Bohemen i Romerriket


Tekst Thomas Høy

Latter og applaus preget pressekonferansen da Zdenek Zeman i sommer vendte hjem til Roma, 13 år etter han ble sparket og måtte forlate den italienske hovedstaden. Journalistene spurte tsjekkeren om han kunne redegjøre for forskjellene mellom han selv og forgjengeren Luis Enrique, som hadde mislyktes, gått av og samtidig skrinlagt klubbens kortlevde ambisjoner om å importere tiki taka. «Jeg er ikke like tålmodig», var svaret. Rett inn i materien, med sedvanlig geriatrisk mimikk. Nøyaktig slik han i 1998 rystet italiensk fotball med brannfakkelen som aldri er blitt glemt. Og så kom applausen: Zdenek Zeman var endelig tilbake i Serie-A.

Zemanlandia
Zdenek Zeman – senere omdøpt til Il Boemo, bohemen – ble født i 1947 og vokste opp i et rolig boligstrøk ved bredden av Vltava-elven i Praha. Faren Karel var overlege på sykehuset, og moren Kvetuscia var husmor. På morssiden hadde han en onkel, Cestmir Vycpalek, som hadde en fortid i Juventus og Palermo både som spiller og trener. I 1968 dro han til Sicilia for å besøke onkelen, omtrent samtidig som sovjetiske styrker rullet inn i Praha for å hanskes med reformene til Alexander Dubcek. Senere, tilbake i Praha, innså Zeman at det ikke lenger var en fremtid i hjemlandet. Han dro derfor tilbake til Sicilia, denne gang for å slå seg til ro.

Det var også her karrieren startet, med fyldig inspirasjon fra oppveksten i Praha. Som student hadde han spilt håndball i en årrekke. Bevegelsesmønsterne smittet over til fotballen, noe man fortsatt ser spor av: I etablert angrep kan laget ligge tredd utenpå motstanderens sekstenmeter som en halvsirkel, slik et håndballag ligger tredd utenpå 6-metersstreken. Men det var særlig kontringsspillet han tok med seg til fotballen. Inspirasjon hentet han også fra ishockey, hvor det mest interessante var at spillerne beveget seg over hele isen, i motsetning til de mer etablerte rollene i fotballen. En annen ingrediens i Zemans grunnleggende filosofi fikk han fra komponisten Bedrich Smetana, kanskje særlig kjent for det majestetiske stykket Vltava, titulert etter elven han selv hadde vokst opp ved: «Smetana skriver musikk slik jeg vil at laget spiller fotball».

Kanskje enda mer interessant var Zemans forhold til legendariske Stefan Kovacs i Ajax. I et lengre intervju med France Football tidligere i år trakk han frem ungareren som en av hans største inspirasjonskilder: «Kovacs hadde svært moderne idéer og et stort fokus på det kollektive. Jeg kom fra en fotballfilosofi som fortsatt kalles den danubinske skolen (en modernisering av 2-3-5-formasjonen, mye brukt av østerrikere, tsjekkere og ungarere på 20-30-tallet, red. anm.), hvor det allerede var visjoner om det kollektive samarbeidet mellom spillerne. Bare at man der spilte på lave rytmer. Jeg hadde ønske om å spille på andre rytmer. Høyere rytmer».

Studerte med Sacchi
Ved hjelp av onkelen Vycpalek fant han en vei til fotballen, som juniortrener i Palermo. Parallelt tok han en grad innen idrettsfysiologi. På Coverciano disputerte han i 1979 med en fotballfilosofi basert på hurtige taktomslag, geometriske ballforflytninger og et nesten ensidig fokus på angrepsfotball. Medstudent Arrigo Sacchi representerte også en ny offensiv vin innen italiensk fotballfilosofi, men i motsetning til bohemen tok

Sacchi utgangspunkt i fasen av spillet uten ball, med gjenvinning og et høytliggende soneforsvar i sentrum. Resultatet var ikke direkte ulikt, men utgangspunktet hadde få fellestrekk.

Stresstesten på Coverciano var et annet underlig aspekt ved Zeman og hans tidlige karriere. Alle kandidatene som skulle gå gjennom trenerprogrammet ved hovedsetet til det italienske fotballforbundet, ble utsatt for en omfattende stresstest. Hensikten var å identifisere hvor egnet kandidatene var til å hanskes med stressbelastningen som fulgte treneryrket. Mens de fleste kandidatene landet på en poengsum rundt 11-12, avsluttet Zeman med 0. Da han fikk spørsmål om dette noen år senere, forklarte han: «Jeg vet ikke hva stress er.»

Det var med dette grunnlaget Zdenek Zeman skulle bryte seg inn i den italienske fotballsjelen. Fra nær sagt ingenting. Det var her han skulle bli Il Boemo, den kjederøykende og stressfrie figuren på sidelinjen. Han som kastet alle mann i angrep. Zeman hadde blitt sparket av Foggia to år i forveien, men i 1989 kom han tilbake. Og førte klubben fra Serie C til Serie A på to sesonger. Foggia dei Miracoli (miraklenes Foggia) var blitt et begrep, og i 1991-1992 fullførte de debutsesongen i Serie A og kvalifiserte seg nesten for Europa med halv-komiske 58-58 i målforskjell. Et kjennetegn på Zemans utpregede angrepsvilje – et varemerke som alltid følger ham uansett hvor han drar.

Etter ytterligere to sesonger i Foggia, gikk ferden videre til Lazio, før han noe ukonvensjonelt byttet lyseblått mot gulrødt og overtok AS Roma i 1997. Om Zemans fotball allerede hadde fått gjennomslag under tittelen Zemanlandia, var det her han skulle nå gjennom som person. Som kultfigur. Mye fordi Roma var totalt desillusjonert etter møtet med Carlos Bianchi, og supporterne plutselig så lyset igjen. Fordi han fikk unge Francesco Totti opp og frem og inn på laget i stedet for å sende Totti på lån slik Bianchi hadde ønsket.

Roma hadde spilt en kjedelig, planløs fotball gjennom hele 90-tallet. Klubben manglet en overordnet profil, en følelse av at noe skjedde fra helg til helg. Med Zeman fikk de litt av alt, men de fikk mest av alt underholdningen de hadde savnet. Underholdningen som alltid hadde vært en del av klubbens DNA. Fra stiftelsesåret 1927 og frem til etterkrigstiden hadde klubben fem ulike ungarske trenere fra den danubinske skolen. Da Roma vant sin første Scudetto i 1942, var de trent av Alfred Schaffer, som fire år i forveien hadde ledet Ungarn til VM-sølv. Med Zdenek Zeman, som selv var påvirket av den danubinske skolen, hadde de returnert til det klubben opprinnelig hadde stått for. En offensiv, flytende fotball som det var lett å bli glad i.

Zemans Roma var på ingen måte et fantastisk fotballag, men det var et mannskap med en tydelig plan og en definert stil. Zeman hentet inn Cafu, og på motsatt back hadde han Vincent Candela. De to ble kastet i angrep, hvor Francesco Totti, Paulo Sergio og Abel Balbo ventet. Status etter første sesong var fjerdeplass og 67 mål på 34 kamper. Året før hadde de havnet på tolvteplass med 46 mål. Forvandlingen hadde vært en suksess.
Zemans umiddelbare popularitet var også et produkt av at han rørte i folkesjelen, i sjelen som fortsatt var lynende forbanna over at Maurizio Turones mål for Roma hadde blitt annulert i Torino våren 1981. En dommeravgjørelse som kostet Roma gullet og like gjerne plasserte det i hendene til nettopp Juventus. «Zeman lærte oss meningen med sport», forklarte supporterkjendisen Marione til ESPN noen år senere. «Før han kom ville vi vinne uansett pris. Vi ville vinne uansett hva det måtte koste – ingenting annet. Han lærte oss at det er mulig å vinne, også uten doping. Kanskje vi hadde godtatt juks året før han kom. Hvem vet?»

«Fotballen ut av apotekene»
Det var nemlig også slik Zeman skulle ta steget fra å representere offensiv fotball og samtidig bli en ambassadør for ren fotball. I det som skulle være et harmløst portrettintervju med magasinet Espresso, snakket Zdenek Zeman løst og ledig om synet på italiensk fotball. Hva som var bra, hva som ikke var bra. For det meste fokuserte han på det som ikke var bra. Deriblant hvordan klubbene ga spillerne ulovlige preparater for å få dem i bedre fysisk form. Sterk kost ble det særlig for Alessandro Del Piero og Gianluca Vialli, som etter Zemans oppfatning hadde hatt en urealistisk vekst i muskelmasse siden 1994.

«Fotballen må ut av apotekene. For å vinne trenger klubbene bare to personer: En ekspert på medisin og en matematiker som får endene til å møtes», sa Zeman. Uttalelsen skulle skape en storm uten sidestykke.

Alle mente noe, Zeman mente mest. Og med utdannelse innen idrettsfysiologi var det vanskelig å avfeie påstandene som rent oppspinn. Likevel var det kanskje hans posisjon i fotballandskapet som virkelig la grunnlaget for en gedigen konflikt. Forut for uttalelsen hadde Il Boemo allerede tiltrukket seg fotballtilhengere som opponerte mot overmakten, folk som hatet den korrupte fotballen nesten like mye som de elsket sine respektive klubber. Han hadde brutt med overstrategisk catenaccio og introdusert det motsatte; ærlig angrepsfotball med ønske om å underholde. Det hadde vært nok til å aggregere opinionen til én felles ideologi, til å sette italiensk fotball i full fyr da Espresso traff avisbodene 25. juli 1998. Nok til å ta italiensk fotball fra en sovende konflikt til en fullblods krig. En krig som fortsatt pågår, 15 år etter.

Uttalelsene førte til etterforskning og rettssak, som et par år senere skulle innholde prominente vitnemål fra blant andre Zinedine Zidane, Alessandro Del Piero og Roberto Baggio. På tiltalebenken sto Juventus’ klubbdirektør Antonio Giraudo, som ble frifunnet for anklagene. Det ble ikke klubbens doktor, Riccardo Agricola, som ble dømt til fengsel i ett år og ti måneder for administrasjon av ulovlige substanser (EPO).

Klubbens ansvar ble ikke trukket i sammenheng med Agricolas handlinger, og ingen spillere ble dømt for bruk av doping. Tre år senere ble også Agricola frikjent etter at domstolen ikke så noen rimelig anvendelse av lovverket han var anklaget for å ha brutt.

I takt med stadig økende hat fra Juventus og deres supportere, ble Zeman også stadig mer elsket av sine tilhengere. Han hatet juks og elsket mål. Hvordan kunne man ikke være glad i det bohemen sto for? Ironisk nok tok det imidlertid slutt på trenerjobbene. Først av alt i Roma, da Franco Sensi ga ham sparken. Femteplass i hans andre sesong som Roma-trener var ikke nok, selv om laget ikke hadde scoret flere mål per kamp (2.02) enn de hadde gjort siden mellomkrigstiden. Dessuten var Fabio Capello ledig på markedet. Men kanskje var det særlig uttalelsene til Espresso som presset Zeman ut av Roma. Våren 1999 hadde vært preget av en rekke underlige dommeravgjørelser, og det lå i kortene at konflikten med overmakten hadde hatt sitt å si.

Zeman fikk æren for Tottis gjennombrudd i Roma. Nå er turtelduene gjenforent til en siste akt.


Ute i kulda

Il Boemo beveget seg inn i et tapt tiår med dødfødte prosjekter både i Italia og andre europeiske klubber. Hvilke italienske klubber kunne identifisere seg med denne mannen, uten at det fikk konsekvenser i en gjennomkorrumpert fotballnasjon? Slik forklarer tilhengerne at Zeman gikk gjennom 2000-tallet uten et eneste legitimt prosjekt. Opposisjonen forklarer det med inkompetanse. Tilhengerne klandrer Juventus for at Zeman aldri nådde lenger. Opposisjonen mener at Zeman ble så kjent som han gjorde fordi han rakket ned på Juventus. Ingen av partene er villig til å vike en tomme. For tilhengerne er han den perfekte bestefar. For opposisjonen er han en gammel tosk. Men han er noe for alle som har et forhold til italiensk fotball.

Sommeren 2010 returnerte Zdenek Zeman til Foggia, hvor det hele hadde startet. Tilbake på jobb med Pasquale Casillo og Giuseppe Pavone, som hadde vært ved hans side da eventyret startet i 1989. Status året etter var et lag som ikke hadde klart å rykke opp fra Serie C, men som selvfølgelig var det mestscorende i hele det italienske ligasystemet. Noe mer kunne man strengt tatt ikke forvente heller, da snittalderen i stallen kun var 22 år. Reisen gikk videre til Pescara. Og starten på revansjen.

Parallelt med at Juventus gjenoppsto fra traumene post-calciopoli, skulle Zeman også gjenoppstå som favoritten blant folket. Med et Pescara-lag som de færreste hadde forventet å se i toppen av Serie B da sesongen startet. Men det tok ikke lang tid før følelsen av det motsatte begynte å spre seg. Zeman trakk stortalentet Marco Verratti ned til en klassisk, italiensk regista-rolle og lot lånesoldatene Lorenzo Insigne og Ciro Immobile utfolde seg i angrepet. Pescara gikk til angrep og avsluttet sesongen som vinnere av Serie B med 92 mål i sekken. Zemans capolavoro, hans mesterverk.

Det kunne imidlertid blitt med drømmen. 30. mars i år døde Pescaras keepertrener Franco Mancini av hjerteinfarkt. Mancini hadde fulgt Zeman siden tiden i Foggia, og de to var nære venner. Det var derfor en knust Zdenek Zeman som to uker senere skulle lede Pescara mot Livorno. Og et nytt vondt øyeblikk. 31 minutter var spilt da Livorno-spiller Piermario Morosini segnet om livløs midt på banen. I likhet med Zemans gode venn, døde også Morosini av hjerteinfarkt. Zeman ble stående apatisk midt på banen lenge etter alle andre hadde gått av, og til slutt forlot han Adriatico i tårer. Zdenek Zeman forsvant fra radaren og ingen visste hvor han var.

I dagene etter viste det seg at han hadde dratt til Roma. For å være der han følte seg hjemme.

Slik kunne altså drømmen om opprykk blitt knust. Således også revansjen, som Zeman var i ferd med å sikre seg. Men da Pescara gjestet Padova, som også befant seg i opprykksposisjon, ble det klart at Pescara var til å regne med. I stedet for å grave seg ned i tragediene som hadde rammet klubben, valgte de å svare på best mulig vis. De søkte trøst i fotballen, i den barnslige gleden ved å score mål, i stedet for å absorbere alvoret de hadde gjennomgått. Pescara knuste Padova 6-0 på bortebane. Og så seg aldri tilbake.

Resultatene gikk ikke upåaktet hen – særlig ikke i Roma, der folket var tatt til gissel av en fotball de aldri hadde følt seg komfortabel med. Supporterne anerkjente Luis Enrique og hans idéer, men de følte seg ikke hjemme med det omstendelige og kalkulerende i hans tiki taka. De følte seg hjemme i Zemanlandia, det sirkuset som utfoldet seg i Pescara, det sirkuset de hadde opplevd i Roma på slutten av 90-tallet. Supporterne møtte opp med et banner: Datece Zeman. Gi oss Zeman.

Luis Enrique trakk seg etter siste serierunde, og deretter begynte jakten på en ny trener. Vincenzo Montella og André Villas Boas var medias favoritter, et favorittstempel som tilsynelatende også var delt av klubben. Supporterne var uenig, og startet internettkampanjer for å få Zeman tilbake. På et tidspunkt møtte de opp utenfor treningsanlegget med krav om å få Zeman. Ønsket, eller snarere kravet, ble til slutt innvilget. Drømmen ble realisert, for et folk som har savnet bohemen siden han fikk sparken i 1999.

Zemanlandia 2.0
Da Zeman i sommer kom tilbake, var flere tusen supportere møtt opp utenfor treningsanlegget for å hylle tsjekkeren, men også klubben, som hadde tatt et steg tilbake til det Roma egentlig skulle stå for. Etter en stund bestemte klubbdirektør Franco Baldini seg for å åpne portene. Supporterne strømmet inn og fikk et glimt av tsjekkeren, som gikk rundt og signerte drakter og t-skjorter. Én av t-skjortene var svart med hvit skrift: «Hater Juve». En påminnelse om at Zeman ikke bare var en helt i for de som er glad i Roma, men også for alle de som ikke er nevneverdig glad i Juventus.

På sin første pressekonferanse snakket han ikke bare om at Roma skal angripe og underholde. Det dreiet seg ikke bare om forskjellene mellom han og Luis Enrique, om at Roma skulle spille for folket. Zeman fikk naturligvis også spørsmål om Juventus. Etter at Juventus vant Serie A forrige sesong, valgte de å trykke sin tredje stjerne på drakten. Kontroversielt, ettersom Juventus er blitt fratatt to scudetti og dermed står på 28 i offisielle oversikter. «Etter min oppfatning er det riktige tallet 22 eller 23», kom det lakonisk fra Zeman. Han anerkjenner fortsatt ikke ligatitlene som Juventus tok i perioden han anklaget dem for doping.

Kontroversene har fortsatt utover sommeren. Etter at Antonio Conte ble suspendert i 10 måneder, ble Zeman spurt hva han syntes om at suspenderte trenere fikk lov til å trene lagene i det daglige. At suspensjonen egentlig bare var gjeldende på kampdag.

«Suspenderte spillere får lov til å trene, men når vi snakker om så lange suspensjoner, synes jeg ikke det blir riktig at trenere får jobbe på treningsfeltet», var responsen. Hvorpå John Elkann, arvtakeren til Gianni Agnelli, rykket ut og sa at «Carrera har vunnet flere titler på én kamp enn Zeman har i løpet av en lang karriere», med henvisning til at Contes vikar nettopp hadde vunnet den italienske supercupen, og at Zeman fortsatt har tomt premieskap.

Ordkrigen har tatt en rekke stygge vendinger denne sommeren. Lengst gikk kanskje en romersk journalist, som tydeligvis ble provosert av utspillet til John Elkann: «Carrera har gjort det verre på én bilulykke, enn Zeman i løpet av et helt liv som bilist». «Spøken» spilte på at Carrera nyttårsaften 2011 var involvert i en ulykke som kostet to jenter livet. Forholdet mellom Roma og Juventus har i løpet av sommeren gått fra anspent til direkte fiendtlig, et forhold som lar seg illustrere gjennom en artikkel publisert av avisen Libero like etter sesongstart med overskriften «Zeman er en kommunist». En beskrivelse som sjeldent er positiv, og særlig ikke når den kommer fra en av Italias mest høyreorienterte aviser. «Et stort paradoks», skrev avisen, «all den tid Zeman flyktet fra Praha nettopp på grunn av kommunismen. Som i kommunismen tilpasser man seg aldri virkeligheten. I stedet må virkeligheten vike for ideologien». De påståtte likhetstrekkene ble ramset opp, blant annet hvordan kollektivet kommer foran individet, hvordan tilhengerne aldri bryr seg om alle tapene, fordi seieren en gang skal komme. Og selvfølgelig: der kommunismen hadde USA, har Zeman Juventus. Den store, stygge fienden.

I Roma reagerte folket med hånlig latter. På twitter trendet hashtagen #ZemanComunista; overflødige Simone Perrotta skulle på arbeidsleir i Sibir, treningsfeltet skulle deles mellom øst og vest mens nyervervelsen Mattia Destro plutselig sto i fare for å bli solgt (Destro betyr ‘høyre’ på italiensk). Men fremfor alt ble det også fokus på at Giuseppe Pollicelli, journalisten bak artikkelen, var selverklært Juventus-supporter. For ikke å nevne det faktum at selveste Luciano Moggi faktisk har en spalte i avisen. Agendaen var opplagt. Dagen etter harselaset rykket Libero ut med oppfølgeren: «Zeman en kommunist? Nei, et geni!». Et sarkastisk innlegg der de akket seg over lesernes manglende evne til å forstå budskapet som var blitt formidlet. Avisen benektet også at Moggi hadde hatt noe med artikkelen å gjøre, som om det skulle gjøre koblingen noe mindre påtakelig.

Kan ta Roma til topps
Zemans retur handler ikke bare om rivaliseringen med Juventus. Tvert imot. Det er bare en bonus for Romanisti. Roma ledes nå av treneren som lærte dem å tape som vinnere, som lærte dem sjarmen ved fotball og som gjorde dem stolte av klubben. Verdier han selv lærte de å verdsette, kanskje mer enn tre poeng. På siste treningskamp før sesongstart møtte 35.000 opp på Olimpico. På første seriekamp var de 55.000. Klubben kan allerede notere en merkbar økning i all målbar interesse rundt klubben. De fleste spørsmål rundt ansettelsen er allerede besvart. Til gangs. Entusiasmen er definitivt tilbake.

Det er imidlertid ett viktig spørsmål som gjenstår: Er Zdenek Zeman mannen som kan lede Roma til klubbens fjerde Scudetto? Har han det som trengs? Sesongåpningen mot Catania var alt annet enn imponerende. Det var riktignok 4-3-3 og målrikt i form av resultatet (2-2), men det var lite annet som minnet om totalfotballen alle ventet på. Svaret kom uken etter, på Giuseppe Meazza, der selv Inter-supporterne valgte å hylle Zeman som ambassadør for ren fotball. Svaret kom i form av 1-3 og Romas første borteseier mot Inter på 5 år. Og det skjedde på en slik måte at det var verdt mer enn tre poeng.

Il Boemo har fått sjansen mange har unnet ham i 10 år. Muligheten han ikke kunne takke nei til. Det er mulig at han lykkes, det er mulig at han feiler. Men klarer han å ta Roma tilbake i toppen, har den evige by fått en ny helt for evigheten.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.