Conte & Co.

Fire av de siste åtte Premier League-titlene er vunnet av italienere. Hva er det med støvellandet som gjør at de produserer så gode trenere?

Tekst Thore Haugestad

Vet du hvor mange engelske trenere som har vunnet Premier League? Ingen. Siste engelskmann som vant toppdivisjonen i England var Howard Wilkinson, med Leeds i 1991/92-sesongen, året før Premier League ble etablert.
Hva med tyskere? Null. Spanjoler? Null. Franskmenn? Én, for 13 år siden.
Men Italia? De har fire. Carlo Ancelotti tok Chelsea til topps i 2010, Roberto Mancini leverte Manchester Citys første ligatittel på 44 år i 2012, Claudio Ranieri sto bak Leicesters bragd i 2016 og Antonio Conte seiret med Chelsea i mai.
Både Ancelotti og Conte tok tittelen i sitt første år i England. Suksessen blir enda mer imponerende når man tar med at kun 11 italienere har jobbet i Premier League.
Statistikken er såpass slående at det er naturlig å spørre hvorfor. Hva er hemmeligheten? Dette er tross alt ingen «gyllen generasjon»: Det skiller 17 år mellom Conte og Ranieri. De har helt ulike lederstiler. Conte er en sersjant, Ranieri en snill onkel; Mancini er iskald, Ancelotti lun og varm. De er ulike som taktikere. Det eneste som binder dem sammen er nasjonaliteten.
Dette er heller ikke noe engelsk fenomen. I Tyskland vant Ancelotti ligaen med Bayern München. I Russland har Massimo Carrera, Contes tidligere assistent, levert Spartak Moskvas først ligatittel på 16 år. I Italia ble Serie A dominert av Massimiliano Allegri, Luciano Spalletti og Maurizio Sarri.
Historiebøkene gjenspeiler den samme trenden: Italienske trenere har sanket langt flere troféer i UEFAs klubbturneringer enn noen annen nasjon.
De har utvilsomt noe rivalene mangler. Men hva? Og hvorfor?

Alle mann i forsvar
Jakten på svar starter i Firenze i 1958. Det var da Luigi Ridolfi etablerte Coverciano, Italias nasjonale treningsbase og trenerskole. Italiensk fotball lå bak andre sporter på den tiden, så Ridolfi, som var president i friidrettsforeningen og visepresident i fotballforbundet, etablerte Coverciano som et senter hvor fotballtrenere kunne lære av andre idretter. Besøker man Coverciano i dag, ser man fortsatt tennisbaner, et svømmebasseng og en løpebane.
Men Coverciano kunne ikke forvandle italiensk fotball over natten. Derfor var det andre årsaker til at italienske klubber blomstret på 60-tallet. I 1963 ble AC Milan landets første lag til å vinne Europacupen, anført av Nereo Rocco, som ble trener lenge før Ridolfis idé ble realisert. I 1964 og 1965 gikk troféet til Internazionale, som hadde et legendarisk lag under Helenio Herrera.
Dette var en periode hvor italiensk fotball var preget av et spesifikt system: catenaccio. Spesielt Rocco og Herrera var kjent for å bruke taktikken, hvor man forsvarte seg dypt med mange spillere, smalt ballen oppover og kriget lag i senk både med lovlige og ulovlige midler. Det var defensivt og kynisk. I pressen kranglet romantikere og pragmatikere om systemets estetiske verdi. Blant debattantene var Gianni Brera, landets mest berømte fotballjournalist, som mente at italienske spillere var fysisk svakere enn sine kontinentale rivaler, og derfor måtte kompensere med kløkt og defensivt spill.
Den teorien var omdiskutert, men Italia fikk uansett et defensivt tankesett. Det handlet først og fremst om å stoppe motstanderen. Før tiåret var omme, hadde Ferruccio Valcareggi ført Italia til EM-tittelen på hjemmebane i 1968 takket være solid forsvarsspill, mens Rocco hentet en ny Europacup til Milan i 1969. Den forsiktige mentaliteten var kanskje ikke underholdende, men den virket.

Svensken og skoselgeren
Dessverre for Italia skulle catenaccio snart gå ut på dato. Lagene som dominerte 70-tallet, var offensive og underholdende. Brasil knuste Valcareggis Italia i VM-finalen i 1970, mens Inter og Juventus kom til kort mot totalfotballen til Ajax i Europacup-finalene i 1972 og 1973.
Men om ikke catenaccio overlevde, hadde Italia i det minste startet en sterk trenertradisjon. De neste tiårene skulle den ene mesterlige taktikeren følge den andre, og de fleste bygget lag som var dyktige defensivt.
En av grunnene var at ferske trenere ofte videreførte idéer fra sine gamle læremestere. For eksempel var en av Roccos midtbanespillere Giovanni Trapattoni. Il Trap ble selv en defensiv suksesstrener, spesielt med Juventus på 80-tallet. Da Herrera forlot Inter, dro han videre til Roma, hvor han var mentor for en midtbanegeneral ved navn Fabio Capello. Capello ble kjent for ståldisiplin og bunnsolide forsvar, spesielt med Milan på 90-tallet. Slik videreførte altså to av Serie As største trenere prinsipper med røtter i catenaccios storhetstid.
Duoen var ikke de eneste som hentet inspirasjon fra spillerkarrieren. I Juventus spilte Conte både for Trapattoni, Marcello Lippi og Ancelotti. Selv hadde Ancelotti basert sin lederstil på den legendariske svensken Nils Liedholm, som han spilte for i Roma.
Det store unntaket i denne rekken er Arrigo Sacchi, som aldri ble proff som spiller. Den tidligere skoselgeren revolusjonerte fotball sent på 80-tallet, med 4-4-2 og sonemarkering i stedet for dyptliggende forsvar og mannsmarkering. På én måte var det logisk at revolusjonæren ble nettopp Sacchi, da han aldri hadde blitt påvirket av den mer defensive kulturen i Serie A. Kun en «outsider» kunne stå bak såpass radikale idéer.
I etterkant har de som spilte for Sacchi videreført hans idéer, noe som muligens kan forklare litt av hvorfor dagens italienske trenere er mer offensive enn før. Conte spilte for Sacchi på landslaget, og anser ham som sin største inspirator. Ancelotti var Sacchis playmaker i Milan, og senere hans assistenttrener for Italia i VM i 1994.
Både før og etter Sacchi har prosessen vært den samme: Store spillere har lært av store trenere, og tatt idéene med seg inn i sine egne trenerkarrierer.

Taktisk allsidighet
Mens denne utviklingen har funnet sted, har suksesstrenerne benyttet seg av mange ulike metoder og systemer. Dette er ingen selvfølge.
Ser man andre steder i Europa, har flere land hatt et spesielt system som har gjennomsyret hele fotballkulturen. England har 4-4-2. Dette har endret seg på toppnivå de siste 10 årene, men tradisjonelt sett har lag fra ungdomsnivå til lokalt nivå utviklet spillere som passer dette systemet, samt trenere som mestrer det. De har et hav av hodesterke spisser, kjappe vinger og løpssterke midtbanespillere. Vingbacker og offensive playmakere har det vært færre av.
I Nederland har 4-3-3 dominert. Tyskland hadde lenge libero-systemet. I begge tilfeller har kulturen blitt preget av et spesifikt system, som har påvirket den taktiske kompetansen til spillerne og trenerne.
Men noe slikt er vanskelig å finne i Italia. Det eneste karakteristiske systemet er catenaccio, men dette ble oppløst på 70-tallet, og begrepet i dag refererer mer til en defensiv mentalitet enn en spesifikk taktikk. I stedet har italiensk fotball vært full av variasjon. Dette har skapt mange ulike roller, som igjen har ført til produksjonen av ulike typer spillere. Det samme har blitt gjenspeilet i utviklingen av trenere, som har mestret mange ulike metoder.
«Vi er først og fremst den mest sofistikerte nasjonen taktisk sett», har Lippi sagt. «Vi har en allsidighet som ikke andre i verden er i nærheten av.»
Denne allsidigheten ble diskutert av Gianluca Vialli i boken The Italian Job, fra 2006, som sammenligner fotballkulturene i Italia og England. Vialli noterer at italienske spillere lærer taktisk disiplin fra ung alder, da selv ungdomslagene fokuserer på resultater. Dette fører til større fleksibilitet. Og der hvor England har funnet én bestemt metode, har Italia alltid foretrukket å ha flere ulike løsninger.
«Vi har ikke tro på at det finnes én ‘korrekt’ måte å gjøre ting på», skriver Vialli.

Coverciano har ingen sannheter  
Dette tar oss tilbake til Coverciano. Det var her Trapattoni, Ancelotti, Conte og resten kom inn dørene med hodet fullt av idéer fra sine spillerkarrierer.
Samtlige ville snart bli tvunget til å revurdere sine etablerte synspunkter.
Kravene ved Coverciano er knallharde. Studentene må skrive en hovedoppgave om et valgfritt tema, selv om dette ikke er en obligatorisk del av UEFA-lisensen de tar der. Ifølge The Bleacher Report fantes det et tidspunkt hvor trenerkurset krevde 900 timer med studier, nesten fire ganger så mye som dagens UEFA-kurs.
Men det er noe annet som gjør skolen spesiell. Da The New York Times dro dit i år, ble de fortalt av direktøren Renzo Ulivieri at det fantes to uttrykk som var forbudt å si. Det ene var «i min tid». Det andre var «min fotball».
Årsaken bak sistnevnte var at det indikerte at studentene allerede hadde dannet et konsept om hvordan fotball skal spilles. For eksempel en kontringsbasert 4-4-2 eller en ballbesittende 4-3-3. Coverciano har alltid protestert mot dette, av samme årsak som Vialli nevner: Fordi det ikke finnes én «korrekt» måte å gjøre ting på. Det eneste riktige systemet er det som passer spillermaterialet, kampen og situasjonen.
Dette er en pragmatisk mentalitet som Lippi mener gjenspeiler måten italienere tenker på. I Viallis bok sammenligner han italienerne med engelskmennene, som sjelden endrer kurs når de først har bestemt seg for å følge en idé (som for eksempel 4-4-2).
«Vi tror alltid det finnes en bedre måte å gjøre ting på, og vi kritiserer alltid status quo», sier Lippi. «Hjernene våre er mer livlige, mer kapable til å tenke kritisk. Og det er derfor vi er mer progressive, mer åpne for forandringer og dialog. Om vi ser at noe ikke fungerer, prøver vi noe annet.»
Så i stedet for å knytte alt opp mot bestemte systemer, skaper Coverciano et miljø hvor studentene utfordrer hverandre. De utveksler idéer. De åpner øynene. De tvinges til å tenke selv.
«Coverciano gir deg ikke sannheter, men muligheter», sier Lippi, som tok kurset i 1975.
Resultatet er trenere som behersker ulike systemer, og som tar idéene fra Coverciano i ulike retninger.
«Vi ønsker ikke å skape identiske trenere», sa Ulivieri til The New York Times. «Det finnes ingen ‘italiensk trenertype’. Jeg står sterkt på dette. Dette er ingen fabrikk.»

Fotballens universitet
Dette forklarer delvis hvorfor Serie A har blitt så sofistikert taktisk sett. Siden alle profesjonelle trenere må gjennom Coverciano, har nesten alle som arbeider i de øverste ligaene blitt påvirket av den samme pragmatiske utdannelsen.
I Italia anses en trener som dyktig om han mestrer flere systemer, da hans allsidighet kan gi laget nye løsninger i ulike situasjoner. Pressen analyserer taktikk ned til minste detalj. Da Rafa Benítez ankom Napoli i 2013, sa han at han hadde fått flere spørsmål om taktikk de første 20 minuttene der, enn i løpet av et helt år i England.
Utenlandske trenere kan slite med å tilpasse seg dette, og José Mourinho er blant de mange som har kalt Serie A den sterkeste ligaen i verden taktisk sett. Portugiseren sa at han nesten alltid visste hvilken formasjon motstanderne ville bruke i England, noe som var umulig å forutsi i Italia.
Mourinho husket deretter en av sine første kamper med Inter, hvor han møtte Gian Piero Gasperinis Genoa. Da Gasperini så Mourinhos system, byttet han umiddelbart formasjon. Dette likte ikke Mourinho, så han gjorde noen justeringer, først etter 20 minutter, og så rett etter pause. Hver gang svarte Gasperini.
«Vi tilpasset hverandre fem ganger», sa Mourinho. «Jeg ønsket å vinne, han ønsket ikke å tape. Det var som sjakk.»
Dette strategiske spillet legger også større krav på spillerne, fordi de må mestre så mange systemer. Patrice Evra har hevdet at man ikke kan spille i Serie A uten å være taktisk intelligent. Utenlandske spisser snakker om hvor tøft det er å score mot italienske forsvar, fordi de er så disiplinerte og godt forberedt. Carlos Tévez sa at om man kan score i Serie A, kan man score hvor som helst.
«Det er fotballens universitet», sa Tévez.

Teori uten praksis
Det sier seg selv at det er gunstig for trenere å jobbe i et slikt miljø. Det er krevende, variert og utfordrende. Om Coverciano er skolen, er Serie A en slags høyere utdanning.
Dette blir fort relevant når man analyserer de syv italienske trenerne som jobbet i Premier League uten å vinne den.
Noen gjorde det bedre enn andre. Vialli vant FA-cupen, Ligacupen og Cupvinnercupen med Chelsea, før han ble sparket. Roberto Di Matteo rykket opp med West Bromwich og vant Champions League med Chelsea, før det gikk nedover. Paolo Di Canio fikk fyken i Sunderland. Gianfranco Zola fikk kun et par år i West Ham og oppholdet i Birmingham bedret ikke hans renommé. Den største floppen var Attilio Lombardo, som rykket ned med Crystal Palace i 1998.
Man skulle tro at disse ville klart seg bedre, med tanke på den sterke italienske trenerskolen. Men det de har til felles, er at de aldri jobbet i Serie A før de begynte i Premier League.
Både Vialli og Lombardo ble ansatt som spillende trenere da de var i starten av 30-årene. Det var et enormt sjansespill. Di Matteo begynte som trener i Milton Keynes Dons. Di Canios første jobb var i Swindon. Og Zola? Han startet i West Ham.
Samtlige hoppet over den verdifulle praksisen man får i Serie A. Unntakene blant de syv er Francesco Guidolin og Walter Mazzarri. Guidolin reddet Swansea fra nedrykk i 2016, før han fikk sparken i oktober i fjor, mens Mazzarri etterlot Watford på 17. plass. Ingen var braksuksesser, men de var ikke helt skandaløse heller. Det hjalp ikke at Guidolin slet med helseproblemer, og at Mazzarri knapt snakket engelsk. Dette betyr at kun seks av de 11 italienerne som har jobbet i Premier League, har spilt i Italia, studert ved Coverciano og trent i Serie A. Fire av disse har altså vunnet tittelen.
«Den italienske trenerskolen er veldig innovativ når det kommer til utdannelse», har Ancelotti sagt. «Jeg lærte mye, og det å ha hatt erfaring i Italia – med tanke på at italiensk fotball spilles på en annerledes måte – gjør at man blir mer kreativ og detaljert i måten man forbereder seg til kamper på.»


Carlos lærepenge
Ancelotti selv er et godt eksempel på viktigheten av å ta alle de tre stegene. Som spiller var han en dyptliggende playmaker for Parma, Roma og Milan, og spilte for Liedholm og Sacchi. Som trener tok han Reggiana til Serie A, før han gikk til Parma, Juventus og Milan.
I starten brøt Ancelotti faktisk en av Covercianos regler. Som Sacchi-disippel trodde han at 4-4-2 var den beste løsningen, og holdt så fast på systemet at han sa nei til å hente Roberto Baggio til Parma, fordi angriperen med hestehalen ikke passet 4-4-2. Parmas direktører var rasende, og humøret ble ikke bedre da Baggio scoret 22 mål på 30 ligakamper for lille Bologna neste sesong.
Da Ancelotti dro videre til Juventus, ble han tvunget til å endre sin metode uansett. Han kunne tross alt ikke benke Zinédine Zidane.
Siden har Ancelotti blitt et klassisk eksempel på italiensk pragmatisme. Han har blitt hyret inn av kravstore eiere i Milan, Chelsea, Paris Saint-Germain og Real Madrid, fordi han har et taktisk register som tilbyr løsninger selv når stallen er ubalansert. Da han ankom Chelsea, hadde han allerede funnet opp «Juletreet»: Et 4-3-2-1-system som lot Milan bruke alle sine fem playmakere samtidig. Med slik erfaring hadde han gode forutsetninger for å lykkes i en fremmed liga.
«Jeg var bekymret da jeg først forlot Italia i 2009», har Ancelotti sagt. «Men jeg har følt meg komfortabel hvor enn jeg har gått.»
Mancini spilte på høyeste nivå som playmaker i Sampdoria (i tospann med Vialli). Ved Coverciano skrev han hovedoppgave om «trequartistaen», altså playmakeren som opererer like bak spissene. Trenerkarrieren startet i Fiorentina og Lazio, som begge slet med finansielle problemer, før han tok Inter til topps i Serie A.
Dette la grunnlaget for suksess i City, hvor Mancini varierte mellom 4-4-2, 4-2-3-1 og av og til 3-5-2. Ved ett tilfelle ble han kritisert for å bruke fire systemer i én kamp, noe som gjerne blir tolket i England som tegn på at en trener «ikke vet hvilken plan han skal bruke» og eller «hva som er hans beste lag». Noen måneder senere vant City ligaen.
Ranieri var forsvarsspiller i mindre italienske klubber, og ble trener på 80-tallet. Han skrev sin hovedoppgave ved Coverciano i 1990. Om spillerkarrieren var moderat, hadde han ekstra mye erfaring som trener da han tok over Leicester: Han hadde jobbet for Napoli, Fiorentina, Parma, Juventus, Roma, Inter, pluss Valencia, Atlético Madrid og Monaco. Han hadde til og med vært i England før, med Chelsea. Han visste litt om hvordan man skaper en solid 4-4-2.

Sjakktrekket  
Conte er et klassisk produkt av den italienske trenerskolen. Han spilte under store trenere på høyt nivå. Han skrev hovedoppgave om 4-3-1-2-systemet og videoanalyse. Han trente Arezzo, Bari og Atalanta, før han tok Juventus til tre strake ligatitler.
Mentorer, studier og praksis. Conte gikk gjennom alle fasene.
Han brukte flere systemer i Juventus, blant andre 4-2-4, 4-3-3 og 3-5-2. Da han ankom Chelsea, sammenlignet han seg selv med en skredder: Det var hans jobb å lage en dress med riktig størrelse, altså å finne en formasjon som passet stallen. Metaforen var tatt rett ut av Coverciano. Conte la til at det som fungerte i Serie A, ikke nødvendigvis ville fungere i Premier League.
«Man må endre mange av sine synspunkter», sa han. «Man må tilpasse seg veldig godt og veldig kjapt. Den er helt annerledes enn ligaen i Italia eller Spania.»
Conte begynte sesongoppkjøringen med 4-2-4, men la senere om til 4-2-3-1. Det fungerte ikke, og snart sto Chelsea med tre ligakamper uten seier, hvorav den siste var en stygg 3–0-smell mot Arsenal. Stallen virket ubalansert. Overgangsvinduet hadde stengt. En nedbrutt Conte så ut til å være i krise. Men det var da han kunne falle tilbake på kunnskapen han hadde bygget opp i Italia.
«Om vi ser at noe ikke fungerer, prøver vi noe annet«. Ut av intet skapte Conte et 3-4-3-system som førte Chelsea til seier i de neste 13 ligakampene. Chelsea ble det første laget siden 60-tallet til å vinne den engelske toppdivisjonen ved å bruke tre bak. Systemet ble så suksessfullt at rivalene begynte å kopiere det, og ved sesongslutt hadde 17 av de 20 lagene brukt tre bak på et eller annet tidspunkt.
Det er ingen overdrivelse å kalle Contes trekk det mest innflytelsesrike taktiske grepet i Premier Leagues 25-årige historie. Det var en ideell demonstrasjon av den taktiske fleksibiliteten og tilpasningsdyktigheten som gjør italienerne så spesielle.
Denne sesongen vil Conte prøve å forsvare tittelen. Ved Coverciano vil ferske elever følge i mesternes fotspor, ved hjelp av lærere som stadig oppdaterer pensum. Det finnes mange bøker på skolen, men studentene oppfordres heller til å se nylige kamper og lære av hverandre. Ulivieri sier at så fort en bok har blitt publisert, er prinsippene allerede blitt gamle.
«Om jeg skulle lære bort den fotballen jeg lærte selv, vil den vært utgått på dato for 50 år siden» sa han til The Bleacher Report. «Det jeg heller må lære disse folkene, er hvordan fotball vil se ut om 10 år. Jeg må spå fremtiden.»
Dette var en målsetning Ulivieri gjentok til The New York Times. Så hva hadde han og kollegaene sett gjennom krystallkulen?
«Vi er overbevist om at nøkkelen er taktisk fleksibilitet», sa Ulivieri. «Lag som kan endre system fra kamp til kamp, og selv i løpet av kamper. Lag som forsvarer seg på én måte og angriper på en helt annen. Fremtiden tilhører lag som kan bytte klær.»
Det betyr nok at italienske skreddere vil finne arbeid en god stund til.

Støtt kritisk og undersøkende journalistikk. Bli abonnent på Josimar her.