Louis van Gaals meritter taler for seg selv: Manchester Uniteds sjef tilhører den absolutte trenereliten. Men lederstilen hans kan igjen vise seg å stå i veien for langsiktig suksess.
Tekst Lars Sivertsen
På mange måter var kampen en milepæl i europeisk klubbfotball. Den 31. mai 1972, på Feijenoord Stadion i Rotterdam, slo Ajax Inter 2-0 i finalen i Serievinnercupen etter to mål av Johan Cruyff. Det var øyeblikket da Cruyffs «total football» vant en endelig seier over Inters «catenaccio». Som den nederlandske avisen Algemeen Dagblad erklærte dagen etter: «Inters system ble undergravet. Defensiv fotball er overvunnet».
Det var totalfotballens høydepunkt. Ajax hadde også vunnet den nederlandske serien, for femte gang på sju sesonger, med kun ett tap på 34 kamper og den smått latterlige målforskjellen 104-20. Og de vant den nederlandske cupen. For syvende sesong på rad var Johan Cruyff lagets toppscorer.
Det var ikke bare resultatene som vekket oppsikt, det var måten de ble oppnådd på. Ajax-spillerne forfjamset sine statiske motstandere med konstant bevegelse. Inter var stramt organisert og mannsmarkerte på ærgjerrig vis, men det hjalp lite mot Ajax-spillere som skiftet posisjoner og satte opp totalt uforutsigbare pasningskombinasjoner. Det var en type fotball verden ikke hadde sett før, og som Ajax under Rinus Michels ledelse gradvis hadde utviklet over flere år. En hel fotballverden så på Ajax med beundring og forundring.
Få fotballklubber i historien kan ha vært mer inspirerende og motiverende å være en del av enn Ajax på begynnelsen av 70-tallet, og en av de unge håpefulle på Ajax sitt andrelag fulgte spesielt godt med. Hans navn var Louis van Gaal, og selv om han aldri ble noen stor spiller, skulle han komme til å sette sitt preg på fotballverden.
Trangt om plassen
Michels og Cruyffs totalfotball har blitt analysert, studert og forsøkt gjenskapt av mang en klubb og trener siden 70-tallet. Men det har aldri helt fungert, ikke helt på samme måte. Barry Hulshoff, forsvarsspiller på Ajax mellom 1966 og 1977, forklarer hvorfor i David Winners bok Brilliant Orange. Han mener problemet er at Ajax sin totalfotball ikke bare var en filosofi, den var et taktisk konsept som vokste frem på grunn av spillerne Ajax hadde der og da: «Du vet hvordan det er, folk forstod ikke at noen ganger gjorde vi bare ting automatisk. Det kommer av at vi hadde spilt lenge sammen. Fotball er best når den er instinktiv, når den kommer fra hjertet. Du snakker om ting etterpå, men under kampen bare spiller du. Denne måten å spille på, vi vokste inn i den. Vi tenkte ikke over at ballen gikk så fort, at vi skiftet posisjoner så ofte. Vi visste nøyaktig hva vi gjorde fordi vi hadde kjent hverandre og spilt fotball med hverandre i fem år. Vi kunne tilpasse oss og overta hverandres oppgaver uansett hva vi gjorde.»
Hulshoff mener det var Ajax-spillerne som fant opp totalfotballen, mens «mange andre folk lagde teorier om den». Michels og Cruyffs originale totalfotball ble aldri virkelig gjenskapt fordi den var unik, et produkt av spillerne som praktiserte den.
Kanskje er det da ikke et altfor stort logisk hopp å anta at den observante, unge mannen på Ajax sitt reservelag bet seg merke i akkurat dette. Da han selv ble hovedtrener for Ajax rundt 20 år senere, var det tydelig at fotballfilosofien hans var et slags forsøk på å sette totalfotballen i system. Personlige relasjoner og gruppekjemi var kanskje et sentralt element ved den originale filosofien, men den hadde elementer som kunne implementeres også i en spillergruppe som ikke nødvendigvis hadde vokst opp sammen og spilt sammen i en årrekke.
Et av prinsippene som kunne videreføres var det høye presset. Et av totalfotballens mest iøynefallende trekk, det at spillerne skiftet posisjoner, var også en potensiell katastrofal svakhet: Dersom spillere står fritt til å skifte posisjoner på jakt etter åpninger når laget har ballen, er det nesten uunngåelig at de vil etterlate seg store hull som kan utnyttes når laget mister den. For å unngå at Ajax fikk livsfarlige kontringer imot etter hvert eneste balltap, satte de inn et aggressivt og umiddelbart press på ballfører. På 70-tallet var dette en nyvinning; det var først nå at fremskritt innen ernæring og fysisk trening gjorde at spillerne faktisk var i stand til å presse høyt gjennom store deler av en fotballkamp. Det har også blitt hevdet, blant annet i boken Voetbal Mysteries av den nederlandske journalisten Guido Derksen, at Ajax-spillerne på denne tiden tok betydelige mengder amfetamin før kamp. «Fotball og doping? Det er ikke noe mysterium, på den tiden gjorde alle det», hevder tidligere Ajax-ving Johnny Rep i boken.
Doping eller ei, høyt press ble uansett en av grunnsteinene i van Gaals egen fortolkning av fotalfotballen.
Spatial forståelse
Den andre grunnsteinen var bevisst utnytting av rom. Et poeng David Winner gjentatte ganger påpeker i Brilliant Orange er at nederlandske fotballspillere har en unik oppfattelse av og forståelse for rom, siden de er oppvokst i et usedvanlig trangt land der all plass må utnyttes på best mulig måte. Fremfor å spille på store gressmatter lærer unggutter å spille fotball på små, asfalterte flater. Van Gaals assistenttrener i Ajax og senere i Barcelona, Gerard van der Lem, forklarer at rom, og tid til å utnytte rommet, var noe han og van Gaal jobbet med å gjøre spillerne bevisste på: «Vi snakket hele tiden om balltempo, tid og rom. Hvor er det mest rom? Hvor er spilleren som har mest rom? Hvor er spilleren som har mest tid? Det er der vi må spille ballen. Hver spiller må forstå hele geometrien av hele banen, og av systemet som helhet.»
Tross suksessen han skulle oppnå med Ajax, ble van Gaal ofte kritisert i Nederland, både av media og tidligere spillere. Følelsen var at van Gaal ikke lot spillerne uttrykke seg, at han ga dem for spesifikke instrukser og ikke lot vingene drible. Van Gaal ga nemlig kantspillerne sine klare instrukser om at dersom de ble møtt av to forsvarsspillere måtte de slå en pasning, ikke utfordre. «Jeg ga ALDRI ballen tilbake til forsvaret mitt. Aldri», fnøs Sjaak Swart, som med 461 kamper, åtte seriegull, fem cupgull og tre europacup-triumfer for Ajax har en viss pondus. «Dersom to spillere var i ferd med å takle meg, kanskje. Men å slå ballen bakover hver gang? Nei! Når jeg fikk ballen så utfordret jeg. Å tvinge Marc Overmars og Finidi George til å spille bakover? Det er utrolig!»
Van der Lem mener at hans venn og mentor van Gaal ikke hadde noe imot dribling som sådan, men at dribling var underordnet lagets hovedordre: Finne rom. «Vår måte å tenke på var at dersom det var to forsvarsspillere som markerte en av våre spillere, betydde det at et annet sted var en av våre spillere ledig. Så vi prøvde heller å finne den ledige spilleren. Dersom Finidi eller Overmars befant seg i en-mot-en-situasjoner, kunne de selvsagt drible. Men på toppnivå nå om dagen er det veldig vanskelig å drible forbi to spillere. Forsvarsspillerne er raskere og mer hensynsløse for hvert år som går. Kommer du forbi en så blir du bare felt av den neste. Så det er bedre å spille seg ut og finne den ledige mannen. Kanskje er han på andre siden av banen? Vi prøvde å finne ham med en rask pasning slik at han kunne utfordre.»
Repetisjon på repetisjon
Det var kanskje et mer mekanisk Ajax enn de tidligere storlagene, et Ajax som ga spillerne mindre frihet til å vise individuell briljanse, men det var i så måte et lag som var tilpasset fotballens utvikling. VM regnes gjerne som et barometer for tingenes tilstand i verdensfotballen, en slags komprimert fremvisning av hva slags fotball som har gitt suksess de siste årene. I VM i Italia i 1990 ble det scoret i snitt 2,21 mål i hver kamp, noe som fortsatt er tidenes laveste målsnitt i et VM.
Da van Gaal tok over Ajax i 1991 var forsvar verden over bedre trente, mer bevegelige og bedre organiserte enn noen gang før. Van Gaals løsning på utfordringen ble å jakte rom med høyt tempo og nådeløs presisjon.
Van der Lem forklarer at van Gaal ikke nødvendigvis ville ha ballen spilt fra mann til mann, han mente at den måtte komme dit den skulle raskest mulig. «Balltempoet måtte være høyt. Du måtte få kontroll på ballen raskt og perfekt. Du kunne ikke slå ballen høyt i luften, den måtte slås lavt og den måtte slås for raskt til at motstanderen kunne korrigere situasjonen. Du må ha god teknikk for å slå ballen hardt og raskt over lengre avstander. Du må dempe ballen fort i den retningen du vil bevege deg. Du må vite på forhånd hvor det er rom, og hvilken spiller du ønsker å nå med ballen.»
For å få til dette, sier van der Lem, krevdes det spesifikke treningsmetoder. Og det er kanskje her van Gaal begynte å få rykte på seg for å være en slags diktator. «Vi trodde på repetisjoner. Hver dag. Hver dag. Systemet krevde pasninger i motstanders banehalvdel der rommet var begrenset. Så vi trente på trekanter, pasninger i trekanter, med veldig skarp kontroll og mye bevegelse mellom tre spillere. Vi trente uendelig, uendelig på små flater. Vi hadde triangler av triangler med to grupper av tre og en av fire, dersom du inkluderte keeperen – og det gjorde vi. Vi startet alltid treningen på denne måten. Det var en del av å varme opp, å forberede spillerne på det som skulle komme. Spilleren som mottar ballen vil signalisere hvor han vil ha den med øynene, eller ved måten han beveger seg på. Han må dempe ballen kort, men ikke for kort, for da kan han ikke umiddelbart slå den videre. Han må se hva den neste spilleren som skal motta ballen trenger. Og en del av kunsten var at trianglene ble stadig mindre, siden det allerede var så lite rom og fordi spillerne hele tiden utfordret hverandre.»
Disiplin, disiplin, disiplin
Van Gaals filosofi var totalfotball satt i system. Presset, komprimeringen av spilleflaten når laget ikke har ballen for så å brette den ut når laget har den, pasningstriangelene som Cruyff var besatt av, hjørnesteinene i filosofien var de samme. Og resultatene var spektakulære. Etter å ha blitt ansatt som hovedtrener i 1991, vant van Gaal UEFA-cupen i sin første sesong, den nederlandske cupen i sin andre sesong, og så fulgte tre strake ligagull og en Champions League-tittel.
For andre gang i klubbens historie var Ajax laget fotballfolk verden over lot seg forbløffe og fascinere av, laget alle ville studere og kopiere. En bok ble gitt ut med den klingende tittelen The Coaching Philosophies of Louis van Gaal and the Ajax coaches, skrevet av Henny Kormelink og Tjeu Seeverens. Der beskrives grunnfilosofien til Van Gaals Ajax i tydelig, om nokså tørr prosa:
«Hver posisjon er koblet til et bestemt draktnummer, for tydelighetens skyld. Alle draktnummerne er assosiert med flere grunnleggende arbeidsoppgaver, som spilleren med det nummeret må utføre. Det er arbeidsoppgaver som må utføres når Ajax har ballen, og andre som må utføres når motstanderen har ballen. Ajax sine ungdomslag spiller på samme måte, med de samme oppgavene. Dette sikrer den ønskelige kontinuiteten. Ajax bygger normalt sett opp angrepene sine fra forsvaret. Keeperen vil kun sjeldent sparke ballen langt. Normalt sentrer han den til en av de mer kreative forsvarsspillerne. Man kan legge merke til at hele laget beveger seg i faste mønster. Dersom en spiller kommer dypt i banen for å gjøre seg tilgjengelig for en pasning, vil en annen gå på løp mot motstanderens mål. Midtbanespillerne som ligger bredt i banen går på mange offensive løp, og skaper rom for en lang pasning bakfra til spissen ved å trekke ut mot kantene. De samme midtbanespillerne blir alltid værende bak vingen når han mottar ballen, slik at de ikke blander seg inn i hans aksjonsradius. Midtbanespillernes rolle er derfor å alltid å støtte spissene, og de må ikke overlappe vingene sine. Dersom et angrep ikke er mulig på den ene kanten, er oppgaven til midtbanespillerne i van Gaals system å sørge for at ballen blir flyttet over til den andre kanten så fort som mulig.»
Van Gaal forklarer, i Kormelin og Seeverens’ bok, at nøkkelen til å få det hele til å fungere, er disiplin: «Fotball er et lagspill, og medlemmene av laget er derfor avhengige av hverandre. Dersom enkelte spillere ikke utfører arbeidsoppgavene sine riktig på banen, vil det gå ut over kollegene deres. Dette betyr at hver spiller må utføre sine grunnleggende arbeidsoppgaver etter beste evne, og dette krever en disiplinert tilnærming på banen. Etter min mening kan dette bare oppnås dersom man også har disiplin utenfor banen. Når du står foran en gruppe spillere som trener, må du først og fremst skape det riktige rammeverket, ved å forklare hva disiplin betyr og hvordan du definerer disiplin.»
Hvordan van Gaal definerer disiplin har vært et tema for utallige medieoppslag under hans trenerkarriere, og vil utvilsomt få enda mer omtale nå som han har blitt Manchester United-trener.
Van Gaal vs. Barcelona
Ironisk nok, siden van Gaals filosofi var et forsøk på å gjøre den organiske totalfotballen mer mekanisk og organisert, var samholdet og den kollektive forståelsen spillergruppen utviklet mye av grunnen til at hans unge Ajax-lag gikk helt til topps i Champions League. «Folk tror systemet vårt er rigid, men det var det ikke. Det kunne ikke være rigid. Vi kunne spille med tre spisser, eller tre på midtbanen, med eller uten en dyp spiss, hva du enn måtte ønske. Det viktige var å forstå hvilke konsekvenser disse formasjonene hadde for laget. Spillerne måtte være dyktige taktisk, og de måtte tenke rom i forkant. Da vi vant Champions League klaffet alt. Alt passet sammen som et puslespill. Alle spillerne kjente kvalitetene til sine medspillere. Alle spillerne visste hvordan de skulle slå ballen til medspillerne sine. I forsvar visste de nøyaktig hvordan de skulle presse, de kunne alle avstandene… Ja, det var som å løse et puslespill», husker Gerard van der Lem.
I 1995 endret Bosman-dommen fotballen for alltid, og de påfølgende årene gikk den nye hverdagen spesielt hardt utover Ajax. «Det var vanskelig å forberede seg, siden ingen egentlig visste hva konsekvensene ville bli. Vi prøvde umiddelbart å forplikte spillere til å bli værende, men flere valgte å dra gratis», forklarte van Gaal senere. Ajax ville aldri kunne konkurrere økonomisk med de store europeiske ligaene, og nå som akademiproduktene deres stod fritt til å forlate klubben når kontrakten deres gikk ut, var en spillerflukt uunngåelig. Spesielt siden laget akkurat hadde vunnet Champions League.
Ajax-laget som vant Champions League i 1995 og kom til finalen i 1996 ble ribbet, og etter en skuffende fjerdeplass i serien i 1997 forlot van Gaal klubben for å ta over Barcelona – slik både Rinus Michels og Johan Cruyff hadde gjort før ham. Til tross for to strake seriegull var det aldri et lykkelig ekteskap, og da han til slutt ga seg i 2000, erkjente van Gaal at han ikke hadde lykkes i å innføre filosofien sin i Barcelona.
«Presidenten ansatte meg for min filosofi og min personlighet, og også for taktikken til det nederlandske laget mitt, Ajax», sa han til pressen. «Men å innføre denne filosofien i klubben er veldig vanskelig, for denne filosofien korresponderer ikke med kulturen her i landet. Jeg måtte slite hver dag for å overbevise alle i Barcelona, og spesielt spillerne. På dette stedet, i denne kulturen, sier spillerne alltid «vi er best». Nei, vi er ikke best, for vi må vise det på banen hvert år. Hva har Barcelona vunnet på 100 år? Hvor mange Champions League-titler? På seks år med Ajax vant jeg mer enn Barcelona har vunnet på 100 år.»
Avskjedstalen sier sitt om van Gaals lynne og måte å kommunisere på. Konfliktene med spillerne han refererer til gjaldt spesielt hans vanskelige forhold til Rivaldo, som året før hadde både vunnet gullballen og blitt kåret til årets spiller av FIFA. Rivaldo var også en spiller som, i BBCs Sør-Amerika-ekspert Tim Vickerys ord, «mistet ballen nesten hver gang han fikk den, unntatt en håndfull ganger hver kamp da han gjerne avgjorde kampen». Rivaldo ville spille i midten, noe som ikke var mulig i van Gaals system. Og man mistenker at Rivaldo neppe var villig til å slavisk følge van Gaals teori om at vinger bør slå en pasning hver gang de ikke er alene en-mot-en med backen sin.
Van Gaals katalanske arv
Selv om det aldri helt gikk som han hadde håpet, satte van Gaal dype spor i Barcelona. Da han ankom byen presenterte han en dossier til daværende president Josep Lluis Núñez, en dossier som beskrev i detalj hvordan han mente klubbens ungdomsavdeling burde styres, hvordan treningsfasilitene måtte forbedres, hvordan klubbens unge talenter skulle læres opp i Barcelonas filosofi, og så videre. Selv om nederlenderen senere klaget på at Barcelona aldri helt ble tilbedere i van Gaal-kirken, så fikk mange av tankene hans gjennomslag. Det var under van Gaal spillere som Xavi, Andrés Iniesta, Carles Puyol og Victor Valdés fikk sine Barcelona-debuter, spillere som senere ble toneangivende i det mange mener er tidenes beste klubblag. «Jeg skylder ham mye», sa Xavi til The Guardian nylig.
Det var også i Barcelona at van Gaal traff en ung portugiser som senere skulle komme til å oppnå en ting og to i fotballen.
Kort tid etter at han ble ansatt, spiste van Gaal middag med klubbpresident Núñez på en av Barcelonas bedre restauranter, og midt under måltidet kom en nokså kortvokst, men svært ilter mann bort til bordet. Mannen begynte å skjelle ut Núñez, og lagde betydelig oppstyr i restauranten. Årsaken var at han var opprørt over måten Núñez hadde behandlet van Gaals forgjenger, Bobby Robson, på. Det var den første gangen Louis van Gaal traff José Mourinho, og han var imponert. Han var imponert over Mourinhos lidenskap og lojalitet til Robson, men først og fremst over hvor totalt uredd Mourinho fremstod ovenfor Barcelonas mektige president. Van Gaal beskriver nå den unge Mourinho som «en arrogant ung mann som ikke respekterte autoriteter så mye, men jeg likte det i ham». Mourinho ble værende i klubben som en av van Gaals assistenter.
Klubbyggeren
I tillegg til det rent taktiske, er van Gaal opptatt av at en fotballklubb har et tydelig konsept som styrer klubbens retning. Han forklarer det tydelig i The Coaching Philosophies of Louis van Gaal and the Ajax coaches:
«Alt handler om disiplin, kommunikasjon, og naturligvis at det overordnede konseptet må være riktig. Dette er de tre grunnsteinene i arbeidet mitt i Ajax. Konseptet er at vi må selge et produkt, og det produktet er attraktiv fotball. Det beste systemet for å gjøre dette er 3-4-3, fordi spillerne og trenerstaben alle støtter den ideen totalt. Vi blir enige om ting sammen og så går vi ut og gjør disse tingene sammen. Det er slik vi jobber i Ajax, og det kommer tydelig frem. Gjenkjenneligheten i dette er også en av hemmelighetene til Ajax sin suksess. Du kan kalle det for klubbens egen stil. Jeg hørte en gang Fabio Capello holde et foredrag der han snakket om den spesifikke klubbkulturen i AC Milan. Jeg så visse paralleller mellom min visjon og Capellos. Han snakket om «oss»-følelsen i Milan, og om hvordan spillerne som har kommet opp gjennom klubbens ungdomsavdeling, som Costacurta og Maldini, så seg selv som voktere av klubbens særegne kultur. Spillere som kommer fra utsiden må tilpasse seg denne kulturen, og dersom de ikke gjør det, kan de ikke lykkes, uansett hvor gode de er. Capello nevnte Savićević som et eksempel: selv denne klassespilleren trengte to år på å tilpasse seg Milans særegne kultur. Det er også slik det er i Ajax. Spillere som har fått sin fotballutdannelse i Ajax og nå er etablerte spillere på førstelaget, agerer som voktere av den særegne Ajax-stilen, og jeg oppmuntrer dette. Spillere som kommer fra utsiden må tilpasse seg. Dette er grunnen til at nykommere som regel har det vanskelig i starten. Spillere som er stjerner andre steder, feiler i Ajax dersom de ikke kan tilpasse seg klubbens stil, både på og utenfor banen.»
Etter den voldsomme suksessen han hadde med Ajax, grodde van Gaals filosofi dype røtter i klubben, selv om den ble hyppig kritisert av tidligere klubblegender som Sjaak Swart og Johnny Rep.
En annen av van Gaals kritikere er den største av alle Ajax-legender, Johan Cruyff. Van Gaals fotballfilosofi er kanskje inspirert av Cruyffs totalfotball, men den er samtidig radikalt forskjellig: For van Gaal er alle spillere underlagt systemet, hans tankegang er totalt kollektivistisk, mens Cruyff er mer opptatt av individet. Dennis Bergkamp forklarer forskjellen på de to i selvbiografien sin: «Cruyffs coaching er slik han var som spiller: Kreativ, spektakulær og offensiv. Han analyserer ikke så mye, det handler mer om instinkt og teknikk. Van Gaal er didaktisk. Louis gir spillerne sine instruksjoner de må følge for å få systemet til å fungere, og systemet er hellig… Alle spillere er like for van Gaal, store navn eksisterer ikke for ham, og alle er underlagt laget og systemet, hans system. Cruyff, siden han var en stor spiller, oppmuntrer individualister fordi de kan avgjøre kamper. Han utfordrer dem. Johan var selv den største spilleren av alle. Andre spilte for å bære ham frem. Van Gaal kunne ikke gjort det. Det ville gått imot laget han bygger.»
Som følge av van Gaal-suksessen på 90-tallet begynte Ajax-akademiet å lære opp spillere i van Gaals system. Cruyff, og andre, mener dette er noe av årsaken til at Ajax ikke produserer like gode enkeltspillere som før. Etter en voldsom intern maktkamp med det gamle Ajax-styret (som ville ansette van Gaal som sportsdirektør) i 2011 fikk Cruyff det som han ville og har satt i gang med å endre akademiets metoder. En av ungdomstrenerne Ajax nå har hentet inn, er nettopp Dennis Bergkamp, som forklarer at «Vår idé er nå: Ikke tenk på lag lenger, tenk bare på individene. Alt handler om å utvikle individet».
Dominerende fotball
I tillegg til et bugnende trofeskap, erfaring fra Europas toppklubber og en sterk personlighet er kanskje denne evnen til å tenke helhetlig en av grunnene til at Manchester United nå har ansatt van Gaal til å videreføre Sir Alex Fergusons arbeid (og det er kanskje derfor de utpekte ham til en mulig arvtaker allerede i 2002). Som van Gaal var Ferguson fleksibel taktisk og ikke fremmed for store utskiftninger i spillerstallen, men han så verdien i å beholde enkelte elementer som tydelig kunne identifiseres som Manchester United-måten å gjøre ting på – og han så definitivt verdien i å ha spillere fra klubbens eget akademi som har disse prinsippene i ryggraden.
Det virker også nokså tydelig at Manchester Uniteds verdier under Ferguson korresponderer godt med van Gaals. Van Gaal er, først og fremst, en tilhenger av «dominerende» fotball. Han forklarte begrepet i et intervju med magasinet Soccer Coaching International i 2006: «Dominerende fotball, etter min mening, betyr at du er laget som bestemmer hvordan spillet flyter. Dette betyr å skape flere sjanser enn motstanderen, å spille offensivt og å gjøre dette basert på teknisk og taktisk kapasitet, der viljen til å vinne spiller en avgjørende rolle. Derfor tar du opp en offensiv snarere enn en defensiv organisering. Kjernen i dette er at du bestemmer hva som skjer på banen. Selvsagt er dette åpent for diskusjon, fordi når du spiller med en defensiv organisering kan du også til en viss grad diktere ting, siden du bestemmer at motstanderen angriper et begrenset rom. Dette er imidlertid ikke dominerende spill, fordi du bestemmer ikke situasjonen på en offensiv måte.»
Van Gaals filosofi står i sterk kontrast til David Moyes, som virket å holde på med en slags Hodgsonifisering av Manchester United. På papiret virker det som en perfekt match.
En splittende skikkelse
Det store spørsmålet rundt van Gaals ansettelse i Manchester United er hvordan personligheten hans vil passe inn på Old Trafford og i engelsk fotball. Og det er her hans tid i Bayern München dukker opp som kanskje det mest relevante referansepunktet. I likhet med perioden hans i Barcelona, startet tiden i Tyskland med suksess og trofeer, men endte i uløselige personkonflikter. Etter å ha vunnet serien, cupen og kommet til finalen i Champions League i sin første sesong, fikk van Gaal sparken året etter, som følge av svake resultater og et totalt sammenbrudd både i forholdet mellom ham og klubbledelsen og i forholdet hans til flere av spillerne.
«Fotball skal være hyggelig, men ingenting med fotball har vært hyggelig i Bayern München i en stund nå… Problemer ble skapt som var totalt unødvendige og som har revet klubben i stykker. Louis van Gaal bør tenke over hva han har gjort», sa Uli Hoeness da van Gaal fikk sparken. «Lederstilen hans minner meg om Felix Magath. Den vinner deg ikke mange venner», sa Karl-Heinz Rummenigge. «Jeg har ikke hatt det gøy på banen en eneste gang under van Gaal», sa Franck Ribéry. «Van Gaal skadet meg mer enn noen annen innen fotball», sa Lúcio. Manchester City-direktør Ferran Soriano, som jobbet i Barcelona da van Gaal var der, sa det kanskje best: «Louis van Gaal har vært en veldig god trener i mange klubber, men stilen hans er vanskelig. Han er veldig tøff, folk liker ham ikke, men han vinner. Men en dag vinner du ikke, og når du ikke vinner, kommer alle som er sinte på deg tilbake til deg og prøver å drepe deg».
Det store spørsmålet er om han kan unngå å ryke uklar med alt og alle på samme måte som han gjorde i Bayern. Hvordan vil han håndtere de innflytelsesrike og innflytelsessøkende spillerne i United-garderoben (spesielt Wayne Rooney, som nettopp fikk en 5-årskontrakt verdt opp mot 70 millioner pund)? Hvordan vil han håndtere den tidvis rabiate engelske sportspressen (og det er få mennesker van Gaal virker å ha mer forakt for enn journalister)? Å være manager for en klubb som også er en av verdensidrettens sterkeste merkevarer, handler ofte vel så mye om PR som det handler om fotballfaglig ballast, hvordan vil den konstant konfliktsøkende van Gaal håndtere den siden av jobben?
Fotballtreneren og lederen Louis van Gaals filosofi passer som hånd i hanske både på Old Trafford og på Carrington. Så gjenstår det å se om personen Louis van Gaal vil finne seg til rette og blir sittende lenge nok i managerstolen til å implementere den.
