Baleonomics: Hvorfor Gareth Bale var billigere enn Kenwyne Jones

I fotballen som ellers i livet er det en regel som gjelder:
Det er ikke dyrt hvis man har råd til det.

Tekst Lars Sivertsen

Litt over 4000 kilometer nordøst for Sydney ligger Nauru. Nauru er en liten stillehavsøy med et beskjedent folketall, men på grunn av rike forekomster av fosfater som var ettertraktede på eksportmarkedet opplevde øyfolket på 80-tallet en kort storhetstid. Ledelsen på øya visste ikke helt hva de skulle gjøre med pengene som flommet inn, så de endte opp med å gjøre ting som å finansiere en West End-musikal i London om Leonardo da Vinci («Leonardo the musical: A portrait of love» regnes stadig som en av teater-Londons mest spektakulære flopper), og å bygge «Nauru House», en 52 etasjers skyskraper i Melbourne. De bygget også opp et påkostet nasjonalt flyselskap: Air Nauru. I 1983 hadde Air Nauru to Boeing 727-maskiner og fem Boeing 737-200-maskiner, noe som betydde at de hadde seteplass til hele 10% av øyas innbyggere. De fløy til steder som Hong Kong, Taiwan, Japan og Australia – ofte uten passasjerer. Dersom lokale fiskere var savnet til havs ville Air Nauru avlyse flyvninger og bruke flyene til å ta med de savnedes familiemedlemmer på letetokter rundt øya – med fri bar. Det var gode tider for den lille øya. Og for de av lokalbefolkningen som husker 80-tallet må det være deprimerende å registrere at øyas totale BNP nå er mindre enn én Bale.

Nøyaktig hvor mye Real Madrid måtte betale for Gareth Bale er fremdeles noe usikkert, men i England ble pressen orientert om at summen det dreide seg om var 85,3 millioner pund, altså 989,6 millioner kroner (med dagens kurs). På FNs nyeste liste over verdens nasjoners BNP er summen av alt Nauru produserer i løpet av et år 121 millioner dollar, eller 927 millioner kroner. Eller 0,93 Bale om du vil. Nauru utgjør sammen med Tuvalu en eksklusiv klubb: Medlemsnasjoner i FN som har et brutto nasjonalprodukt som er mindre enn verdien av spillerlisensen til en litt sjenert 24-åring fra Cardiff. Det er kanskje ikke rart enkelte mener at overgangssummene i moderne fotball har gått fullstendig av skaftet. Men moralsk indignasjon i forbindelse med overganger i fotball er ikke et nytt fenomen, faktisk er det et av fotballens eldste.

«Vi er fristet til å undre om hvorvidt fotballspillere nå kommer til å bli som fullblodshester på markedet», skrev en av datidens sportsjournalister. Året var 1905, og Alf Commons hadde akkurat blitt solgt fra Sunderland til Middlesborough for den sjokkerende summen av 1 000 pund. I boken Boots, Balls and Haircuts beskriver Hunter Davies den offentlige reaksjonen: «Fotballens purister var sjokkerte, de sa det var slutten for fotballen slik vi kjente den. Pengene ødela sporten. Spillerne hadde blitt leiesoldater uten lojalitet. En ny form for slavehandel hadde blitt innført. Hvor skulle det ende?»

Det er ord vi kjenner igjen, det er nemlig alltid noen som blir opprørte og sier noe lignende når en virkelig stor overgang blir gjennomført. Da Bryn Jones gikk fra Wolverhampton til Arsenal i 1938 for 14 500 pund var forargelsen så stor at saken ble tatt opp i det britiske underhuset. Var det moralsk forsvarlig at en fotballklubb brukte slike summer, spesielt i en tid der det brygget til krig og konflikt i Europa og nasjonens økonomi enda ikke var kommet helt på beina igjen etter den store depresjonen?

Overganger i Underhuset
Underhuset skulle komme til å diskutere fotball og overgangssummer igjen senere, i 2009. Denne gang fordi det gikk rykter om at Manchester City vurderte å bruke en smått vanvittig sum på å hente Kaká, noe som forarget arbeiderpartiets representant fra Livingston, Jim Devine. «Det rapporteres Manchester City akter å bruke over 100 millioner pund på en spiller og det er, ærlig talt, obskønt… Er det ikke på tide at vi gjennomfører en etterforskning av Premier League for å undersøke muligheten for å legge et lokk på disse overgangssummene?» Sportsminister Andy Burnham, som en sann politiker, svarte med stort alvor at han allerede hadde sendt brev til de aktuelle styreorganene der han uttrykket sin bekymring over situasjonen, og at han kom til å følge nøye med på det hele.

Tråden er tydelig gjennom hele fotballhistorien: Hver gang noen betaler mer for en spiller enn det som har vært vanlig, så følger en kort oppblomstring av moralsk forargelse. Da AC Milan i 1992 betalte 13 millioner pund for Gianluigi Lentini var det selveste paven, Johannes Paul II, som slo på indignasjonens stortromme og erklærte at pengebruken var «en fornærmelse mot arbeidets integritet», hva nå enn det betyr. Under oppstyret rundt Manchester Citys forsøk på å hente Kaká poengterte forfatter og politiker George Galloway at det finnes mange andre ting Citys eier, sjeik Mansour, kunne brukt en milliard kroner på:
«Jeg har utbredte og dype forbindelser til muslimske befolkninger både her og i utlandet, og jeg kan si at mange av de blir kvalme av tanken på å bruke 108 millioner pund på en fotballspiller når en gruppe muslimer, på Gaza, er kledd i filler, lider av sult og lever i ruiner», skrev Galloway i The Guardian. Det er i utgangspunktet vanskelig å argumentere mot at en milliard kroner i bistand til sivilbefolkningen på Gaza ville gagnet menneskerasen mer enn å flytte Kaká fra San Siro til Etihad Stadium.

Da Gareth Bale gikk til Real Madrid for en sum som altså er større enn nasjonalproduktet til et (veldig) lite land ble den samme forargelsen utløst igjen. Det var et nokså enkelt regnestykke: Spania hadde sommeren 2013 en arbeidsløshet på rundt 26%, mer enn seks millioner mennesker manglet jobb. Snittlønnen i landet ligger på rundt 271 300 kroner i året. Gareth Bale signerte en seksårskontrakt verdt 173 millioner kroner i året, altså 1,04 milliarder kroner totalt. Inkludert overgangssummen gir en totalpakke på rett over to milliarder kroner, en sum som tilsvarer over 7000 årslønner for vanlige spanjoler. Det er ikke vanskelig å forstå at for mange er det moralsk problematisk å bruke over to milliarder kroner på Gareth Bale når over seks millioner mennesker i landet går arbeidsløse. Dersom, til sammenligning, 26% av Norges befolkning var arbeidsløse og Rosenborg brukte en sum som tilsvarte over 7000 gjennomsnittlige årslønner på en fotballspiller (snittlønnen i Norge lå ifølge SSB i 2013 på 489 200 kroner, så hadde det vært snakk om en avtale med en totalramme på nesten tre og en halv milliard kroner), hadde det ikke vært vanskelig å finne kritiske røster.

Man kan sette opp mange slike regnestykker. Hvor mange brønner i fattige landsbyer i Afrika kunne man bygget for en Bale? Hvor mye regnskog kunne man reddet? Hvor mange førerhunder kunne man lært opp? Slik kan man fortsette i det uendelige – for uansett hvor god Bale måtte være så er det ikke veldig vanskelig å komme på tiltak menneskerasen hadde hatt mer bruk for. Men det blir egentlig litt meningsløst, for det er da virkelig ikke fotballklubbers jobb å drive bistand. Og et poeng som nesten alltid forsvinner i diskusjonene om de største overgangssummene: Fotballklubber som betaler store summer for spillere har som regel store summer til rådighet. En fotballklubb får inn penger enten fordi folk betaler for å se laget spillet, eller fordi TV-selskaper kan selge abonnementer ved å vise de spille, eller fordi sponsorer og rike eiere ønsker å sole seg i glansen av det laget oppnår på banen. Er det ikke da både logisk og moralsk korrekt å investere så mye som mulig av klubbens inntekter i laget som faktisk skal på banen og vinne heder, ære og flere inntekter?

For det er ikke bare overgangssummene som har økt gradvis til de nå er på et nivå mange opplever som vulgært – klubbenes inntekter har gjort det samme. Og det er akkurat her Gareth Bale er det mest nyttige eksempelet: Bales overgangssum skapte sjokkoverskrifter verden over, men langt færre virket å ha tatt med i beregningen at Real Madrid også den sesongen hadde en årsomsetning på 5,4 milliarder kroner. Real Madrid blar opp mest penger på overgangsmarkedet, men så har de også klart mest penger å rutte med.

Ikke dyrt hvis man har råd til det
Kieron O’Connor, ekspert på fotballfinans og mannen bak den respekterte bloggen The Swiss Ramble, forklarer til Josimar at det er helt uproblematisk for Real Madrid å kaste enorme summer etter stjerner som Cristiano Ronaldo, Bale og James Rodríguez.

– Jeg vil se på det fra to aspekter. Det første er: Har klubben råd til det? Og når vi snakker om Real Madrid, så har de åpenbart det. Det er tre ting det ikke virker som om folk helt forstår med Real Madrid: For det første, de genererer helt enorme inntekter. For det andre, de har gått med overskudd det siste tiåret, så det er ikke snakk om at de bruker penger de ikke har. Om vi ser på Financial Fair Play, for eksempel, er de godt innenfor. For det tredje, så har du situasjonen med gjelden deres. Jeg vegrer meg for å bruke uttrykket «lat journalistikk», men jeg ser mange som snakker og skriver om at Real Madrid har så mye gjeld, at de har 500 millioner i gjeld, og så videre. Men det er de totale gjeldsforpliktelsene deres. Også Arsenal har totale gjeldsforpliktelser gir et veldig høyt tall. Når du ser på gjeld, så må du se på de forskjellige nivåene av gjeld. Du har bankgjeld, gjeld til andre klubber, gjeld til spillere. Det finnes mange definisjoner på gjeld, som varierer fra land til land. Dersom Real Madrid skulle definert gjeld slik engelske klubber gjør det ville de hatt en gjeld på rundt 120 millionerww – og det er såre enkelt å betjene når du har en omsetning på over 500 millioner i året. Så det er det første aspektet, de har råd til det».

– Det andre aspektet, fortsetter O’Connor, er hva spilleren bidrar med finansielt. Dette er mye vanskeligere å kvantifisere. Når du ser på Real Madrids kommersielle avtaler, så ser du at de er veldig avhengige av å ha spillere med store navn, såkalte Galácticos. Bale kommer kanskje ikke alene til å trekke inn masse nye kommersielle inntekter, men han bidrar til å opprettholde imaget og de gode avtalene klubben allerede har. Det jeg kan avkrefte er at de tjener inn pengene på draktsalg, det er tøys, for andelen klubben får per solgte drakt er veldig liten. Men de store stjernene er en del av en helhetlig strategi om at Real Madrid skal være den mest glamorøse og eksklusive klubben i verden, og det er en helhet de tjener enorme penger på. Samtidig så tjener de jo også penger på banen, ved å kjempe om seieren i hver eneste turnering de deltar i.
I forretningslivet må man gjerne investere stort for å tjene stort.

– Det at en overgangssum er et stort tall i seg selv, det er ikke det du bør se på, mener O’Connor. For et tall, alene, uten kontekst, har egentlig ingen stor betydning. I 1905 var 1 000 pund for Alf Commons en opprørende pengesum å betale for en fotballspiller, det samme var 14 500 pund i 1938 for Bryn Jones – og 13 millioner pund for Gianluigi Lentini i 1992. Disse overgangssummene var selvsagt større i sin samtid, men selv justert for inflasjon er de ikke i nærheten av Bales megasum. Inntektene har vokst, og overgangssummene har vokst med de. Så for å gi et tall en meningsfull kontekst kan det for eksempel være nyttig å se på hvor stor del av den kjøpende klubbens årlige omsetning en overgangssum utgjør. Det er tross alt hvor mye penger du har som først og fremst definerer hvor dyr en regning er.

Dyrest i verden
Dersom vi ser på noen av historiens største overganger og regner ut hvilken prosentandel av den kjøpende klubbens omsetning de utgjorde finner vi flere overraskende tall.
Overgangsummen for Gareth Bale utgjorde 18,11% av Real Madrids omsetning den sesongen, mens Zinedine Zidane relativt sett var nesten dobbelt så dyr for Real Madrid da han ble kjøpt i 2001. Zidanes kjøpssum utgjorde hele 30,22% av Real Madrids totale omsetning det året. Luis Figo (26,77%) kostet også betraktelig mer for Real Madrid enn Bale. Fernando Torres var, relativt sett, dyrere for Chelsea (22,16%) enn Bale var for Madrid, og Arsenals kjøp av Mesut Özil var langt nærmere enn man kanskje skulle tro (17,41%). Luis Suarez kostet Barcelona omtrent det samme som Bale, 18,13%. Å se på tallene på denne måten er ingen presis vitenskap av flere årsaker, men det setter overganger litt i perspektiv. Det illustrerer også tydelig det at overgangssummen for Gareth Bale, som der og da virket vanvittig, ikke var så vanvittig likevel. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne en håndfull overganger fra England som var “dyrere” for den kjøpende klubben enn Gareth Bale var. Utrolig nok er Kenwyne Jones til Sunderland en av de.

Flere av disse ga videresalg for større summer og kan følgelig anses som gode investeringer, men det er likevel interessant at de mindre klubbene midt på tabellen i England nesten virker mer villige til å strekke seg mot sin økonomiske smertegrense enn det toppklubbene er. Og forskjellen er kanskje dette: For Real Madrid og Barcelona ligger det utvilsomt en verdi i å bruke enorme summer på å sørge for at de forblir i den absolutte verdenseliten, i å sørge for at barn verden over vokser opp med drømmer om Camp Nou og Santiago Bernabéu fordi det er der de aller aller største stjernene spiller. Men hvor mange ekstra sesongkort på Stadium of Light solgte egentlig Asamoah Gyan? Hadde ikke Everton fortsatt sittet trygt plassert midt på tabellen også med et litt mer nøkternt spisskjøp enn Yakubu?

Damien Comolli, tidligere sportsdirektør i Liverpool og Tottenham, forklarer til Josimar at selv om klubber lenger nede på tabellen ikke kjemper om medaljer, har de minst like gode grunner til å virkelig åpne lommeboken på overgangsmarkedet.

– Når eiere bestemmer seg for å betale en stor overgangssum, gjør de det enten fordi pengene er tilgjengelig, eller fordi de bestemmer seg for å skyte inn penger i klubben, enten ved å tilføre egenkapital eller gjennom et lån eller noe sånn. Men om du ser på en situasjon som, for eksempel, Darren Bent til Aston Villa. De var i ferd med å rykke ned, og de bestemte seg for at prisen de måtte betale for Darren Bent, sammenlignet med hvor mye de ville tape på å rykke ned, det var et enkelt regnestykke. Og de tenkte at om de henter Darren Bent, ok, det kan kanskje koste oss 24 millioner pund, men om vi rykker ned vil det koste oss 60 millioner pund, sier Comolli.

Inflasjon og injeksjon
Ifølge Comolli er det også så mye penger å tjene på å havne et par plasser høyere i Premier League at det er verdt litt økonomisk risiko.

– Noen klubber lenger nede på tabellen vil bruke mye penger på enkeltspillere, for da er det en mulighet for at laget overpresterer på banen. Dersom de overpresterer på banen så får de inn mer TV-penger, fordi de vil bli vist mer på TV. Dersom de kommer høyere på tabellen så får de mye mer TV-penger. Og det vil definitivt hjelpe de å bli i divisjonen. Så de er forberedte på å bruke noen ekstra millioner. Du nevner Yakubu til Everton, det er et godt eksempel. De så han som en spiller som kunne gjøre en forskjell, som kunne være forskjellen på å komme på 10. plass og å komme på 5. eller 6. plass. Jeg tror det er sånn disse klubbene ser på det, og de har sikkert rett.

Comolli mener at selv om storkjøp-strategien er forsvarlig også for mindre klubber, så er det ekstra viktig for dem at de treffer i vurderingene.

– Det motsatte eksempelet er, for eksempel Bryan Ruiz til Fulham for 15 millioner pund, og så leverer han ikke, de ender opp med å rykke ned, og blir de ikke kvitt lønningene hans. Det andre eksempelet fra i fjor var Ricky van Wolfswinkel som gikk til Norwich for 10 millioner pund, og han bidrar ikke med noe som helst. Han utgjør ingen forskjell, han ender opp på benken, manageren får sparken og de rykker ned. Så det handler om å identifisere den riktige spilleren.

Dr Tom Markham, som har doktorgrad i fotballøkonomi fra Universitetet i Reading, tror også at enkelte klubber har blitt offer for inflasjon forårsaket av de andre klubbene.
– Jeg er enig i at noen av de mindre klubbene, spesielt i Premier League, virker å ta større risikoer. Det vi så tidlig på 2000-tallet var at Chelsea i toppen og Portsmouth i bunnen skapte inflasjon i markedet ved å overbetale både i overgangssum og i lønn for spillere, og det påvirket hele markedet. Vi har sett det samme de siste par årene med Manchester City og QPR.

Comolli, på sin side, er ikke enig i ideen om at enkelte klubber har betalt overpris.

– Jeg er lite komfortabel med alle de såkalte ekspertene som sier at denne prisen er feil og den prisen er feil, dette er bare tøys, etter mitt syn. Det er hva en klubb bestemmer seg for å bruke på en spiller som definerer verdien hans. Og det som har skjedd de siste årene er at vi har akkurat samme mengde talent som før, men det er mye mer penger i omløp enn før. Så det som skjer er at prisene på spillere stiger, og lønningene stiger. Og da kommer du ingen vei med å klage på at det er for dyrt. En spiller er aldri for dyr, en spiller er verdt det en klubb er villig til å betale for han, dersom de har penger til å betale det, mener franskmannen.
Comolli peker på at det er en mer generell inflasjon i markedet som har drevet opp prisene:

– I løpet av de siste årene har vi sett en enorm injeksjon av penger inn i fotballindustrien. De nye, enormt store TV-kontraktene Premier League har signert. De kommersielle inntektene til Barcelona og Real Madrid stiger og stiger. Bayern Münchens kommersielle inntekter stiger og stiger. De to store klubbene i Frankrike med sine eiere, mindre fra Monaco i år riktig nok, de skyter inn store pengesummer inn i industrien. Min jobb er å evaluere en spiller sportslig, men også å sette en prislapp på han. Og fordi de har vært en massiv injeksjon av penger de siste par årene så kan ikke jeg si hva som er riktig verdi for en toppspiller. Det er markedet som bestemmer.

Millardovergangen kommer
Comolli tror også overgangssummene vil fortsette å stige. En overgang for nesten en milliard kroner virket utenkelig – helt til vi fikk den. Han ser ingen grunn til at vi ikke også kan overganger på to og tre milliarder.

– Det tror jeg vi får. Jeg har jobbet i denne industrien på det øverste nivået i 17 år. Og alle styreformenn jeg har jobbet for, i alle klubber, når det kom en ny TV-avtale så har de sagt «denne gangen skal ikke pengene gå rett i lommen på spillere og agenter, vi er nødt til å investere i fasilitetene, i treningsanlegget, i akademiet, etc». Men hver gang skjer det samme, pengene går rett til spillere og agenter, og til managere. Så, om du ser på trender i TV-inntekter og overgangssummer og lønninger, så finner du at de følger hverandre tett. Premier League forventer at den neste TV-kontrakten kommer til å bli enda større igjen, og da kan du være sikker på at overgangssummene og lønningene også vil gå opp igjen. Bare dersom noen setter en grense for TV-pengene, vil veksten stagnere.

Tor-Kristian Karlsen har opplevd denne problemstillingen fra flere sider. Han har hentet spillere til Tippeligaen i Fredrikstad, identifisert overgangsmål for midtsjiktet i Hannover og Bayer Leverkusen, og bidratt til å hente superstjerner til Monaco. Han mener grunnen til at mange mindre klubber blar opp store penger for enkeltspillere er, rett og slett, desperasjon.

– Man ser at det har vært en utvikling hos en del klubber de siste årene, nå som TV-inntektene er så enormt lukrative i Premier League. Man ser på overganger og kjøp som det eneste redskapet man har for å overleve. Det er den raskeste måten å bli konkurransedyktig og å skaffe seg fordeler over andre. Derfor tror jeg mange bruker mye penger, rett og slett for å holde seg oppe. Mye er drevet av desperasjon, og jeg tror det kommer til å bli enda mer av det, for det snakkes om at TV-inntektene skal bli enda større, at den nye dealen kommer til å bi helt sinnssyk, en to- eller tredobling av den nåværende avtalen, sier Karlsen.

Mens lag lenger nede på tabellen kjemper med nebb, klør og sjekkhefte for å overleve, mener Karlsen at toppklubbene har råd til å tenke mer langsiktig.

– Når du kommer inn i den gode sirkelen med inntekter fra Champions League, så er det lettere å bruke penger på en mer ansvarlig måte. Jeg tror det er en mulig grunn til at prosentandelen til toppklubbene er relativt sett mindre, tror Karslen.

Han mener, som Comolli, at at det er all grunn til å tro at overgangssummene fortsatt skal bli større og større:
– Jeg tror at toppspillerne, de aller aller beste, de 10-12 beste spillerne i verden, de kommer til å bli enda dyrere. Jeg tror det er der den store økningen kommer til å komme. Du har nå spillere som er verdt fra 400 millioner kroner og opp til en milliard, og så har du et sjikte som ligger mellom 50 og 150 millioner, 200 kanskje. Mellom de føler jeg det er en slags luke. Men FFP kommer jo til å ha en slags innvirkning, eller skal hvertfall ha det i teorien. Men det er klart, henter du en spiller som Messi så kan du jo fort betale halvannen milliard for han, for han kommer til å tjene inn det igjen i kommersielle inntekter. Så igjen, dersom du finner den riktige profilen, spillere som leverer både på banen og med tanke på publisitet, så er jo det verdt pengene du betaler. Det er det samme i NBA og NFL, de absolutt største stjernene kan du neste betale hva som helst.
Fotballen forblir en veldig merkelig industri, fordi på noen punkter må en fotballklubb drives etter en viss forretningslogikk. Både Portsmouth- og Leeds-supportere kan skrive under på hva som skjer dersom de som sitter bak spakene glemmer regnearkene fullstendig og slipper galskapen løs. Men samtidig defineres ikke suksess på samme måte som i andre industrier. Dessverre for Arsene Wenger og andre sparefanter har spontane gatefester har aldri brutt ut fordi den lokale fotballklubben leverte et solid økonomisk resultat.

“Det er en vits. Jeg mener det er utrolig at i det året Financial Fair play kommer inn så går fotballverden fullstendig av skaftene”, sa Wenger da han ble spurt om Real Madrids megabud for Bale. Men samtidig er det nok flere Arsenal-supportere som skulle ønske Wenger selv kunne gå litt mer av skaftet nå og da, spesielt når det i februrar 2014 kom frem at klubben med verdens dyreste sesongkort hadde 140 millioner pund på bok – og Nacho Monreal i startoppstillingen.

«Å hente de beste spillerne som finnes der ute er Madrids filosofi, og Bale var den beste tilgjengelige spilleren på markedet denne sommeren». Så enkelt forklarer Florentino Pérez det hele, og så enkelt er det kanskje. Da Real Madrid høsten 2014 offentliggjorde de økonomiske resultatene fra 13/14-sesongen viste de en omsetning på 5,4 milliarder kroner, ny rekord innen lagidrett. Dette i et år der Real Madrid endelig har blitt europamestre for tjuende gang, og i høst satte ny klubbrekord med 22 strake seiere. «Baleonomics» er en måte å drive klubb på som kanskje virker vulgær på mange, men akkurat nå er det lite å si på resultatene. Og mens toppklubbenes inntekter fortsetter å øke vil nok overgangssummene gjør det samme – slik de alltid har gjort – og hver gang en ny terskel forseres vil moralens voktere dra igang jamrekoret – slik de alltid har gjort.