Det TV-seerne vil huske er ikke Tormod Bergersens bønn, men Ingebrigt Steen Jensens latter.
Det TV-seerne vil huske er ikke Tormod Bergersens bønn, men Ingebrigt Steen Jensens latter.
Tekst Espen Løken Petersen, sportslig leder i IL Jutul Fotball, en breddeklubb i Bærum
I utgangspunktet har jeg veldig sansen for Ingebrigt Steen Jensen. Jeg leser det han skriver og hører gjerne på foredragene hans. Hans glød og evne til å tenke stort smitter også meg. Men akkurat nå er jeg bare oppgitt.
Oppgitt over Ingebrigts meninger og ønsker, og oppgitt over NRK som nok en gang ber han uttale seg og mene noe om norsk barne- og ungdomsfotball, uten motdebattant. Dessverre blir ordene hans uimotsagte, og han får lov til å sette dagsorden. En urettferdig verden, Barbie-dukker, blomsterplukking og usaklige grunner til tidlig selektering sauses sammen.
Bakgrunnen til de siste dagers debatt er Bergensavisens journalist Tormod Bergersens blogg «Bønn fra en benkesliter i barnefotballen». Der forteller han om hvordan det var å være den som ikke kom på laget. Tidligere landslagsspiller, og nå utviklingssjef i NFF, Stig Inge Bjørnebye uttalte til VG at han kjente seg igjen i innlegget til Bergersen. NRK lagde innslag om Bergersen på Dagsrevyen mandag, og inviterte Ingebrigt Steen Jensen til studio.
Hvordan vi skal legge opp barneidretten, var temaet. Forholdet mellom bredde og topp, er en svært viktig debatt for alle oss som daglig befatter oss med barn, unge og idrett. Steen Jensen greide å svare, med håpløse sammenligninger om «Adrian som ikke ville stå i mål, men heller plukke blomster», om hvordan Steen Jensen brukte stoppeklokka når datteren Rakel lekte med Barbie-dukkene sine, og om hva som skjer rundt spillerbytter i norsk barnefotball. Bortsett fra en referanse til tidligere barnetrenerkarriere var det ingen fakta, ingen tall og heller ingen troverdige anekdoter å henge meningene sine på – annet enn blomsterplukkeren Adrian. Bare føleri. Latteren til Ingebrigt – ikke fakta eller noe nyttig informasjon – ble hengende igjen i NRKs studio når Dagsrevyen gikk over til neste sak. Det TV-seerne vil huske er ikke Bergersens bønn, men Ingebrigts latter. Det er bildene han tegner opp over hvor håpløst det var å sette innpå en gutt som slett ikke ville spille fotball, vi sitter igjen med på netthinnen.
Og da var vi ikke kommet det spor lenger i barneidrettsdebatten.
Det må være lov å spørre hvilket forhold NRK og Ingebrigt Steen Jensen har. Om det er EM, debatt om John Arne Riises twitterbruk, eller diskusjon om barnefotballen, er det Ingebrigt Steen Jensen NRK ringer til. Bare fordi noen har et kjent navn, betyr ikke at de har noe i debatten å gjøre. I dagens mediesamfunn med tradisjonelle medier, uavhengige medier, sosiale medier, finnes det drøssevis av fagpersoner som faktisk sitter med reell kunnskap. Man trenger ikke invitere den samme hver gang.
Det er bare vel en uke siden NRK hadde et , med Mr Stabæk som et midtpunkt. Innslaget konkluderte med at «optimismen er stor i Stabæk». Optimismen er alltid stor i Stabæk når Ingebrigt er på TV, uansett om konkursen truer eller hva det måtte være av negativitet rundt klubben. Men innslaget var fin PR. Det er fint at de satser på de unge, selv om de ganske sikkert ikke hadde gjort det om økonomien ikke var som den var. Fint med samarbeid med en internasjonal storklubb. Så får vi håpe Milan får mer ut av samarbeidet med Stabæk en mange av de lokalklubbene i Asker og Bærum fikk. For oss i naboklubben har det rent ut i sanda. Som mange andre klubber i lokalmiljøet vårt, håpet vi at et samarbeid med toppklubben i kommunen ville gi oss mulighet til å benytte seg av deres kompetanse og samarbeidspartnere. Selektering og prestasjonsfokuset gjorde sitt, og det hele endte med at både enere og toere forsvant og ungdomsfotballen i nærmiljøet nærmet seg historie.
Da vi i tillegg fikk faktura fra Stabæk for at de «utviklet talentene» våre, da rant begeret over. Ikke bare mistet vi spillere. Vi skulle til og med betale for det.
De fleste som er med i fotballen, er med fordi kameratene er det. De øver sammen. Det er både sportslig og sosialt. Det tragiske er at når ungdomsfotballen er i anmarsj, og navet i laget er borte, slutter de. Eller blir tvunget til å slutte.
Men tilbake til barneidrettsdebatten. Forrige gang Ingebrigt ble innkalt til NRK for å snakke om breddefotball, handlet det om NFF-forslaget om at lag i barnefotballen som lå under 4-0 skulle få sette inn en ekstra spiller. Da fikk , også den gangen uten motdebattant.
Visst var det håpløst å skulle jevne ut forskjellene dersom lagene var ujevne, uansett om forslaget var «velment», sa han.
«Vi kan ikke lure unga» fikk vi høre. «Ingen har vondt av å lære å tape». «ingen har vondt av å lære at verden er urettferdig».
Ordningen fungerer faktisk godt i de kretsene som benytter seg av den. det ganske godt: «Det er ikke så moro å tape 17-0, og det er ikke så moro å vinne 17-0 heller», sa den gamle landslagsspilleren.
Enkelt sagt så er dette ferdighetsutviklende. Laget som leder stort, får mindre tid og rom, mens laget som ligger under faktisk får sjansen til å kjenne ballen. Det er ikke sånn at kampene snus på hodet. Men i stedet for 17-0, får man 8-3.
Og barna merker det knapt. De er for oppslukt i spillet, akkurat som de skal være.
Det er vel ferdighetsutvikling vi vil ha?
«Dette er som å si at de som er gode på langrennsski, skal ha dårlig smøring, for da blir det jevnt. Og at de som er gode til å spille piano, skal miste tangenter underveis slik at det blir vanskeligere for dem og alle kan spille likt», sa han til VG Nett.
Det vi kan lese ut fra det er at vi bare skal dyrke enerne, og det fra tidlig alder. Men det er vel ikke sånn at han som lærte først å skrive, nødvendigvis ble en dyktig forfatter? Eller: At han som var først ute med å skrive hele setninger, samtidig som han var god til å tegne, ble en dyktig reklamemann?
Ingebrigt kommer ikke opp med noen løsning. Heller ingen eksempler på hvordan hans tanker har skapt toppspillere. Bare utsagn som vi ikke kan «lure unga» og at ingen har vondt av å lære at verden er urettferdig. Er det slik man ?
Det er egentlig vanskelig å skjønne hva Ingebrigt egentlig mener, eller Stabæk for den saks skyld, men vi skal i hvert fall ikke lure noen.
Tro meg, det vi forsøker, er å skape minner og la reisen være målet. Vi skal gi våre barn og ungdommer gode sportslige og sosiale plattformer, så de ønsker å være i idretten.
Barneidretten skal være et sted for trivsel, mestring og læring. En arena der alle stiller likt når de kommer på trening og kamp, der du selv avgjør hvor langt du skal komme. Ingen overivrig trener og/eller pappa skal ta valgene for deg.
Kanskje greier vi å tenne gnisten hos noen, slik at de er villig til å legge inn de d. Akkurat som en norsklærer kanskje greier å tenne gnisten så noen vil bli forfattere.
For tidlig utvelgelse, og spesialbehandling, har ikke ført til mye annet enn oppløste ungdomslag og ekskludering av grasrota så langt.
Og vi må heller ikke glemme at dagens toere og treere, er morgendagens ledere, trenere, dommere og publikum. Noen skal føre arven videre. Da må vi sørge for at vi får med flest mulig, lengst mulig. Med publikumssvikt på arenaene, problemer med å få folk til å stille frivillige opp for breddeidretten, er dette punkter som er viktig å ta med seg.
Fotballen i Norge har mange utfordringer, så debatt er viktig. Vi trenger sterke stemmer. Men de stemmene skal komme med noe konstruktivt.
Ellers ender det fort med analogier med dukker, og om hvor gal retning samfunnet er på vei i sin beskyttelse av barn. Jeg tror ikke Ingebrigt bruker stoppeklokke for å at barna hans skal leke like lenge med lekene. Det er et bilde han tegner opp for å eksemplifisere.
Og akkurat det er det siste vi vil ha. Vi trenger ikke kreative Ingebrigt-sammenligninger, Vi trenger fakta, analyser og debatt. Norsk fotball handler ikke om bredde eller topp. Det handler om bredde og topp: Ja, takk. Begge deler.