Blogg: Fra tiki-taka til calcio

Tekst Andreas Rønningen Sandbu
twitter.com/arsandbu

Finalen i fotball-EM nærmer seg med stormskritt. Maskinlaget møter artistene. De kyniske 1-0-spesialistene mot de impulsive geniene. Laget som vinner titler mot laget som vinner hjerter. Det er klart for det klassiske møtet mellom to ytterpunkter i fotballens inntrykksverden.

De ‘nøytrale’ massene har valgt sin favoritt. De liker ikke laget som har karret seg til finalen på kynisk vis gjennom først og fremst å holde tett bakover. De er lei av at laget gang på gang har vunnet titler på denne måten. Folket vil ha offensiv og underholdende fotball. Sper du på med noen mystiske genier, har du en oppskrift som treffer folks hjerter. Outsideren oppfyller disse kriteriene. Det er outsiderens tur nå. Det har de fortjent.

Oppskriften er kjent. Det spesielle er at rollefordelingen er snudd fullstendig på hodet i forhold til hva vi er vant til. Italia – den erkekyniske fotballens hjemland, catenaccioens mor, nasjonen som til tross for korrupsjon og skandaler i hjemlig liga har forsynt seg i overkant grådig av tittelfatet – har plutselig blitt kjæledeggen. Spania – artistenes fødeland, tiki-takaens oppfinnere, de fantastisk underholdende, men akk så lite effektive publikumsfavorittene – er plutselig blitt av det kjedeligste fotballverdenen har å by på.

Forvandlingen har skjedd brått. Svært brått. Spania var selv en gang folkets favoritt og kjæledegge. Senest i 2008 og 2010, da de stakk av med henholdsvis EM- og VM-tittelen. Og hvem likte vel Italia-laget som røk ut av VM i Sør-Afrika for to år siden etter å ha kapret totalt to poeng mot fotballdvergene Paraguay, Slovakia og New Zealand i gruppespillet?

Hva har skjedd med lagene siden den gang som gjør at folket har snudd?

Når det gjelder Italia er det ikke til å komme bort fra at det en del som er forandret. Den offensive Cesare Prandelli har videreført generasjonsskiftet som begynte i etterkant VM-triumfen i 2006, og Italia har – etter to haltende mesterskap i 2008 og 2010 – begynt å finne fasongen. Med en stamme fra et glitrende Juventus-lag som gikk ubeseiret gjennom Serie A forrige sesong, ispedd med artister som Mario Balotelli og Antonio Cassano, er Italia blitt et lag å regne med, noe de aller best beviste gjennom den overbevisende seieren mot Tyskland i semifinalen. Italia er fortsatt bunnsolide defensivt, men det er midtbaneeleganten og EMs beste spiller sålangt, Andrea Pirlo, samt urokråke og superenigma Mario Balotelli som har stått for de største overskriftene.

Italia er, slik de har fremstått i EM, et lag det er lett å bli glad i, og det er ikke overraskende at mange unner denne generasjonen suksess.

Men hva har skjedd med Spania? Hva er grunnen til at laget, som for svært kort tid siden ble hyllet for å spille ‘verdens vakreste fotball’ (kanskje med unntak av Barcelona, som så å si er Spania pluss Lionel Messi) av et tilnærmet unisont pressekorps, nå er blitt ‘kjedelige’? Selv spanjolene ser ut til å mene dette: en spørreundersøkelse i den spanske storavisen Marca viste at 65 % av de spurte mente landslaget deres spilte kjedelig fotball.

Har Spania endret spillestil? Har det vært et generasjonsskifte i det spanske landslaget? Snarere tvert imot. Spania har tviholdt på sin tiki-taka-fotball, og selv om denne kanskje er blitt enda mer ekstrem, særlig når Vicente del Bosque bruker midtbanespiller Cesc Fabregas på topp, er prinsippene de samme. Høyt press, korte pasninger, fokus på ballinnehav og gjennombrudd sentralt i banen er stikkord som fortsatt står helt sentralt i den spanske fotballfilosofien, og av faktorene som har fått en hel fotballverden til å måpe i beundring av både Spania og idé- og talentfabrikk Barcelona de siste årene. Heller ikke utførelsen av prinsippene er radikalt endret. Et genereasjonsskifte har det i enda mindre grad vært. Spillergruppen, og i særdeleshet startelleveren, er nærmest sensasjonelt lik hva den var i de foregående mesterskapene. Hele sju spillere i Spanias tropp har søndag muligheten til å spille sin tredje strake mesterskapsfinale, og ytterligere fire spillere har vært i troppen i alle de tre siste mesterskapene.

Det er også vanskelig å argumentere for at Spania har vært mer defensive i spillestilen i dette mesterskapet enn tidligere. Seks scorede mål i gruppespillet var flest av alle de 16 deltakerlandene. I finalespillet står de riktignok med kun 2-0 i målforskjell på to kamper, men dette er nøyaktig etter samme skjema de fulgte da de ble hyllet i EM 2008 og i VM 2010. I løpet av finalespillet i 2008 hadde de en målforskjell på 4-0 på tre kamper, mens de i 2010 hadde 4-0 på fire.

Det ligger i menneskets natur å ønske at noen som har vært overlegent best over en lengre periode får seg en nedtur. Man går rett og slett litt lei, og ønsker et skifte. Sannsynligvis er disse mekanismene også en stor del av grunnen til at mange nå ønsker et tronskifte på toppen av internasjonal fotball. Spania og Barcelona har de siste sesongene dominert på et vis man sjelden tidligere har sett innen fotballen. Og det handler ikke bare om titler. Filosofi, talentarbeid, spillertyper – alt er, med rette, lenge blitt hyllet som det beste fotballen har å by på.

Nå ønsker mange en forandring, noe som er naturlig. Og om et lag først skal vippe Spania av tronen, er dette Italia-laget en flott kandidat til å gjøre det. De er uredde, solide, sprudlende og viser en utrolig lidenskap for spillet og landet sitt. I tillegg er de anført av en av tidenes mest elegante playmakere i kunstneren Andrea Pirlo, som har gjenopplivet karrieren og er i ferd med å gjøre EM-sluttspillet til sin karrieres flotteste kunstverk.

Håp gjerne på Italia i finalen, men glem ikke at Spania har vært med på å utvikle, nærmest revolusjonere, fotballen de siste årene. Glem heller ikke spillere som Xavi og Iniesta, som har vist oss noe av det flotteste som er gjort på en fotballbane gjennom historien, Puyols lidenskap eller Casillas’ fantastiske redninger.

Om Spania søndag kveld abdiserer som fotballens konger, kan de gjøre det med hodet hevet. Deres regjeringstid har vært en berikelse for fotballen, og vi kan bare krysse fingrene for at arvtageren overtar tronen med samme eleganse og verdighet.

Forhåpenligvis blir det en minnerik finale i Kiev søndag kveld, og jeg tillater meg selv å stjele Per-Jarle Heggelunds flotte ord helt på tampen:

Heia fotball!

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.