Norske fotballsupportere ber Idrettstinget forkaste NFF-forslaget som åpner for investoreide idrettslag.
Tekst Lars Johnsen
I februar sendte Norges Fotballforbund et forslag om endring av norsk idretts lover til behandling på Idrettstinget. Tinges samles førstkommende helg (5.-7. juni).
Om lovendringene blir vedtatt, vil det åpnes for investoreide fotballklubber i Norge.
Norsk Supporterallianse (NSA) har sendt et brev til Idretts-Norge om å forkaste forslaget fra NFF.
Dette bevet gjengir vi her:
Til idrettskretsene og særforbundene
Idrettens frie stilling og forslag på idrettstinget
Norsk Supporterallianse organiserer så godt som samtlige fotballsupportere for norske lag i Norge. Vi har med interesse merket oss Norges Fotballforbunds forslag til lovendringer som skal behandles på idrettstinget (Forslag 39 og 40).
Forslagenes hensikt er å gi investorer større makt over idretten. Forslagene åpner for fullt salg av toppidretten til kommersielle eiere, ved at ordinære (aksje)selskap gis mulighet til å delta i ordinært seriespill og konkurranser. Dette gjøres uten at vanlige medlemmer sikres innflytelse på hvordan selskapene drives. Slik Norges Fotballforbund har skissert sine løsninger foregår dette salget av rettigheter fra klubb til aksjeselskap så godt som uten begrensninger, i motsetning til i dag, da de demokratisk valgte klubbstyrene sikres eierskap til de sportslige prioriteringene.
Dette rokker ved selve idrettens grunntanke og grunnverdier. Idrettsdemokratiet og klubbmodellen slik vi kjenner den, er til salgs. Forslagene til NFF innebærer at eksterne eiere på egen hånd kan fatte sportslige avgjørelser uten at klubben har noe den skal ha sagt om disse. På vegne av norske fotballsupportere ber vi dere om å forkaste disse forslagene på idrettstinget.
Forslagene bør forkastes av en rekke grunner
• Forslagene innebærer en splittelse i idretten
De «store» klubbene vil kunne selge ut sin sportslige virksomhet dersom forslagene går gjennom. Da går pengene som genereres av idretten, velviljen som genereres av idretten og engasjementet som skapes overalt der idrett drives ikke tilbake til idretten, men i lommen til de som kjøper de mest populære lagene, klubbene eller idrettene. En slik deling mellom de medlemseide, demokratiske klubbene på den ene siden, og de investoreide aksjeselskapene som deltar i de store ligaene på den andre, vil etter vårt syn ødelegge mye for det som gjør at norsk idrett har så stor oppslutning som den har: lokal forankring, lokalt eierskap og folkelighet.
Vi ønsker ikke en utvikling i retning av en engelsk modell, hvor all makt over de største klubbene og ligaene er overlatt til eksterne eiere, mens idretten selv “bare” har kontroll over breddeaktiviteten. NFFs forslag – og alt fotballedelsen har uttalt i saken – drar idretten i nettopp den retningen. Vi ønsker derimot heller å vise til den publikumsmessige, økonomiske og sportslige suksessen vi ser blant annet i Tyskland, hvor reguleringene sikrer at vanlige medlemmer har majoritetseierskapet i topplagene – den såkalte 50+1-regelen. Tilsvarende eierskapsregulering finner vi i Sverige, hvor 51%-regelen er fastsatt i lovene til det svenske Riksidrottsforbundet. Det å fortsatt sikre en tydelig sammenheng mellom den demokratiske idretten og toppidretten må være en prioritert oppgave de kommende årene, selv om dette ikke er blant toppledelsen i NFF sine ønsker.
• Idretten må mene noe om eierskap samlet og ikke overlate dette til særforbund
Eierskap til idretten er debattert i hele Europa. Store deler av kontinentet misunner oss vår klubbmodell. I en rekke land har vanlige klubbmedlemmer og supportere vært nødt til å gå inn og redde stumpene av sitt idrettslag etter at kommersielle eiere har fått spekulere i å drive laget, spesielt i England. All erfaring viser at klubbmodellen vi har i Norge er blant de beste garantistene for stabil drift og trygge rammevilkår for både topp og bredde. Som supportere vil vi at vårt lag skal vinne og ha suksess. Det er lett å si at dette er noe vi vil ha for enhver pris. Men når vi tenker oss om, er det viktigere at våre barn og barnebarn fortsatt kan se laget i våre hjerter spille, at de kan delta selv og være like stolte av sin klubb som vi er. Den beste måten å sikre både sportslig suksess og langsiktig drift av klubbene er å ha eiere som også har et følelsesmessig og livslangt eierskap til klubben.
Dette er ikke spesielt for fotballen. Også andre særforbund har behov for å beskytte sin klubbmodell mot eiere som ikke nødvendigvis har idrettens beste i tankene. For idrettens del er det etter vårt syn viktig å stå sammen om hvordan idretten organiseres. Med dette forslaget vil idretten vil ikke lenger automatisk kunne styre egen drift.
• Usikkerhet om finansiering
Norsk idrett er i stor grad finansiert av fellesskapet. Tippemidler og offentlige tilskudd gjør det mulig å skape aktivitet for hundretusener. Fellesskapet tar denne regningen fordi vi får så mye igjen for investeringen. Vi er urolige for hva som kan skje med dette spleiselaget når kortsiktige, kommersielle eiere går inn i idretten for å tappe den for verdier slik vi har sett det i fotballen i blant annet England.
• Manglende utredning av saksforholdene
Forslagene fra NFF åpner for at hvert enkelt forbund skal få etablere sine egne modeller for organisering av sin aktivitet. Forslagene er oppsiktsvekkende dårlig utredet med tanke på hvilken radikal endring de innebærer for idretten. Et absolutt minstekrav for slike radikale endringer er at det er gjennomført en viss konsekvensutredning. Det har ikke skjedd i dette tilfellet.
Vi kan være enig i at dagens dualmodell i fotballen ikke nødvendigvis er den aller beste løsningen, men før den erstattes av en annen modell må det utredes grundig hva som kan komme til å fungere best. Det vil være viktig å spørre seg hvordan klubbenes interesser skal beskyttes dersom man etablerer alternative eierskapsmodeller. En utredning av emnet må være bredt forankret, og hente inn synspunkt fra alle som har interesser i idretten, inkludert supporterne, som er blant de aller mest stabile interessentene.
Et slikt forslag må også innebære felles modeller for hele idretten. Fullt frislipp for alle forbund vil gi manglende langsiktighet og vil kunne bli katastrofalt for idrettens anseelse. En knapp side med saksargumentasjon er et altfor tynt grunnlag å fatte et så radikalt forslag på. Vi er glad for at Idrettsstyret også påpeker det samme og går imot forslaget blant annet på grunn av dette.
• Prosessen i fotballen
Forslagene som legges frem av Norges fotballforbund er dessverre ikke forankret i fotballorganisasjonen. Det har ikke vært til høring i klubbene, verken i bredde eller topp. Det har ikke vært til høring i kretsene. Det har ikke vært diskutert på fotballtinget. Det har ikke vært diskutert med supporterne. De fleste i fotballen hadde ikke hørt om forslaget før det dukket opp i sakspapirene til idrettstinget. Skal vi tro medieoppslagene rundt saken, har forslagene knapt nok blitt diskutert i fotballstyret. I stedet har saken tilsynelatende blitt jobbet med i det skjulte i flere år, med ukjente bidragsytere i prosessen. Slik kan ikke det største særforbundet opptre når de skal foreslå store, prinsipielle endringer i idretten.
Skulle forslagene bli vedtatt vil det være en betydelig svekkelse av alle demokratiske organer i idretten, fra klubb til idrettsting. Siden forslaget ikke ble kjent før sakspapirene til idrettstinget forelå, har det ikke vært noen mulighet til å diskutere saken i klubber, kretser, forbund eller i offentligheten. Medlemmer og frivillige i landets mange klubber har ikke fått noen mulighet til å påvirke denne saken. Dersom et slikt vedtak likevel skulle bli trumfet gjennom på Idrettstinget, vil det bli satt store spørsmålstegn ved legitimiteten til en organisasjon som har demokrati, frivllighet, lojalitet og likeverd som kjerneverdier.
I 2013 ble et lignende forslag – om å endre på den tidligere omtalte 51%-regelen – fremmet på det svenske Riksidrottsmötet (tilsvarende Idrettstinget). Den gangen ble det gjennomført en lengre og relativt åpen prosess rundt dette spørsmålet. Til slutt ble forslaget stemt ned etter en stor mobilisering fra grasroten i svensk fotball. Vi sier ikke nødvendigvis at den udemokratiske prosessen rundt de forslagene som nå foreligger er en direkte følge av erfaringene fra Sverige, men det er en tanke som er mulig å tenke.
Et absolutt minstekrav for å kunne behandle et slikt forslag seriøst må være bred forankring i organisasjonen som formulerer det. En bredt sammensatt gruppe som arbeider med disse spørsmålene i fotballen vil kunne være en måte å forankre dette. Norsk supporterallianse har bedt Norges fotballforbund om å være deltakere i dette utredningsarbeidet i fremtiden.
• Den norske modellen virker
Idretten i Norge står i en særstilling på verdensbasis i form av sin popularitet. Denne populariteten er et resultat av den ganske flate strukturen vi har i norsk idrett. At hvem som helst av oss kan være klubbkamerat med de største stjernene i norsk idrett, og ha like stor innflytelse på driften av vår klubb som disse er en nøkkel til det brede, folkelige engasjementet rundt idretten. Det er også en nøkkel til velviljen idretten møter – både hos det offentlige og øvrige støttespillere.
Det er svært vanskelig å få grep om hvilke konkrete utfordringer NNF-ledelsen ser for seg at disse forslagene skal løse, utover at investorer selv ønsker mer direkte innflytelse over de sportslige prioriteringene i toppfotballen. Norsk fotball har blant de aller mest populære toppligaene i verden sammenlignet med innbyggerantall, og må i den målestokken sies å være en stor suksess. Også økonomisk har norsk fotball hatt stor omsetning de siste 15 årene. Sportslig sett er norsk toppidrett generelt en suksess, og også fotballen har hatt storhetstider internasjonalt. Akkurat nå er norsk fotball på herresiden i en liten sportslig bølgedal, men det er lite som tyder på at det å overlate toppidretten til eksterne eiere – som oftest uten sportslig kompetanse – er det som skal til for å snu dette.
Vi ønsker at norsk idrett og fotball fortsatt skal være forankret i sine byer og i hovedsak eies av medlemmer som har langsiktig interesse i sine klubber. Dette har fungert i Norge så langt, det fungerer i andre land, og vi tror det også vil fungere i fremtiden. Vi håper dere som norsk idretts ledere ønsker det samme og dermed forkaster de svært dårlige forslagene fra NFF på Idrettstinget 2015.
Med vennlig hilsen
Norsk Supporterallianse
