Hans Erik Ødegaard fortalte «historien om Martin» på cupfinaleseminaret.
Tekst Lars Johnsen
Mens Bob Bradley holdt foredrag for norske topptrenere på cupfinaleseminaret på Ullevaal torsdag kveld, var barnefotballtrenerne samlet i en annen del av nasjonalstadion.
Flere hundre ledere og trenere i barne- og ungdomsfotballen samlet seg i Ullevaal Panorama for å høre Hans Erik Ødegaard fortelle om «histoirien om Martin» og hans tanker om talentutvikling. De sent ankomne måtte nøye seg med ståplass eller å sitte i trappa.
I halvannen time trollbandt pappa Ødegaard tilhørerne.
– Utgangspunktet vårt er dårlig. Vi er få mennesker, har en liten fotballklultur, vi har et klima som legger begrensninger på hvor mye vi kan trene om vinteren. Det er få anlegg. Da handler det om å prioritere, Sett opp mot dem vi konkurrerer mot, har vi dårlig tid, sa han.
Den knappe tiden må utnyttes på best mulig måte.
– Bruk tiden med ball, ball og ball!, oppfordret han tilhørerne.
Ingen løping
Det handler om å trene mye, trene riktig og trene godt. Og alltid med ball. Martin Ødegaard har alltid trent dobbelt så mye som jevnaldrende. Som kretslagstrener i Buskerud, ledet han de beste i kretsen. De fleste trente 10-12 timer i uka. Sønnen Martin trente 20 timer i uka. Og bare øvelser der ball var involvert.
– Jeg husker en kretslagskamp og motstanderne varmet opp ved å løpe. «Se på dem ‘a, de burde ha drevet med friidrett», sa jeg til gutta mine. Da lo spillerne godt.
Salen lo også godt av Ødegaards anekdoter. Men oppvarming, fra de minste av landets fotballspillere til ungdommer som ønsker å satse, foregår ofte uten ball i norsk fotball – til ergrelse og bekymring for Hans Erik Ødegaard.
– En ungdomstrening for Drammens bylag i regi av Strømsgodset – jeg håper ikke det er noen fra Strømsgodset her! – jeg fulgte, der så jeg at de varmet opp ved å løpe. På sidelinja sto foreldre og klubbtrenere. Hvilke impulser tar de med seg hjem igjen, da?, spurte han retorisk.
Det er ifølge Ødegaard enkel matte. Oppvarming med ball gir x antall berøringer på ti minutter. Så ganger du det tallet opp med antall treningsøkter i året – da får du et tall på antall berøringer med ballen over et år. Varmer du opp uten ball, er det tallet null.
– Hva gjør dere på treningene? Løper dere?, spurte han salen.
– Her burde dere svare unisont «nei!»
Og det skal være tempo i ballen, det er det viktigste Han er «på grensen til å være prinsipiell motstander» av to-touch-øvelser, som er mye brukt i Norge.
– Jeg vil ha spillere som skal skape ubalanse. Resultatet av to-touch er støttepasning på støttepasning. Det skal være tempo!. Det er viktigst. Jeg har aldri hatt touchbegrensing på mine treninger, jeg synes det er bedre å regulere banen til å bli mindre. Vi skal lære å dra av en mann, å skape ubalanse.
Differensiering
På en powerpoint-presentasjon hadde Ødegaard listet opp de største utfordringene i norsk fotball – klimaet, få innbyggere, at vi har en dårlig liga uten topplag som sekaper referanser.
– Og så har vi et velstandssamfunn. I andre land, der du kanskje kan brødfø hele storfamilien om du bli god, det gjør kanskje noe med motivasjonen.
Nederst over listen på utfordringer hadde Ødegaard skrevet sosialdemokratisk tankegang – i parentes.
– Det har jeg satt i parentes fordi det er den aller minste utfordringen vi har, sa han, som selv har vært barnetrener og brukt stoppeklokke og sørget for at alle barn fikk spille like mye.
Differensiering i spilletid bør først så smått komme når barna går over til å spille 7-er.
– Det som var viktig for meg, var om barna var svette i luggen. Løp du, fikk du spille litt mer. Hvilte du på banen, kunne det kanskje være greit å hvile på sidelinja i stedet.
Dedikasjon er det viktigste å se etter hos de unge – og oppmuntre dem til å holde på for seg selv.
– Første gang jeg skjønte at Martin kom til å bli god, da var han vel 7-8 år. Vi var nede på løkka, som alle nå har fått med seg at heter «Kjappen». Jeg ville gå hjem. Han sa «OK, jeg skal bare skyte 50 ganger til med høyra». Synd han ikke ble noe bedre med høyra….Men, da så jeg at han hadde treningstalentet. Og det er det viktigste av alt.
Skryt!
Tilhørerne i Panorama fikk se videoklipp med spillsekvenser fra Martin Ødegaard – finter og bevegelser som far og sønn har systematisk trent inn i hagen hjemme, i en gymsal eller på løkka. Han har alltid fokusert på at Martin skal prøve. Feiler han, skal han prøve igjen.
Han viste fram videoklipp fra Martins Tippeliga-debut mot Aalesund i fjor.
– Her ser vi første involvering – miss. Her er tredje involvering – miss. Likevel, så søker han ball i påfølgende situasjon. Jeg ville ha spilt safe i en sånn situasjon. Men ikke han. Nå er det ingen som husker de involveringene.
Ris, det er noe man kan dele ut når spillerne ikke prøver.
– Ellers skal du gi skryt, skryt og skryt! Nesten alt er godtatt – risikovurdering er også en del av læringen.
Og stimuler barna til å holde på selv. Egentrening er helt avgjørende og nødvendig for å bli god.
– Martins beste egenskap er at han er SÅ glad i å spille fotball at han vil spille hele tida.
Sutring fra toppen
Samtidig som norsk fotball har utfordringer, har vi også mange fordeler.
– Vi er et ressursterk land. Vi får nå bedre og bedre treningsforhold, og folk har mer og mer tid. Idretten i Norge er drevet av foreldre, og mange tørster etter kunnskap som de kan gi videre til barna, sier han.
Og han sparket de største klubbene litt på skinnleggen.
– Toppklubbene må slutte å sutre, spesielt over mangel på penger. De har nok penger. Klubbene har flere heltidsstillinger. De har nok spillere og har hele dagen å trene på! De har baner å trene på. Har du bane, kjegler og vester og tid – ja da er alt lagt til rette.
Mye ligger til rette for at norsk fotball skal kunne ta steg framover.
– Men vi trenger å endre litt på kulturen.
Vi må må starte med barna: gi dem en ball.
