Alex den grusomme

Da Alex Ferguson ankom Manchester United i 1986, hadde han allerede skrevet historie med Aberdeen ved hjelp av talentutvikling, manipulering av pressen og et temperament som skremte livet av spillerne.

Tekst Thore Haugstad

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

Vi kjenner alle Sir Alex Ferguson som en hissigpropp som krevde full kontroll over alle deler av klubben. Slik førte han Manchester United til 13 ligatitler og to Champions League-triumfer, og ble tidenes største britiske manager. Men før han dro til England, hadde han allerede laget en prøvemodell av United-prosjektet. På åtte år med Aberdeen gjorde han det få hadde trodd var mulig: Å utfordre dominansen til Celtic og Rangers i skotsk fotball.

Metodene var velkjente. Ferguson krevde offensiv fotball, kjøpte lurt og satset ungt. Han overbeviste spillerne om at pressen, dommerne og nøytrale var imot dem. Han skapte et lag etter sitt eget selvbilde, som både kunne spille pent, løpe og slåss – ofte på én gang. Alle i klubben ble holdt på tå hev av autoriteten og frykten Ferguson spredde med sin iltre personlighet.

I Manchester United ble «hårføneren» navnet på skyllebøttene Ferguson ga spillere og journalister. Men sammenlignet med sine yngre dager var han som en snill bestefar.  

«Det var ikke en hårføner da han var 36 eller 37 år gammel», sa Aberdeen-spilleren Stuart Kennedy til Michael Grant i boken Fergie Rises. «Det var en masovn. Helt brutalt. En fullstendig gjennomgang av alle feilene en spiller hadde gjort – ifølge Alex Ferguson – levert foran resten av laget. Over tid ble det redusert til styrken av en hårføner.» 

Spillerne i Aberdeen kalte ham «The Dark Lord» og «Furious Fergie». Når de ankom garderoben, sto Ferguson ved døren og så dem dypt inn i øynene. Bak lukkede dører ble slåsskamper startet, sko kastet, flasker knust. Én spiller ble truffet i fjeset av deler av en walkie-talkie. En annen fikk et par bukser på hodet etter at Ferguson hadde meid til en skittentøyskurv. Selv Ferguson kunne bli et offer for sitt egen sinne, som da han sparket til et lite bord, slik at en varm kopp te føk mot beina hans.

«Den korte lunta mi bekymret meg ofte», skrev han senere.

Samtidig var temperamentet et produkt av det som gjorde Ferguson så god: Den brennende vinnerviljen. I 1985 laget Scotsport en dokumentar hvor han snakker om prinsippet «fødte vinnere». Han følte seg ikke som en av dem, fordi han ikke hadde vunnet stort som spiller.

«Men jeg hadde en enorm vilje til å vinne», la han til. «Og det tror jeg har ført meg inn i treneryrket.»

Bitt i debuten
Ferguson vokste opp i Govan, et ubarmhjertig arbeiderklassestrøk ved Clyde-elven som deler Glasgow. Faren Alex var skipsbygger, og kjent for sin strenghet, utålmodighet og sitt vulkanske temperament. Klokken seks hver morgen vekket han sønnen, som fort lærte at den eneste måten han ville oppnå noe i livet på, var å jobbe som en gal. 

Som ung var Ferguson energisk, dominerende og uredd. Han nektet å la seg herse med av de mange bøllene i området, noe som kunne ende med blodsmak i munnen og besøk på sykehuset. Lignende kvaliteter var nyttige på banen. Da han debuterte på førstelaget til Queens Park, det beste amatørlaget i Skottland, ble han bitt av motstanderens venstreback. I stedet for å få sympati, ble Ferguson utskjelt i pausen av trener Jackie Gardiner for å ha tapt duellen.

«Man trekker seg ikke i duellene i denne klubben, man flyr inn i dem», ropte Gardiner. «Du har kommet til dette laget med stort rykte. Hva er galt med deg?»

«Venstrebacken beit meg», sa Ferguson.

«Beit deg?», brølte Gardiner. «Så bit ham tilbake!»

Fergusons neste klubb var St Johnstone, hvor han fikk spille 50 kamper de første fire årene. Det var tungt. Mens han spilte for reservelaget, brakk han attpåtil nesen og kjeven, og måtte gå med maske i seks uker. Da han kom tilbake, tapte reservene 10-1 mot Celtic og 11-2 mot Kilmarnock. Det var for mye, selv for ham. Han ble desillusjonert og ønsket seg til Canada, hvor farens familie hadde flyttet. Han ville vekk. 

Neste kamp var mot Rangers-reservene, og Ferguson ville ikke spille. Han fikk brorens kjæreste til å ringe treneren, Bobby Brown, for å gi seg ut som Fergusons mor og si at han var ute med influensa. Men både Fergusons foreldre og Brown gjennomskuet bløffen. De slaktet ham totalt. Brown la til at flere på førstelaget faktisk hadde influensa, og beordret ham til å stille til førstelagskamp mot Rangers neste dag. De skulle spille på Ibrox, hvor St Johnstone aldri hadde vunnet. Men Ferguson spilte sitt livs kamp og scoret hat-trick. St Johnstone tok en sjokkseier, og plutselig ble karrieren hans snudd på hodet.

«Jeg har ofte tenkt tilbake på den dagen», skrev Ferguson i sin første biografi, Managing My Life, i 1999. «Jeg klarer ennå ikke å finne en rasjonell forklaring på hva som skjedde, men siden det har jeg aldri vært skeptisk til at det finnes krefter der ute som er større enn oss selv.» 

Ferguson var kjent for sitt temperament og sine spisse albuer. Her har han blitt utvist for Falkirk i 1972, én av seks ganger han så rødt som spiller.

 

Aberdeen sjokkerte ved å slå Real Madrid i finalen av Cupvinnercupen i Sverige i 1983.


Spisse albuer
Som spiller var Ferguson en gammeldags spiss som lusket i boksen. Han var aggressiv, frittalende, og konfronterte alt og alle. Ved én anledning marsjerte han til andre siden av banen for å skjelle ut en medspiller som hadde slått en dårlig pasning. I en veldedighetskamp. 

Likevel var de største ofrene midtstopperne. Hvis de inviterte til skittent spill, svarte Ferguson med samme mynt. Han fikk seks røde kort. Flere spillere ble skadet av hans aktive albuer, noe han selv anså som en naturlig del av hans «robuste» spillestil.

«Han var en pest og en plage», sa John Greig i Patrick Barclays Ferguson-biografi Football – Bloody Hell!. «Han løp alltid rundt med albuene parallelt med bakken – og han var kun skinn og bein, så når han først traff deg, var det som å bli knivstukket.» 

Snart dro Ferguson til Dunfermline, hvor han sluttet som verktøymaker for å spille fotball fulltid. Allerede her, i starten av 20-årene, bestemte han seg for å bli trener. Han tok sitt første trenerkurs, og hans voksende kunnskap om taktikk og statistikk gjorde ham bare enda mer frittalende enn før, noe som førte til stadige krangler med trener Willie Cunningham. 

Selv dagen da Ferguson giftet seg, klarte han ikke å holde seg rolig. Da han og kona, Cathy Holding, skulle ta bryllupsbilder, begynte Ferguson å løpe etter en person som hadde prøvd å stjele parkeringsplassen deres. Cathy var ikke imponert. 

«God start, Alex», skrev Ferguson senere.

Storspill i Dunfermline førte ham videre til Rangers, favorittklubben som liten. De tapte ligatittelen på målstreken mot Celtic i hans første år, og samme sommer ønsket de ham vekk. Da han nektet å dra, ble han satt ned på tredjelaget, en ydmykelse han aldri skulle tilgi. Han flyktet til Falkirk, hvor Cunningham nå var trener. De rykket opp til eliten i hans første år, men da Ferguson ønsket seg til Hibs, satte Cunningham ned foten. Det gjorde Ferguson så sint at de to nesten begynte å slåss inne på et toalett, før fysioterapeuten stoppet basketaket. 

Til tross for dette ga Cunningham ham en rolle som spillende trener. Da Cunningham selv ble sparket, søkte Ferguson på jobben. Den gikk i stedet til John Prentice, som solgte Ferguson til Ayr. Der spilte han lite, og da han fikk tilbud om å trene East Stirlingshire, tok han sjansen. Han la opp i en alder av 32 år.

Slåss – og fotballkamper
East Stirlingshire lå i andredivisjon, og hadde ikke råd til å gi Ferguson fulltidskontrakt. For å forsørge sin unge familie kjøpte han en pub i Govan. Han kalte den «Fergie’s». En av bulene i kjelleren ble kalt «Albuerommet». 

Puben var strevsom å drive, men Ferguson lærte mye om hvordan folk fungerer. De fleste av stamkundene var havnearbeidere som gjerne yppet til bråk etter en øl eller fem. Ofte måtte Ferguson selv bryte opp slåsskamper, og vendte gjerne hjemover med et blått øye eller kutt i hodet.

«Man så ikke folk som Sylvester Stallone, Bruce Willis eller Arnold Schwarzenegger i min pub», skrev Ferguson. «Men man fant gjerne en kunde eller to som alene kunne mørbanket alle tre.» 

I East Stirlingshire tok Ferguson over en falleferdig klubb. De hadde knapt nok spillere til å stille lag, og manglet keeper. De eneste kvalitetene Ferguson selv hadde, var erfaring som spiller, trenerkursene og en naturlig besluttsomhet. 

Men han utviklet fort sin egen stil. Han fylte stallen med løpsvillige unggutter, og betalte 40 pund for å kjøre inn en busslast med lovende skolegutter fra Glasgow. Disiplin var obligatorisk. Spillerne risikerte en skyllebøtte om de kom for sent, eller stilte i annet enn skjorte og slips. 

«Han skremte oss», sa spissen Bobby McCulley, ifølge United We Stand. «Jeg hadde aldri vært redd for noen før, men han var fryktinngytende fra første stund.» 

På kun et par måneder klarte Ferguson å løfte klubben. I oktober fikk han et nytt jobbtilbud, denne gangen fra St Mirren.

Den svarte boken
St Mirren lå lavere på tabellen enn East Stirlingshire, men Ferguson ble fristet av klubbens potensial. Overgangen involverte Cunningham, som hadde anbefalt Ferguson da han selv trakk seg som lagets trener. Spillerne var på deltidskontrakter, men det betydde ikke at Ferguson var forberedt på å slakke på kravene. 

Samme dag han ankom klubben, sendte lokalavisen Paisley Daily Express en fotograf for å ta lagbilde med den nye treneren. Da det kom på trykk, så Ferguson at kapteinen Ian Reid hadde holdt opp to fingre bak hodet hans. Det var selvsagt bare en spøk, men Reid ble umiddelbart kalt inn på kontoret, hvor Ferguson fortalte ham at han ville bli løst fra kontrakten. 

«Når jeg leter etter en kaptein, ser jeg etter modenhet», sa Ferguson. «Det der var et barnslig skoletriks. Jeg kan ikke beholde deg.» 

Tonen var satt. Ferguson hadde en «svart bok» hvor han skrev ned navnene til spillere han ikke stolte på. Én ble slaktet for å ta bilen til en bortekamp, i stedet for lagbussen. En annen skulket trening for å gå på konsert – han ble bedt om å ikke komme tilbake. Da Ferguson en gang fersket stallen i å drikke, smalt han en Coca-Cola-flaske i veggen. Stakkars Billy Stark fikk en sko kastet på seg i pausen, og ble ved en annen anledning byttet ut syv minutter etter avspark.

Dét byttet var noe Ferguson ikke ville gjort i sine eldre dager. I sin fjerde bok, Leading, virket han oppgitt over oppførselen til sitt yngre jeg. Han var for instinktiv, for ilter og ønsket å endre for mye på en gang.

«Jeg var korttenkt, veldig lidenskapelig for jobben min og ønsket ikke å bli tullet med», skrev han. 

Han kunne også være for arrogant. I debutsesongen hadde St Mirren vunnet åtte strake kamper, da han erklærte at de ikke kom til å tape en kamp til. De vant kun én av sine siste fem, tapte to og falt ned til sjetteplass.

Politikeren Fergie
Ett år senere havnet St Mirren på en ny sjetteplass. På sommeren tok Ferguson laget på en treukers sesongoppkjøring til de karibiske øyer, hvor de skulle møte ulike landslag.

Det var en avslappende tur, hvor Ferguson kledde seg ut som innbytter for moro skyld. Men stemningen ble brått seriøs da de møtte Guyana, som ladet opp til VM-kvalik. Guyana hadde en gedigen midtstopper som stadig sparket ned den unge spissen Robert Torrance. Dommeren ignorerte Fergusons protester, og da Torrance ble klippet ned nok en gang, mistet Ferguson hodet. 

«Nok er nok», sa han. «Jeg skal inn.» 

Ferguson byttet seg selv inn på topp. Da det første innlegget kom inn i boksen, ga han stopperen «litt revansje». Forsvareren ble liggende igjen jamrende på bakken. Senere ga Ferguson ham nok en smell. Det endte med at dommeren ga ham rødt kort. 

Ferguson sa det var den eneste gangen han hadde gått ut på banen med mål om å skade noen. Han ba spillerne om å ikke fortelle episoden til noen. Alle holdt munn.

Tilbake i St Mirren siktet Ferguson seg inn mot opprykk. I stedet for å delegere bestemte han alt, fra innkjøp av vaskepulver til bestilling av paier til hjemmekamper. Han senket taket på billettlukene, slik at ingen kunne hoppe over bommen. Han startet en egen St Mirren-avis. Alt og alle ble kontrollert av Ferguson.

«Han skapte følelsen av at han var overalt», sa Stark til Barclay. «Man følte alltid at han holdt et øye med deg, både i og utenfor klubben.» 

En av Fergusons største irritasjoner var tilskuerantallet. St Mirren lå i Paisley, en fattig småby i skyggen av Glasgow, og hver uke dro folk til storbyen for å se Celtic og Rangers. Ferguson mente de manglet tro på sitt eget lag. Så en dag teipet han fast en megafon til taket på en van, som han deretter kjørte gjennom byen, med mikrofon i hånden, og lovpriste laget slik at folk skulle stille opp på stadion, kalt Love Street. Han så ut som en politiker, men stuntet virket. Tilskuerantallet hadde ligget på et par tusen, men økte til 20 000 mot slutten.

Det hjalp også at St Mirren storspilte. I Fergusons tredje år rykket de opp til øverste nivå.

Det hadde ikke vært lett. Ferguson hadde jobbet beinhardt, og hadde følt stresset av å trene en klubb samt drive en pub. Bak kulissene hadde han kommet på kant med mange i klubben, blant andre styreformannen Willie Todd. Etter å ha holdt St Mirren i divisjonen i sitt fjerde år, ble han sparket grunnet beskyldninger om kontraktsbrudd.

Oppdrag i nord
Aberdeen var inne i en god periode. De hadde kun vunnet ligaen én gang før, i 1955, men hadde kommet på tredjeplass og andreplass de to siste årene (1977 og 1978). I 1977 hadde de også vunnet ligacupen, og i 1978 tapte de finalen i den skotske cupen. Problemet nå var at Celtic hadde stjålet treneren deres, Billy McNeill.

Timingen var perfekt for Ferguson. Mange var skeptiske: Han var kun 36, ble ansett som uhåndterlig og hadde blitt utvist for Dunfermline mot Aberdeen etter å ha sparket en spiller. I tillegg husket folk uenighetene med St Mirren, som Ferguson nå hadde tatt til retten for urettferdig oppsigelse. Han var, i korte trekk, en bråkmaker. 

Men Aberdeens styre beundret Fergusons suksess med unge spillere. De tok sjansen. Selv så Ferguson en klubb med en solid stall, lure eiere og hele Aberdeen by for seg selv. 

«Jeg hadde en følelse av at jeg kom til å lykkes», skrev han. 

Aberdeen betalte ham nok til at han kunne selge puben, noe som banet vei for 14-timersdager hvor han fortsatte å ringe speidere og spillere hjemme. Oppdraget var klart: Å vippe Celtic og Rangers ned fra tronen. 

De to Old Firm-lagene hadde vunnet de siste 13 ligatitlene. Så dominante var de at resten av klubbene hadde fått et mindreverdighetskompleks. Aberdeen var et snilt og koselig lag fra nord-øst-kysten, hvor folk er mer reserverte, i motsetning til kamphanene i Glasgow. Det lå en mental blokade der som Ferguson visste han måtte rive ned, og han startet krigen i kampprogrammet. 

«Den ene tingen som har irritert meg hele livet, er denne holdningen at Rangers og Celtic alltid skal vinne, at alt handler om dem, at ingen forventes å slå dem», skrev han, ifølge Grant. «Jeg ser meg rundt i denne klubben, og alt jeg ser er potensiell suksess. Det eneste som ligger skjult inne i hodene til folk, er troen.»

Tårer og røde kort
Det å overbevise fansen var én ting. Noe annet var å vinne spillernes tillit. Flere av dem savnet McNeill, og mislikte hvordan Ferguson stadig brukte St Mirren-spillerne som referansepunkt. Stopperne likte heller ikke at han ønsket å flytte forsvarslinjen høyere. De første månedene var fulle av konfrontasjoner, hvor Ferguson føk i tottene på flere av stallens ledere.

Gradvis skjønte de at det var umulig å tulle med Ferguson. De viktigste spillerne kom på hans side, mens rebellene enten ble solgt eller satt ned på reservelaget, hvor de ble tvunget til å spille midtukekamper i iskalde kystbyer.

Men selve mentaliteten var vanskeligere å endre. Da Aberdeen spilte 1-1 borte mot Rangers, et sterkt resultat, irriterte Ferguson seg over hvordan de hadde dratt ned tempoet og drept kampen. Selv på Ibrox ville han angripe og vinne. 

Disse problemene hadde ført til flere krangler, om ikke Ferguson hadde vært så distrahert det første året. Tvisten mot St Mirren tæret på kreftene, familien bodde ennå i Glasgow, og i tillegg var faren alvorlig syk. Da Ferguson tapte saken mot St Mirren, ble faren plutselig verre. (Noe Ferguson mente ikke var tilfeldig.) Så Ferguson var stresset da han tok Aberdeen til Love Street i februar.

Aberdeen gikk opp i en 2-0-ledelse. Men så ga dommeren dem to røde kort, noe som medførte at St Mirren klarte å utligne til 2-2. I etterkant hudflettet Ferguson dommeren så kraftig at han ble rapportert til fotballforbundet. Like etter ble han ført inn i et lite rom, hvor han ble fortalt at faren hadde dødd. 

«Jeg var helt knust», skrev Ferguson. 

Begravelsen fant sted i Glasgow. Da Ferguson kjørte tilbake til Aberdeen, stoppet han i veikanten og brast sammen i gråt. 

Sesongen hadde vært så tøff at Ferguson bare ville bli ferdig med den. Aberdeen havnet til slutt på fjerdeplass, men viste lovende takter i cupene. I ligacupen slo de Celtic over to kamper, og spesielt borte på Parkhead hadde de håndtert den truende atmosfæren. Fansen hadde kastet ting på banen, og slåsskamper ble startet i tunnelen, men Aberdeen hadde ikke latt seg skremme. 

De tapte senere semifinalen mot Hibs, men nådde finalen i den skotske cupen. Et kontroversielt rødt kort til den digre stopperen Doug Rougvie gjorde at Rangers vant i ekstraomgangene, noe som gjorde Ferguson bitter. Han måtte innse at han hadde fullført sitt første år uten et trofé. Pressen kritiserte ham, noen av spillerne likte ham fortsatt ikke, og snart ble han kalt inn på teppet til styreformannen.

Løpetrening på stranda
Dick Donald, som nærmet seg 70-årene, hadde eid Aberdeen i åtte år og vært involvert i klubben siden han begynte spillerkarrieren der på 20-tallet. Han var kjent for gammeldagse verdier og gjerrighet. Han avskydde bonuser og lønnsøkninger. Han gikk med samme slips hver dag. Når skolissene ble revet opp, knyttet han dem sammen i knoper i stedet for å kjøpe nye.

Donald var også tålmodig og forståelsesfull. Han kunne slakte Ferguson privat, men støttet ham alltid offentlig, og dette var ikke noe unntak. 

«Jeg ansatte deg fordi du kan gjøre jobben», sa Donald til Ferguson. «Jeg bryr meg ikke om hva pressen sier. Bare gjør jobben din. Vær en mann.»

En oppmuntret Ferguson gikk til verks med de fasilitetene han hadde. Selve støtteapparatet var så overarbeidet at materialforvalteren, Teddy Scott, også trente reservelaget. Når Scott mistet siste buss hjem, sov han på biljardbordet. Stadion, kalt Pittodrie, hadde ikke presserom. Aberdeen hadde heller ikke eget treningsanlegg, så Ferguson vekslet mellom et offentlig stadion, en militærbase, parkeringsplassen utenfor Pittodrie og stranda. Det var på hard sand og i iskald vind at han drev fitnesstrening, samt i bratte bakker og rundt golfbaner. 

«Det var rimelig gammeldags», skrev Ferguson. «Men på den tiden visste jeg ikke om noe bedre.» 

Taktisk sett gjorde han laget mer offensivt. De kombinerte kjapt, tok dødballer tidlig og presset høyt. Da dommerne blåste av for pause, løp spillerne alltid av banen slik at motstanderne skulle se at de ikke var slitne. 

Allerede i desember var Ferguson nær sitt først trofé. Ligacupen ble spilt i sesongens første halvdel, og Aberdeen hadde nådd finalen ved å slå Celtic og Rangers – et tegn på at noe var på gang. De var storfavoritter mot Dundee United, men sløste med sjansene hjemme i en kamp som endte 0-0. Dundee vant returen 3-0, noe som betydde at Aberdeen hadde tapt tre finaler på rad. 

Det var et enormt tilbakeslag. Frustrerte fans sloss på tribunen, og tilbake på Pittodrie la de igjen en melding til spillerne. 

«Dere har skuffet oss igjen.» 

Den natten sov ikke Ferguson et sekund. Han var fristet til å kaste inn håndkleet. Men så tok fighteren i ham kontroll. Han sto opp, dro til Pittodrie tidlig og prøvde å løfte spillernes humør. Det handlet om å reise seg etter fallet.

«Jeg tror den perioden var en del av hvorfor vi ble så sterke», skrev Ferguson senere i A Light in the North, hans først bok, i 1985. «Om man sjekker statistikkene, ser man at Aberdeen svært sjelden taper to kamper på rad.»

Gradvis tok de seg sammen. Formen forbedret seg i januar, og innen mars jaktet de Celtic i toppen. Selv ikke dårlig vær kunne stoppe dem nå. Da snø truet med å utsette en hjemmekamp mot Morton, sto Ferguson og støtteapparatet opp grytidlig samme dag, fant spader og skuffer, og måkte 15 centimeter snø bort fra banen. Selv Donald hjalp til. Kampen ble spilt, og de slo Morton 1-0 for å holde trykket oppe. 

I april lå de syv poeng bak Celtic – som var mye, siden hver seier kun ga to poeng – men med én hengekamp. De skulle møte Celtic to ganger borte. Oppgaven virket formidabel, men Aberdeen vant første kamp 2-1. Da de kom tilbake samme måned, sto tittelen på spill.

Steve og Strachan
Atmosfæren var skremmende. Mer enn 60 000 klemte seg inn på stadion, hvor «Jungelen» var seksjonen med de mest hardbarkede supporterne. Men dette var et lag i Fergusons ånd. I stedet for å synke sammen, pisket de opp stemningen enda mer. I løpet av oppvarmingen brøt Rougvie løs fra gruppen for å øve headinger og kjøre sprinter like foran «Jungelen». Det var ren provokasjon. Flere trenere hadde forbudt det, men Ferguson oppfordret nye spillere til å gå bort og se på Rougvie. 

Aberdeen vant 3-1. Blant målscorerne var spissen Steve Archibald og vingen Gordon Strachan, som begge knyttet neven mot «Jungelen» da de feiret. Ferguson ga tommel opp.

«Det viste Celtic at vi var der for å vinne», noterte han senere.

Nå var Aberdeen i førersetet. Én runde før slutt sikret de tittelen borte mot Hibs. Det var første gang siden 1965 at noen andre enn Celtic og Rangers hadde vunnet ligaen. Da fløyta gikk, sprintet Ferguson ut på banen, med den svarte dressjakken flagrende bak seg, og klemte alle han så. 

Den sensasjonelle tittelen lettet presset på Ferguson. Han hadde nå spillernes tillit og pressens respekt, mens familien hadde flyttet opp fra Glasgow. Dette var en klubb i fremgang, og det skulle bare mangle at han bygget for fremtiden. 

Som i East Stirlingshire og St Mirren satset han ungt. Han utvidet speidernettverket, bygget lokale kontakter og åpnet trenerskole i Glasgow for å snappe opp talenter foran nesen på Celtic og Rangers. Blant hans beste våpen var den Glasgow-baserte sjefsspeideren Bobby Calder, som brukte alt av sjarm og triks for å lokke unggutter til Aberdeen. Da han skulle overtale foreldrene til å la sønnen flytte flere hundre kilometer nordover, kom han på døren med sjokolade og blomster til mor, og sigarer til far. Brødre og søstre ble gitt vekslepenger. Det pleide å fungere.

Når talentene kom til Aberdeen, ble de inspisert av Ferguson. Ifølge Grant pleide han å analysere foreldrene på sidelinjen i løpet av ungdomskamper, for å se hvordan spillerne ville utvikle seg fysisk. Når et talent kom inn på kontoret, kunne han se på kroppsspråket om han var verdt å hente.

«Jeg kan se en vinner på mils avstand», skrøt Ferguson. 

Snart hadde Aberdeen en stødig strøm av talenter: John Hewitt, Neale Cooper, Alex McLeish. Men den tredje sesongen ble skuffende, da et skadeskutt lag haltet inn til andreplass bak Celtic, uten å vinne en eneste cup.

Dette var ikke noe Ferguson kunne tolerere igjen. Neste sesong ble det spesielt åpenbart at han hadde bygget et lag som gjenspeilte ham selv: Aggressivt, provoserende, nådeløst. Da de møtte Ipswich i UEFA-cupen, ble det engelske storlaget slått 4-2 sammenlagt, noe få hadde forventet. 

«De var et fryktelig vanskelig lag å møte», sa Ipswich-stopperen Terry Butcher til Grant. «De var knalltøffe, vanvittig sterke.» 

I neste runde møtte skottene Argeș Pitești. De vant 3-0 hjemme, men lå under 2-0 til pause i Romania, og i garderoben skjelte Ferguson ut Strachan, som hadde ignorert instruksene. Da Strachan sa noe frekt tilbake, ble Ferguson så ilter at han slo til en enorm te-urne. Urnen rikket seg ikke, mens Ferguson nesten brakk hånden. I ren smerte tok han så et brett tekopper og kastet det mot Strachan, før porselenet for inn i veggen bak ham. Episoden ble legendarisk i Skottland, og den hjalp: Aberdeen utlignet til 2-2 og gikk videre med 5-2 sammenlagt.

Tilbake i Skottland fortsatte krigen mot Celtic og Rangers. Den store rivaliseringen hadde alltid vært Old Firm, men under Ferguson hadde kampene mot Aberdeen blitt enda skitnere, med røde kort, skrekktaklinger og bråk. Mesteparten av mentaliteten kom fra Ferguson, som fyrte opp spillerne ved å forkynne hvordan pressen, dommerne og nøytrale favoriserte Glasgow-lagene.

Aberdeen gikk så vidt glipp av ligatittelen den sesongen, men knuste Rangers 4-1 i den skotske cupfinalen. Lagets mentalitet hadde blitt forvandlet helt.

«Jeg husker at vi alltid var veltrente, organiserte og motiverte, men det handlet om mer enn det», sa Strachan til Grant. «Det laget kunne spille hvilken kamp som helst, når som helst, hvor som helst. Spillerne var som en Range Rover med firehjulstrekk. De kunne fikse hva som helst.»

Kampen mot Real Madrid
Ett år senere tapte Aberdeen nok en jevn tittelkamp, da Dundee United tok en bemerkelsesverdig tittel. Men de var med i Cupvinnercupen, en turnering full av storlag. Da de hadde slått Sion, Dinamo Tirana og Lech Poznán, møtte de Bayern München i kvartfinalen.

Det burde egentlig stoppet der. Bayern hadde tross alt stjerner som Paul Breitner og Karl-Heinz Rummenigge. Aberdeen klarte 0-0 i München, men moroa så ut til å være over da Bayern ledet 2-1 på Pittodrie med ett kvarter igjen. 

Luften var i ferd med å gå ut av Aberdeen. Ved ett tilfelle kranglet til og med Strachan og midtbanespilleren John McMaster om hvem som skulle ta et frispark utenfor boksen. Strachan løp for å ta det, men hoppet så over ballen i full forvirring. Inne i boksen må Bayern-spillerne ha humret av misforståelsen. Men plutselig snudde Strachan seg og lempet ballen inn i feltet, hvor McLeish headet inn utligningen.

Krangelen hadde vært planlagt. Det hele hadde vært et skuespill. 

Pittodrie kokte nå, og et øyeblikk senere satte Hewitt inn 3-2. Aberdeen var videre til semifinalen. 

Der slo de belgiske Waterschei 5-2 sammenlagt. Det var klart for finale mot Real Madrid. De spanske gigantene hadde havnet på tredjeplass i La Liga året før, og før møtet fløy Ferguson til Madrid for å speide laget. Han ble ikke imponert. 

«Ikke si det til noen, men for en sjanse vi har!», fortalte han assistenttreneren Archie Knox.  

I Aberdeen var folk besatt. Mer enn 12 000 dro til Göteborg, hvor finalen skulle spilles. Rundt fem hundre reiste med båt. Ifølge Grant solgte taxfree-butikken på Aberdeens flyplass like mye alkohol på tre dager som de pleide å selge på en måned. 

Selve kampen har blitt en legendarisk del av skotsk fotballhistorie. På en søkkvåt bane scoret Aberdeen først, via Eric Black, før Juanito utlignet på straffe. I ekstraomgangene skjelte Ferguson ut Hewitt, som han nettopp hadde byttet inn, men som han nå vurderte å ta ut igjen fordi han falt for dypt. Akkurat da dukket Hewitt opp med en stupheading som avgjorde kampen.

Det var en bragd. Aberdeen burde aldri ha vært i stand til å vinne et slikt trofé, spesielt ikke mot lag som Bayern og Real Madrid. Samme kveld festet spillerne til klokken seks på morgenen. I Aberdeen samlet 100 000 seg i gatene for å hylle laget. Byen skulle aldri se noe slikt igjen.

Baseballkøllen
Ti dager senere var det duket for en ny skotsk cupfinale mot Rangers. Aberdeen var utslitt, men dro likevel i land en 1-0-seier. Ferguson burde vært fornøyd med spillerne, men i et direktesendt TV-intervju på banen like etter kampen kalte han prestasjonen «skammelig».

Han fortsatte tiraden i garderoben, og et sjokkert pressekorps fikk høre samme melding. Spillerne var forfjamset: De hadde nettopp vunnet to cuper. Det tok ikke lang tid før Ferguson innså at han hadde gjort en alvorlig feil, og neste morgen sa han unnskyld til spillerne. Noen aksepterte det. Andre tilga ham aldri helt. 

Dette hindret likevel ikke Ferguson i å svinge pisken neste sesong. Aberdeen hadde ikke vunnet ligaen på tre år nå, noe han var bestemt på å fikse.

Ofte var oppførselen hans voldsom og urettferdig. Hva som helst kunne få ham til å eksplodere, men det verste var alltid drikking. Én fredag kveld så Strachan ham kjøre forbi huset hans, for å sjekke at han ikke hadde gått ut. En annen kveld hadde Cooper nettopp blitt gitt et glass i en bar, da Ferguson dukket opp ut av intet. 

«Hva er det du har i glasset?» spurte Ferguson. 

Cooper begynte å svette. 

«Å, erh, det er Cola.» 

Ferguson kom nærmere. Han luktet på glasset, og så på Cooper. 

«Det der lukter ikke Cola…» 

«Det er det. Det er Cola», stammet Cooper. 

Ferguson tok en slurk. Så gikk han opp i fjeset på Cooper, og sa med en lav stemme:

«Du er død.» 

«Hæ?»

«Du er død. Mandag morgen skal du løpe til du blir blå i fjeset.» 

Det var forståelig at Ferguson gikk til krig mot drikkekulturen, men andre ganger hisset han seg opp over bagateller. Hewitt ble bøtelagt for å ha kjørt forbi ham på vei til trening. Da Aberdeen møtte Morton borte i grusomt vær, spurte Ferguson stallen om noen ønsket å spille i lange ermer. Da en spiller ved navn Doug Considine sa ja, ønsket Ferguson å fjerne ham fra lagoppstillingen.

Også på Pittodrie var risikoen høy. Ferguson inviterte unge spillere til å spille snooker, og ble så irritert når han tapte at Strachan sa han hadde sett spillere blitt solgt for å slå ham. Det var vanskelig å si om han spøkte. Ferguson og Knox hadde også en baseballkølle de dro frem for å true spillerne. Det var ikke alvorlig ment, men Knox gikk så langt som å skru av lyset og veive den rundt i mørket. 

«Av og til kunne man treffe dem… Ikke skikkelig, men kanskje dulte borti dem litt», sa Knox til Grant. «Noen av de tingene vi gjorde den gangen, hadde man blitt fengslet for nå.» 

Frykten Ferguson spredte, førte Aberdeen til et nytt seriemesterskap. De slo i tillegg Celtic i den skotske cupfinalen. Aldri før hadde et lag utenfor Old Firm vunnet den skotske «dobbelen».

Knockout på Fergie
Nå begynte Ferguson å merke ulempene med suksessen. Rikere klubber ønsket spillerne hans, og sommeren 1984 dro Strachan til United, Rougvie til Chelsea og spissen Mark McGhee til Hamburg. Ferguson selv hadde fått tilbud av Tottenham og Rangers, men takket nei.

Sesongstarten var et mareritt. I ligacupen røk de ut i første runde mot lille Airdrie, og deretter snublet de i Europacupen – troféet Ferguson ønsket mest av alle – mot Dinamo Berlin fra Øst-Tyskland. Snart følte han at han kanskje burde ha forlatt skipet da han hadde sjansen. 

Men ligaformen var god, delvis takket være målene til Frank McDougall, en spiss han hadde hentet fra St Mirren samme år. De to hadde et anspent forhold. I én kamp gjemte McDougall en skade som tvang ham av banen, og i pausen stormet Ferguson mot ham. Men McDougall var tidligere Glasgow-mester i amatørboksing, og på rent instinkt plantet han en knyttneve i fjeset til Ferguson, som gikk i bakken. 

Ferguson kom seg på beina og fortalte McDougall at han var ferdig. Men snart var han tilbake i laget. Det var et eksempel på Fergusons pragmatisme: Han visste McDougall var for god til å benkes, og spissen ble lagets toppscorer den sesongen med 22 ligamål. 

Dét hjalp Aberdeen til å forsvare tittelen. De sanket 59 poeng og scoret 89 mål – begge var rekorder i den skotske toppdivisjonen. Til tross for en elendig start hadde de levert en sesong som var så sterk at Ferguson sammenlignet laget med heltene fra Göteborg 1983.

De siste månedene
Alle ønsket Ferguson nå. Han hadde forvandlet en beskjeden, provinsiell klubb til en krigsmaskin som hadde nedsablet Celtic og Rangers. Både Arsenal og Wolverhampton hadde prøvd å lokke ham bort. Begge feilet, men Ferguson hadde begynt å tenke seg om.

Så kom en ny distraksjon. De siste månedene hadde Ferguson hjulpet Jock Stein, sin store helt og mentor, som assistent på landslaget. Men under en VM-kvalik i Wales hadde Stein kollapset på benken og dødd. I etterkant ble det bestemt at Ferguson skulle lede laget inn til VM i Mexico i 1986. Forberedelsene påvirket hans arbeid i Aberdeen, som kom på en skuffende fjerdeplass.

Ferguson selv begynte å bli bekymret. Han mistenkte at fansen tok suksessen som en selvfølge, og følte at klubben nå var så godt drevet at han manglet utfordringer. Mot slutten av sesongen fortalte han Donald at han vurderte å flytte på seg. Donald svarte at det kun fantes to jobber som var verdt å forlate Aberdeen for: Manchester United og Barcelona.

Aberdeen avsluttet sesongen ved å vinne ligacupen og den skotske cupen. Deretter tok Ferguson Skottland til VM, hvor de havnet sist i gruppen. Likevel var det et eventyr for spillerne, og flere av Aberdeens representanter slet med motivasjonen da de måtte bytte ut Mexico med treningskamper i skotske småbyer. Allerede innen oktober var Aberdeen ute av ligacupen og Cupvinnercupen. I sistnevnte hadde de tapt mot Sion, laget de hadde knust 11-1 sammenlagt fire år tidligere.

Ferguson må ha merket at det gikk mot slutten. Snart kom det frem at Manchester United hadde sparket Ron Atkinson, og i november ble Ferguson ringt av Uniteds styreformann Martin Edwards. De ble enige om en kontrakt. Neste dag ble Ferguson annonsert som Uniteds nye trener.

I Aberdeen var få sjokkert. Spillerne hadde lenge mistenkt at han ville gå for United-jobben så fort den ble ledig, og om ikke annet hadde det vært overraskende at Aberdeen hadde klart å beholde ham såpass lenge. I Scotsport-dokumentaren året før hadde flere av dem snakket som om de visste at Ferguson snart kom til å dra. Til tross for alle kranglene hadde de bare skryt å komme med. 

«Han kan håndtere spillere, han er god taktisk sett, han er flink med pressen», sa kapteinen Willie Miller. «Så hva enn han velger å gjøre i fremtiden, er jeg sikker på at han kommer til å gjøre en veldig god jobb.»