Branimir Poljac var endelig på vei til å bli den fotballspilleren alle hadde trodd han skulle bli. Han var toppscorer for Konyaspor i Tyrkia og de store klubbene viste interesse. Så skulle han bare kjøre en tur. Bilen landet på taket etter et fall på sju meter – og Branimir ble lam.
Tekst Lars Johnsen
Foto Anton Soggiu
Det står ikke i journalene på Aker sykehus om Branimir Poljac faktisk ble født med en ball limt til føttene. Registrere kjønn? Check. Kutte navlestreng? Check. Har han en ball i beina? Ikke notert. Kanskje de glemte det i all ståket, det var tross alt 17. mai. Kanskje var ballen noe som kom til etter at den norsk-kroatiske familien hadde kommet hjem til Mortensrud. Når ballen først gjorde entré i den unge Branimir Poljacs liv, la han den aldri vekk. Den var med i senga om nettene. På bagasjebrettet på sykkelen. Under middagen ble det snakket mer fotball enn det ble spist, og så fort måltidet var unnagjort, ble lillebror Mario og lillesøster Victoria kommandert ut i hagen, der de måtte ta plass som rundingsbøye og keeper. Den finnes vel ikke forskningsmateriale på det at mennesker med gener fra Kroatia er født med bedre ballfølelse enn andre. Anekdotiske bevis er det derimot mye av. Branimir Poljac, 1984-årgangens kanskje mest talentfulle norske spiller, gjør det vanskelig å motbevise teoriene om et kroatisk ballgen. Som 1. klassing på Klemetsrud skole spilte han med 6. klassingene på asfaltbanen med håndballmål i skolegården. «Han der kommer til å bli god», ble det sagt langs sidelinjene av foreldre og trenere, uansett hvilken grusbane eller humpete gressmatte han besøkte som spiller for Klemetsrud, og senere KFUM Oslo. Han ble det. God, altså. Dødsgod. Som så mange andre store talenter møtte han hindringer. Hvordan bli lagspiller.
Andre fristelser. Misunnelse. Mange «han der kommer til å bli god»-talenter forsvinner fra fotballen når motgangen melder seg. Branimir Poljac fikk ikke maksimalt ut av talentet sitt. Før han ble profesjonell i Tyrkia. Der ble han ordentlig seriøs – og en stjerne.
Langfredag i 2010 var det slutt. En dårlig planert vei. En krapp sving uten fareskilt. Det skulle ikke handle om fotball mer for Branimir Poljac. Det skulle handle om liv eller død. Det var størst sjanse for død. Men han skulle få leve, takket være at Tyrkias beste nevrokirurg ble fløyet inn fra Istanbul, samt en veltrent kropp. Ingen utrent kropp ville ha overlevd de nakkeskadene, ble det sagt. Ballen som hadde vært limt til føttene siden han kom til verden i Oslo, Norge, 17. mai 1984, ble fjernet i Konya, Tyrkia langfredag 2010. Men ikke livet eller humøret.
Ingen handshake
– Jeg kjøpte denne leiligheten da jeg bodde i Tyrkia. Planen var å leie den ut. Det skulle være en investering, forteller Branimir mens hans ruller rullestolen mot vinduet. Leiligheten ligger i Operakvarteret i Oslo. Utsikten er innover mot byen. I vinduskarmen står en ramme med to bilder, et actionbilde og et jubelbilde etter en scoring fra tida som Tyrkia-proff. Trofeet for «Årets spiller» i tyrkisk 1. divisjon har også en plass i vinduskarmen. Det er det eneste som tyder på at det bor en tidligere fotballspiller her. Men det er ikke fordi han er deprimert over sin situasjon at fotballminnene ikke preger leiligheten.
– Hadde jeg vært ensom, så hadde det kanskje vært tøft. Jeg har ikke vært deprimert. Familien har vært rundt meg hele tida. Det samme har kameratene mine. De har vært en skikkelig støtte.
Han kan bevege overkroppen, venstrearmen litt mer enn høyre. Men han har ikke noe fingergrep. Fingrene er bøyd som om neven var knyttet, men da knyttet uten at noe kraft ligger bak. Han greier ikke rette ut fingrene. Så; ingen handshake, bare brofist. Han har skaffet seg en måte å bruke hendene på likevel, og greier å skrive tekstmeldinger, skrive på tastatur og bruke mus. Han kan være alene hjemme, men mesteparten av tiden har han Christopher Perez rundt seg. Han er bestekompis og fulltids personlig assistent. Poljac er på opptrening hos en fysioterapeut tre ganger i uka. Ellers blir det mye film, TV-serier og ikke minst fotball. Selv om Poljac er fratatt muligheten til å drive med det han elsket mest, har det ikke gått ut over interessen. Og det blir mye fotballprat, både om det som foregår på TV-skjermen og om gamle dager. Guttene ble kjent da Poljac forlot moderklubben Klemetsrud og gikk til KFUM Oslo. «Kåffa» hadde et godt lag. Med Poljac på laget til trener Geir Midtsian ble de uslåelige i Norge.
– Det jeg så da Branimir kom, var et unikt talent. Han var ekstrem med tanke på ballbehandling og kvikkhet i finter. Han var rask og hadde et godt skudd. Han hadde forutsetninger som gikk langt utenpå de andre, forteller Geir Midtsian, som nå er trener i FK Tønsberg.
Poljac slo ikke én pasning det første halve året, fleiper Midtsian. Og det tok tid før han ble en del av laget. Midtsian maste mye. Han liker at folk dribler. Men det holder liksom å drible av en mann eller to. Så må du til slutt begynne å slå pasninger.
– Når han først begynte å slå pasninger, når han innordnet seg lagspillet, da ble han outstanding.
Da laget deltok i Nike Cup, en turnering for å kåre det beste laget på guttelagsnivå, vant laget greit. KFUM kvalifiserte seg for det europeiske sluttspillet i Modena i Italia. De kom seg ut av gruppespillet, men i åttendedelsfinalen ble det stopp mot Atlético Madrid. Gutta fra Ekebergsletta lånte ballen ved avspark. Og det skulle bli ganske mange avspark.
– De hadde Fernando Torres på topp. Det var som å spille mot 35 mann. På backplass hadde vi Eric Montano, han var et sykt friidrettstalent og løp 60-meteren på 7,2 på ungdomsskolen. Torres løp fra ham med ball! mimrer Poljac og Perez og ler.
Falt sju meter
Hvis du hadde truffet på Poljac for halvannet år siden, og så sett ham i dag, er det tydelig at framgangen er total. Mimikken er tilbake. Øynene lever. Humøret og den kjappe replikken, som han var så kjent for i garderoben, er på plass. «Gladgutten som alltid tullet og tøyset», som Geir Midtsian beskriver ham, den gutten er tilbake.
Det var den gutten Gaute Larsen også hadde falt for. Midtsian hadde gått til Lyn, og ville ha Poljac over til Oslo Vest. I spillestilen til Lyn-laget på tidlig 2000-tallet ville Poljac ha passet perfekt inn. Men han valgte Stabæk i 2001.
– Han kom til oss i Stabæk som junior og han var en komet. Han var unorsk i stilen, driblesterk og fantastisk til å passere motstandere. I tillegg var han en som bød på seg sjøl, han var lojal. Ting gikk kanskje litt fort, og han stagnerte litt. Talentet var der, men han var kanskje ikke stabil nok. Og så måtte vi selge spillere, forteller Gaute Larsen, som nå er trener i Bryne.
På nærmest uforklarlig vis hadde den tyrkiske klubben Konyaspor fått høre om ham. Og tok sjansen. Poljac la bort festingen, og satset alt på fotball. Og skjøt seg inn i hjertene til fotballsupporterne i byen Konya som ligger i innlandet i Tyrkia, der Paulus skal ha vært på besøk i følge Det nye testamentet.
Det var egentlig bare glede i Poljac-familien. Broren Mario skulle se storebroren i kamp for første gang i Tyrkia, i påsken 2010. To dager før kampen skulle de bare kjøre en tur til et kjøpesenter. Så kom den krappe svingen. Bilen kjørte utfor, falt sju meter og landet på taket.
Stygg følelse
– Jeg har grått mye. Mamma og jeg har grått mye. Vi har reagert veldig emosjonelt, mye sorg og bekymring for fremtiden. Mamma var redd lenge for at Branimir ikke skulle klare seg, sier lillesøster Victoria. Storebroren hadde vært hennes helt fra barneårene. Han som dro henne ut for å være keeper, alltid med kjegler som han plasserte rundt i hagen for å lage riktige treningsøvelser, før han fyrte av mot lillesøsteren plassert i mål. Det var han – i tillegg til en fotballgal far og enda en storebror – som hadde hardnet henne så hun fant veien til idretten selv. Hun ble håndballspiller, med kamper for Nordstrand og det kroatiske landslaget. Å se broren i kamp mellom liv og død, og seinere i en kamp for et tilnærmet normalt liv, har vært hjerteskjærende. Mens brødrene har vært opptatt med å ta steg for steg for å bli friske etter ulykken, har hun kunnet tenke og føle. Men helt i begynnelsen tok de praktiske gjøremålene over.
– Jeg var på trening da Mario ringte pappa fra sykehuset i Tyrkia. Han fortalte at de hadde vært utsatt for en bilulykke. Han forsøkte å roe ned pappa med å si at alt ville gå bra. Men pappa fikk en stygg følelse, siden han ikke fikk snakke med Branimir.
«De tar bilder av ham», hadde Mario fortalt. De ble litt roet ned av at eldstesønnen i familien kanskje ikke var tilgjengelig fordi legene gjennomgikk rutineoppdrag akkurat da. Faren – som også heter Branimir – greide likevel ikke gi slipp på følelsen om at noe var alvorlig galt. Noen timer senere ringte det igjen. Da fikk de den grusomme nyheten. Begge Poljac-guttene hadde fått brudd i nakken. Branimir måtte opereres akutt. Sykehuset ba om godkjenning fra familien for å få gjennomført operasjonen. Sjansen for at eldstesønnen ikke ville overleve, var stor.
– Da ble pappa helt knust. Mamma var i Kroatia på det tidspunktet. Jeg ble plutselig både mor og far i familien, forteller hun.
Moren reiste fra Kroatia umiddelbart. Faren reiste fra Norge. Victoria ble igjen i to dager, før hun reiste ned. Det hun møtte der var en blanding av kvalme og kaos. Hun kastet opp av påkjenningen, vred seg om natta.
– På grunn av smittefare fikk vi begrenset tilgang. Da det var min tur, da jeg så begge to ligge der i hver sin seng med nakkekrage og de bare kunne bevege hodet, da skjønte jeg det. Branimir hadde alltid vært så sterk, så positiv. Og nå lå han og Mario der. Branimirs operasjon hadde tatt ti timer. Det var en dramatisk opplevelse.
Kaos var det utenfor. Kamerafolk og journalister. Ulykken var breaking news i Tyrkia. Da Victoria skulle kjøpe mat på McDonald’s skjønte hun hvorfor. Hun dro fram kortet for å betale. På baksiden av kortet sto det «Poljac». Først mumlet kassabetjeningen seg i mellom, så tiltok det og spredte seg i lokalet, og til slutt samlet folk seg rundt henne. De visste hvorfor hun var der. De overbrakte sine lykkeønskninger.
– De elsket virkelig Branimir.
Skyldfølelse overfor broren
«Jeg skjønner ikke hvordan det går an å kjøre utfor der», tenkte Christopher Perez da han besøkte Poljac i Tyrkia. Han hadde reist for å se ulykkesstedet. Det var en helt vanlig sving. Så: Foran øynene hans kjørte en bil utfor i samme sving. I moderat fart hadde bilen sklidd ut av veien. Ingen i bilen ble alvorlig skadet, men det bygget opp under at svingen ikke var riktig konstruert. Familien og kompisgjengen skulle få Branimir raskt hjem til Norge. Konyaspor ordnet privatfly, og det bar til Ullevål sykehus i én måned, og til Sunnaas for rekonvalesens og opptrening etter det.
– Sunnaas var helt fantastisk. Det er det beste stedet jeg kunne ha havnet. Da jeg kom dit var jeg helt lam fra nakken og ned, jeg kunne bare gjøre noen små bevegelser med venstre skulder. Der fikk jeg full pleie, oppfølging og trening.
Han har hele tiden tenkt på at han skulle bli bedre, litt etter litt. Han har gått ned 20 kilo siden han spilte fotball, det aller meste er muskler som er forsvunnet.
– Fallhøyden fra fotballproff i ett øyeblikk til lam i det neste er helt syk når du tenker over det. Men hva faen skal du gjøre, liksom? Du må bare tenke positivt, og støtte deg på dem du har rundt deg.
Han flyttet ut av Sunnaas i desember 2010.
Når Josimar er på besøk, veksler samtalen mellom å handle om rehabilitering og rullestolutfordringer til fotballprat mellom kompiser. Han er litt roligere som type nå enn da han var aktiv fotballspiller, og det snev av depresjon han har hatt i forbindelse med ulykken handler om skyldfølelsen over å ha dratt med lillebroren. Mario opplever nakkesmerter fra tid til annen, men er ellers funksjonsfrisk. Det er Branimir glad for. Så snakker vi om innspurten i Tippeligaen, og han og Christopher Perez ljuger litt om gamle dager. Den gangen han var festløve. Men han er ikke det lenger.
– Jeg var ute én gang og ble stupfull. Mario og Christopher måtte holde meg oppe, sittende i rullestol. Før hadde jeg kontroll, nå var det ingenting.
– Ha ha, det skulle du sett. Og du var fyllesjuk i flere dager.
Han skal på Sunnaas igjen i november for å sjekke opp muligheten for en operasjon for å bedre tricepsfunksjonen. I så fall blir det operasjon på nyåret. Og så stillesitting i fire måneder. Ikke moro, men nødvendig. Og han følger med på forskningen på stamceller. Han vil gå igjen. Han er bestemt på det. Kanskje blir det giftermål også, med kjæresten Maria, som han traff før ulykken.
Selv for en som har opplevd å bli tiljublet av titusenvis på fotballbanen. Selv for en med landskamper på alle nivåer, fra U15 til U21, og som kanskje på sikt kunne fått A-landskamper, om han ikke hadde blitt utsatt for en fatal bilulykke og storklubben Trabzonspor ikke bare hadde vist interesse, men også kjøpt ham. Selv for ham handler fotballen mer om kameratskap, opplevelser, de gode historiene og den gode ljuginga enn bare selve fotballkampene. Akkurat det samme som får livet til å gå rundt for oss alle.
