Gunnarsson da han gikk til Nancy.

Da Veigar Páll Gunnarsson returnerte til Stabæk senhøsten 2009, steg stemningen i klubben flere hakk.

«Vi tror det er den beste julegaven til Daniel Nannskog, Jan Jönsson og de øvrige deltagerne i prestasjonsgruppen Stabæk, alle sesongkortholdere og Stabæk-fans. Og kanskje en gave til norsk fotball også», sa Ingebrigt Steen Jensen til VG Nett da overgangen var klar.

Gunnarsson fortsatte der han slapp i Tippeligaen, og noterte seg for 10 mål og 10 målgivende pasninger i 2010-sesongen. Han delte dermed førsteplassen i poengligaen med Mohammed Abdellaoue og Erik Huseklepp. Prestasjonene ga de to sistnevnte nye, attraktive arbeidsgivere i utlandet, i henholdsvis Hannover (Bundesliga) og Bari (Serie A). Gunnarsson delte også 4. plassen på VG-børsen med lagkamerat Pontus Farnerud. Stabæk endte på 12. plass i en sesong preget av uroen rundt fremtiden i Telenor Arena, Jan Jönssons varslede avgang og tiltredelse som Rosenborg-trener, og blodrøde tall i klubbregnskapene.

Årene 2005-2009 ble en sportslig opptur for Stabæk. Borte mot Molde i 2006 scoret Inge André Olsen. Lagkameratene Bjørnar Holmvik, Daniel Nannskog, Alanzinho og Veigar Páll Gunnarsson jublet.
Årene 2005-2009 ble en sportslig opptur for Stabæk. Borte mot Molde i 2006 scoret Inge André Olsen. Lagkameratene Bjørnar Holmvik, Daniel Nannskog, Alanzinho og Veigar Páll Gunnarsson jublet.

 

FAKSIMILE ASKER OG BÆRUMS BUDSTIKKE 15. DESEMBER 2010
FAKSIMILE ASKER OG BÆRUMS BUDSTIKKE 15. DESEMBER 2010

Tomme tribuner
7. oktober 2010 hadde Inge André Olsen sin første dag på jobb som sportssjef i Stabæk. Fem dager senere var han i møte med spillerne i Stabæk, der han informerte om økonomien i klubben. Prognosen for 2010 var et minus på 27 millioner kroner – 10 millioner mer enn klubben hadde regnet med. Billettinntektene var fem millioner kroner lavere enn i 2009. Da hadde billettsalget ligget på 9472 per kamp. Året etter hadde dette dalt med to tusen tilskuere, til 7412.

Ikke bare var det offisielle tilskuertallet dårligere enn året før, det faktiske oppmøtet på stadion var betraktelig lavere. Da Viking var på besøk 10. juli oppga Stabæk 6662 tilskuere. Asker og Bærums Budstikke hadde gravd fram at det faktiske tilskuertallet var 2114 – under en tredel av det som ble oppgitt. De 4548 menneskene som hadde billett, men som ikke kom, brukte derfor ikke en hundrelapp eller to i kiosken, inntekter som Stabæk både hadde budsjettert med – og for lengst brukt. Det store avviket mellom oppgitt og faktisk tilskuertall var påfallende gjennom hele 2010-sesongen.

I tillegg var manglende betaling fra enkelte sponsorer, mindre inntekter fra TV-avtaler for europacupspill enn antatt og dårligere salg av kurs og konferanser på Telenor Arena grunner til at underskuddet var ti millioner kroner verre enn de hadde budsjettert med, ifølge Jon Tunold, daglig leder i Stabæk Fotball AS.

Inge André Olsen hadde året før vært en del av spillergruppen som hadde kjempet mot lønnskutt. Denne gangen satt han på den andre siden av bordet, og kunne «ikke utelukke lønnskutt». Ifølge Olsen var ikke Stabæk preget av noen cowboykultur når det gjaldt pengebruk.

«Vi har tenkt over pengebruken hele veien. Men det skader ikke å se på den på nytt», sa han til Asker og Bærums Budstikke.
Kaptein Morten M. Skjønsberg var oppgitt.

«Det som bekymrer meg aller mest, er at det ikke er gått så lang tid siden vi var i samme økonomiske situasjon», sa han med henvisning til forhandlingene året før, som endte med at spillerne gikk ned ni prosent i lønn fra 1. januar 2010.

sg-6
Solgte spillere til seg selv
Høsten 2010 befant Stabæk seg i akutt fare for å miste klubblisensen.

30. juni samme år hadde styret i Lyn slått seg selv konkurs.

Mange år med dyre spillerkjøp og høye lønninger der utgiftene var langt høyere enn fotballklubbens driftsinntekter, hadde blitt finansiert av forretningsmannen Atle Brynestad. Kontantstrømmen fra Brynestad tok slutt da han fikk økonomiske problemer.
Konsekvensene ble enorme:
AS-et gikk konkurs, klubben det samme, og Lyn måtte starte på nytt i 6. divisjon.

Situasjonen i Stabæk minnet ubehagelig mye om det som hadde skjedd med Lyn:
I mange år hadde driften, der utgiftene var langt høyere enn inntektene, i stor grad blitt finansiert av Kjell Christian Ulrichsen. Da han trakk seg ut av klubben i 2009, etter konfliktene rundt driften av Telenor Arena, lå det et potensielt Lyn-scenario i horisonten for Stabæk.

Noe måtte gjøres.

Og Stabæk-ledelsen tok et dramatisk grep:
De startet investorselskapet Spiller AS, og kjøpte 17. november 2010 salgsrettighetene til «alle balanseførte spillerrettigheter» – i praksis hele spillerstallen – for 9,75 millioner kroner av Stabæk Fotball AS.

Samtlige i styret i Stabæk Fotball AS kjøpte aksjer:
Lars Holter-Sørensen, leder i Stabæk Fotball AS og medlem av klubbens sportslige utvalg, Tor Q. Aaserød, styremedlem i Stabæk Fotball AS og medlem av klubbens sportslige utvalg, Petter Wulff, styremedlem i Stabæk Fotball AS, Anders Bergh-Jacobsen, styremedlem i Stabæk Fotball AS og Ingebrigt Steen Jensen, styremedlem i Stabæk Fotball AS og medlem av klubbens sportslige utvalg, eide mer enn 70 prosent av aksjene i Spiller AS.

I tillegg hadde daglig leder Jon Tunold, klubbstyremedlem Einar Schultz (som på dette tidspunktet også var visepresident i NFF og styreleder i Norsk Toppfotball) og sportssjef  Inge André Olsen mindre aksjeposter.

Uten dette grepet ville Stabæk ha lidd samme skjebne som Lyn.

Disse investorene reddet, ifølge Ingebrigt Steen Jensen i et innlegg på Stabæks hjemmeside, klubblisensen for 2011-sesongen:
«Det er stort sett de samme menneskene som er aksjonærer i Stabæk Fotball AS som i Spiller AS, så på mange måter ‘kjøpte vi noe vi allerede eide’, men vi regnet det for sannsynlig at de ca. 10 millionene som ble skutt inn i Spillerinvest ville kunne betales tilbake over tid», skrev Ingebrigt Steen Jensen på Stabæks hjemmeside.

Lisensen for 2011 ble altså reddet ved at Stabæk-ledelsen solgte spillerstallen «til seg selv». Hvordan de beregnet spillerstallen til å ha en verdi på 9,75 millioner kroner, er ikke opplyst noe sted. Ikke i avtalen mellom Stabæk Fotball AS og Spiller AS, ei heller i årsoppgavene til de to selskapene utover at «spillerrettigheten ble solgt til antatt markedsverdi», som det står i 2010-årsoppgaven til Stabæk Fotball AS.

Men dramaet var ikke over:
15. desember 2010 meldte Asker og Bærums Budstikke at Stabæk var «en hårsbredd fra konkurs». Klubben og arenaeier Kjell Christian Ulrichsen ble ikke enige. Det Ulrichsen-eide selskapet Stabæk Holding AS (som senere skiftet navn til Euforum AS) ville gå konkurs om fotballen ble værende på Telenor Arena:
«Stabæk Holding er ribbet for penger. Slås selskapet konkurs vil Stabæk Fotball følge i dragsuget. I så fall havner klubbens fremtid i hendene på to bostyrere», skrev Asker og Bærums Budstikke. Sponsoravtalene var knyttet opp mot spill på Telenor Arena, og klubben hadde budsjettert med inntekter fra salg av sesongkort, losjer, kurs og konferanser på arenaen – alt kunne bli kansellert om arenaselskapet gikk konkurs. Kontantstrømmen inn i Stabæk Fotball AS, som skulle videre til å betale spillere og støtteapparat i Stabæk Fotball, ville ha stoppet.

På alle sider av bordet
Etter at Josimar skrev om rolleblandingen i Stabæk i august 2011, krevde Norges Fotballforbund at deres egen visepresident, Einar Schultz, samt sportssjef Inge André Olsen, solgte seg ut av Spiller AS. Det var brudd på regelverket at personer som var ansatt eller hadde verv i klubben også var eiere i et selskap som eide spillerrettigheter.

Ingebrigt Steen Jensen, Tor Q. Aaserød og Lars Holter-Sørensen satt alle i klubbens sportslige utvalg, og hadde derfor muligheten til å påvirke klubbens beslutning om kjøp og salg, uten at NFF grep inn.

– Jeg vil anta at en som sitter i en klubbs sportslige utvalg vil kunne ha innflytelse i forhold til salg/utleie av spillere, slik at dette vanskelig kan være forenlig med å være aksjonær i et selskap som inngår investeringsavtale knyttet til klubbens spillere, sier seksjonsleder juridisk avdeling i NFF, Espen Auberg, til Josimar i dag.

Men NFF oppdaget aldri at trioen som tilsammen satt med aksjemajoriteten i Spiller AS også satt i klubbens sportslige utvalg.
«Er det ikke litt problematisk at du som sportslig administrativ leder og dermed øverste sjef for kjøp og salg av spillere, også er i medeier i et selskap som tjener på spillersalg?», spurte NRK Inge André Olsen etter at Josimar hadde publisert saken i august 2011.

«Da må man se på hvilke selskaper og strukturer som foreligger. Kjøp og salg blir avgjort av sportslig utvalg der klubben har fire medlemmer og AS-et tre. Det har aldri tidligere vært reagert på at man ikke ivaretar klubbens interesser», svarte Olsen.
Idrettsjurister reagerte på at Stabæk-ledelsen «solgte spillere til seg selv».

«En slik avtale, der samme personer oppretter et nytt selskap og selger til seg selv, er underlagt aksjelovens paragraf 3-8. Det er strenge formalia forbundet med ‘salg mellom nærstående’», uttalte advokat Kenneth A. Leren til Josimar.

Formalitetene i paragrafen Leren sikter til består blant annet i at avtalen skal redegjøres for, og redegjørelsen skal oversendes Foretaksregsregisteret «uten opphold», som det heter på jusspråket. Altså umiddelbart etter at avtalen er gjort. Den skal også bekreftes av revisor.

«Dette er til for å hindre korrupsjon. Det er ekstra krav ved salg til nærstående, nettopp for å sikre gjennomsiktighet og fjerne tvil rundt ytelser og vurderinger av verdiene i selskapene. Loven er krystallklar på dette», utdypet Leren.

Foretaksregisteret hørte ingenting, fra verken Stabæk Fotball AS eller Spiller AS. Dette bekreftet Foretaksregisteret overfor Josimar, både per telefon og epost.

«Foretaksregisteret har ikke mottatt melding om avtale etter aksjelovens § 3-8, mellom Stabæk Fotball AS og Spiller AS», fikk vi til svar i en epost sendt 1. november 2011 – nesten ett år etter at avtalen ble inngått.

«Formalia rundt aksjeloven ser ikke ut til å være fulgt. Det er tankevekkende at fotballen på den ene siden har blitt så profesjonell at organiseringen faller inn under lovverket for næringslivet. Samtidig som de ikke er proffe nok til å følge regelverket som da gjelder», sa jussprofessor ved Handelshøyskolen BI, Tore Bråthen, til Josimar.

«Rød sone»
Pr. 31. desember 2010 var egenkapitalen i Stabæk Fotball AS på minus 2,5 millioner kroner, mens egenkapitalen i Stabæk Fotball var 394 000 kroner i pluss. Konsolidert – begge enhetene lagt sammen – hadde Stabæk en egenkapital på minus 2,1 millioner kroner.

Klubbene kan i henhold til lisensreglementet ikke rapportere negativ egenkapital pr. 31. desember hvert år. Dersom de har det, kan de likevel få lisens om ett av disse to kravene er oppfylt:
a) Lisenssøker/lisensinnehaver har skriftlige avtaler som dokumenterer at den negative egenkapitalen vil bli rettet opp (f.eks. fra overskudd av framtidig salg av spillere, garantier, bidrag, støtte, ansvarlig lån jf. NFFs standard osv.)
b) Lisenssøker/lisensinnehaver kan fremlegge skriftlig ettergivelse av krav fra kreditorer som dekker den negative egenkapitalen.

Stabæk havnet i «rød sone» i «fotballens finansielle oppfølgingssystem» (FOS), noe som betydde at klubben måtte følge en streng handlingsplan for å beholde lisensen. Uten innskuddet fra Spiller AS, ville lisensen ha røket før sesongen 2011. Det er mange investorselskaper som har eid spillerrettigheter i norske klubber, men aldri har noen solgt hele spillerstallen engros, og det «til seg selv», som i Stabæk.

Tap av lisens ville bety degradering til den første divisjonen der lisensbestemmelsene ikke gjelder, som er 2. divisjon. Uten medieinntekter ville det etter all sannsynlighet betydd oppsigelser av sponsoravtaler og fristillelse av alle spillere. AS-et ville ha gått konkurs, og ettersom kontantstrømmen går gjennom AS-et og til klubben, ville den ha stoppet opp. Klubben ville dermed ikke ha kunnet oppfylle sine forpliktelser, og også gått konkurs. Stabæk ville mest sannsynlig ha måttet starte helt på nytt nederst i seriesystemet.

Verken i årsoppgavene til Stabæk Fotball AS eller Spiller AS eller i kjøpsavtalen mellom de to selskapene står det spesifisert hvilke spillere dette gjelder. Det står heller ikke hvordan de kom fram til at stallen hadde en verdi på 9,75 millioner, utover at «spillerrettighetene er kjøpt for antatt markedsverdi».

De tre fra Stabæk som senere skulle bli tiltalt i overgangssaken hadde aksjemajoriteten i selskapet som kjøpte spillerstallen. Lars Holter-Sørensen eide 40,8 prosent av Spiller AS. Tor Q. Aaserød, hadde nest størst eierandel med 10,6 prosent, mens Inge André Olsen som eide to prosent, måtte selge sine aksjer da NFF ble gjort oppmerksom på saken.

Verdivurderingene
Under etterforskningen av overgangssaken beslagla politiet styreleder Lars Holter-Sørensens PC. Her fant de et dokument med verdivurdering av tre spillere: Veigar Páll Gunnarsson var verdsatt til fem millioner kroner. Henning Hauger til 3,51 millioner kroner og Johan Andersson til én million kroner.

Holter-Sørensen hevdet at dette kun var et regneark som ikke var ment for offentligheten:
«Dette er et internt dokument som bare jeg og sekretæren har sett. Det skulle ikke brukes til noe, annet enn en skisse», sa Holter-Sørensen under rettssaken.

Et annet internt dokument, en oppstilling over kjøpene til Spiller AS fra Stabæk Fotball AS med verdivurdering av alle i Stabæk-stallen, totalt 18 spillere, der Gunnarssons verdi var estimert til én million kroner, ble derimot lagt frem i retten som bevis for at Stabæk tidlig anså islendingens salgsverdi til å være lav.

«Vi hadde én verdivurdering av Veigar Pall Gunnarsson. Den ble gjort i november 2010 og var på én million kroner», sa styremedlem i Stabæk Fotball AS, medlem av klubbens sportslige utvalg og nest største investor i Spiller AS, Tor Q. Aaserød, i retten.

Dette dokumentet lister opp seks spillere med en konkret verdi: Gunnarsson var gitt en verdi på én million kroner, Bjarni Eiriksson 250 000 kroner, Jørgen Hammer 500 000 kroner, Henning Hauger to millioner kroner, Mikkel Diskerud tre millioner kroner og Vegar Eggen Hedenstad tre millioner kroner – totalt 9,75 millioner kroner, identisk med beløpet Spiller AS betalte for stallen.

I dokumentet står det: «bare disse spillerne har en verdi per 17.11, men flere har en ‘mulig salgsverdi’», og lister opp et estimat av hva hver enkelt spiller kan bli solgt for – et totalbeløp på 21,5 millioner kroner. Veigar Páll Gunnarsson er oppført med to millioner kroner som «mulig salgsverdi».

Midtbanespilleren Johan Andersson, som ufrivillig skulle bli en brikke i overgangssaken, er oppført å ha null verdi, både i den konkrete verdivurderingen og under kolonnen «mulig salgsverdi».

Dokumentet lister også opp null i konkret verdi på Herman Stengel, men to millioner som «mulig salgsverdi». På dette tidspunktet hadde ikke Stengel proffkontrakt med Stabæk, han var ikke eid av Spiller AS.
Det skulle komme senere.

Tynn stall – og Stengel
Stabæk-eventyret hadde startet i 1990, da Ingebrigt Steen Jensen og andre i hans krets hadde møttes i lokalene til reklamebyrået JBR i Parkveien i Oslo og staket ut Stabæks vei fra grendeklubb til toppklubb. Prosjektet fikk navnet «Ullevaal ‘95». Det ble ikke cupfinale i 1995, men det året debuterte klubben i elitedivisjonen. Cupfinale, med seier over Rosenborg, skulle komme i 1998. Etter at prosjektet var fullbyrdet med cupfinaleseieren fulgte, ifølge Ingebrigt Steen Jensen i boka Alltid Uansett, noen «mellomår». Klubben famlet, usikker på hvilken posisjon den skulle ha. Nedrykket i 2004 ble et vendepunkt. Klubben skulle tilbake i toppen, og surfet fra opprykkssesongen 2005 på en medgangsbølge – en bølge som skulle vokse seg enda større da klubben skulle inn på Telenor Arena.

Det var en satsing som hadde kostet.

Og dårlige nyheter sto nærmest i kø:
Klubben skulle få en ny økonomisk smell da Stabæk Fotball AS i februar 2011 tapte en rettssak i Asker og Bærum tingrett mot selskapet Thue og Selvaag Arena AS. Firmaet hadde hatt oppdrag med å selge sponsoravtaler til Telenor Arena. Søksmålet beløp seg til litt over én million kroner i utestående betaling. Stabæk tapte på alle punkter, og ble også dømt til å betale motpartens saksomkostninger på rundt 100 000 kroner.

«Vi har som mange andre fotballklubber utfordringer med økonomien, og har gjort en stor jobb med å rydde opp og kutte kostnader over en lang periode, så et så stort beløp får selvfølgelig konsekvenser. Men hvilke konsekvenser det får kan jeg ikke si på nåværende tidspunkt», sa daglig leder i Stabæk Fotball, Jon Tunold, til NRK etter at kjennelsen var klar.

1. februar 2011 – like før rettssaken mot Thue og Selvaag Arena AS – hadde klubbens sportslige utvalg (SU) et møte der den nyansatte treneren Jörgen Lennartsson uttrykte bekymring for klubbens tynne stall. Den besto av 17 spillere, hvorav noen var usikre på grunn av skader. Veigar Páll Gunnarsson spilte kampene på La Manga med gipset hånd. I den siste treningskampen før sesongen, mot Asker, ble landslagskeeper Jon Knudsen skadet i hånden. Det betydde at Jan Kjell Larsen måtte stå i mål – og keepertrener Pål Albertsen tok plass på benken som reservekeeper.

Lennartsson ønsket seg en 20-mannstropp.

15 år gamle Herman Stengel sto også på agendaen. I møteprotokollen står det:
«Stengel ønsker kontrakt med SF. Krever 180 000 i lønn + 40 000 i skolepenger før forhandlinger. Tanken er at han fra sommeren skal brukes 50 prosent på jr.-elite og 50 prosent i A-troppen. Stengel tilbys å være med til La Manga for vurdering. Sporten kommer tilbake etter La Manga-oppholdet med en anbefaling.»

4. mars – etter treningsleiren i Spania – hadde sportslig utvalg et nytt møte. På dette tidspunktet var Herman Stengel i Italia sammen med lagkameratene på G19-laget til Stabæk. Laget tapte mot Grampus (Japan) og Sassuolo, men slo Milan i en kamp der 15-åringen hadde vært en av banens beste spillere.

Det ble besluttet å signere Herman Stengel.

«Har innfridd både på La Manga og i Italia. Spørsmålet er om vi skal bruke 250 000,- på en 15-åring, som har et salgspotensial (ref. Dæhli). Mye av utgiftene kan gjøres til kostnadsdekning da han bor langt unna. Beslutning: Vi prøver å signere Herman», står det i møtereferatet.

I politiavhør og under rettssaken i Asker og Bærum tingrett høsten 2013, tegnet blant andre Vålerenga-manager Martin Andresen, Vålerengas sportsdirektør Truls Haakonsen, spillerens egen agent, Jim Solbakken, samt Stabæks Inge André Olsen og Ingebrigt Steen Jensen, opp et bilde av et fotballtalent med en verdi på tosifret antall millioner, et fotballtalent store klubber i Europa ville kjempe hardt for å sikre seg.

Som Ingebrigt Steen Jensen sa i sitt vitneavhør:
«Stengel er en juvel for Stabæk og kan om noen år bli solgt for mange millioner til en storklubb i Europa.»

Et halvt år før opsjonsavtalen ble en mediesak, hadde Stabæk vurdert om det i det hele tatt var verdt å bruke 250 000 kroner på en proffkontrakt for 15-åringen.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER